Når jeg blir 66, først da slår livet til.

Okei, så har jeg ikke rundet 66 enda, men det er ikke langt unna. Jeg kan ikke huske sist jeg veide så mye, men jeg kan heller ikke huske sist jeg var så tilfreds i egen kropp. Det er ikke vekta som er det viktige egentlig, er det det? Det er hvordan vi har det med oss selv. Hvilke øyne vi ser på oss selv med. Hvilke øyne vi ser på andre med. Sommerkroppen 2017. Panikk i forhold til julematen. Hvorfor er det så stort press på kropp? Hvem bestemmer hva som er vakkert og ikke?

Jeg har gått opp over 10 kilo her nede, og jeg elsker det.

Jeg liker kroppen min. Hadde jeg veid 10 kilo mer, eller 10 kilo mindre, hadde jeg fortsatt elsket kroppen min. Fordi den er MIN. Jeg bor her. Jeg trives her. Før ville det ha vært krise. Mye takket være samfunnet og media, så steg alltid panikken i takt med vekta. Det er så feil. Kvinner SKAL ha former. Det er vakkert. Det er naturlig.

20161026_181045

De vil ha noen ekstra kilo på kroppen her. Det går selvfølgelig en grense for hva som er sunt, men kommer det en tynn fødende mor til avdelingen, vil folk tro at mannen ikke behandler henne bra nok. At jeg går opp i vekt, er et kompliment til mine vertsforeldre – for det viser at de behandler meg bra. At kroppen min har noen kilo ekstra, viser at den er i god stand til å bære frem et barn. Jeg spiser mye fett og karbohydrater her – men jeg spiser naturlig. Maten er ikke proppet full av kjemikalier og e-stoffer.

Det er en helt fantastisk følelse å leve i et land hvor det ikke finnes kroppspress. Ingen reklamer eller plakater som forteller deg hvordan du burde se ut. Hvordan du burde være. De fleste filmstjerner og TV-folk har former. Det er vakkert. Jeg er komfortabel med kroppen min her, men jeg er redd det kommer til å endre seg når jeg er tilbake. Tilbake til presset om å være tynn. Perfekt. Tilbake til et samfunn som forteller meg at jeg ikke er bra nok, dersom jeg ikke ser ut på en bestemt måte. Jeg er selvsikker på kroppen min her, men jeg vet ikke om den tryggheten vil bo i meg for alltid.

20161202_095147

Vet dere hva? Jeg ER bra nok. DU er bra nok. Vi er alle unike, egne mennesker, og det finnes ikke noe vakrere enn det.

Vi må begynne å ta et oppgjør med kroppshysteriet. Ikke bare hyle fra oss hver gang noen gjør noe kroppspositivt, men aktivt jobbe mot det konstant. Den beste måten å starte på, er å starte med oss selv. Så derfor har jeg en oppgave til deg! Neste gang du kommer ut fra dusjen, før du kler på deg. Gå bort til speilet. Ta en ordentlig titt på kroppen din. Bruk noen minutter for å betrakte den, uten å forsøke å gjemme den med hendene. Se på det du liker, og se på det du ikke liker. Så, se deg selv dypt inn i øynene og si; «Du er bra nok. Jeg er glad i deg.» Du trenger ikke å tro på det med det første, men gjør det likevel. Det vil gjøre noe i deg over tid. For vet du hva? DU ER BRA NOK. Du er nok i deg selv.

Reklamer

Livets kontraster.

Moren kom inn med sterke rier, og vi rakk kun å konkludere at hun hadde full åpning, før det var tid. To uker over termin. Vi så det ikke før hodet var ute, og alt vi fikk å forberede oss på var én tanke; ‘dette går ikke bra’. Det rann en blanding av brun, tykk masse og blod ut av nese, munn, ører og øyne av barnet, samt rundt vaginaåpningen. Det hadde vært stresset i lang tid. Barnet hadde en gulskjær. Maceration. Dødt.

Hadde dette barnet blitt født i Norge, ville kanskje ikke dette skjedd. Hadde fødselen blitt satt igang ved termin, ville kanskje ikke dette skjedd. Og hadde det skjedd, hadde kanskje barnet kunnet bli reddet. Var du enda i live? Hadde du enda en svak hjerterytme? Forsto du hva som skjedde? Jeg bar den livløse kroppen slik at jeg fikk veie henne. 2.4kg.

Det er helt jævlig å tenke på at hun kanskje var i live da hun ble pakket inn i en fødselsmatte, og lagt i en svart pose. Det er helt jævlig å bare måtte se på, fordi de ikke kan gjøre mer. Hun så ut som en dukke. Hun var så lealaus. Hodet var helt vridd nedi posen og hånden stakk opp. Jeg stakk hånden min ned for å legge henne litt bedre til rette, jeg vet ikke om det gjorde noe forskjell for barnet, men det gjorde en forskjell for meg. Navlestrengen var helt inntørket. Så knyttet jeg sammen den svarte posen.

«Det høres ut som at hun var i samme tilstand som det Jonas var da han kom», sa mamma i telefonen da jeg ringte henne den dagen. Jeg tenker på den forskjellen disse to barna fikk i behandling. Hvor de gikk til enorme lengder for å forsøke å redde min lillebror. Alle maskinene som holdt han i live, og alle legene som konstant gjennom fem dager forsøkte å redde han. En til slutt lagt godt til rette i fine klær i en fin kiste, og gravlagt – den andre nærmest slengt i en svartpose, lagt i en pappeske og kastet. Som søppel. Livets kontraster. Det er så urettferdig at det skal være så forskjell å komme til i denne verdenen. At et barns verdi skal ha så stor forskjell.

20161026_142504

«Jeg hadde en lignende sak da jeg var nyutdannet» sa en av jordmødrene til meg, «at barnet ikke pustet da det kom ut. Men det var enda i live. Hjertet slo. Jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg jobbet så hardt. Vi har ikke utstyr nok her. Jordmoren som hadde ansvar sa; bare la det dø. Og selv hvor hardt jeg prøvde, så klarte jeg det ikke alene. Barnet døde i armene på meg.»

Det er hardt å akseptere. Det er ikke enkelt å være der. Se det. Etter at de i oktober i fjor innførte en regel om at barnet skulle ha hud-mot-hud kontakt med mor så raskt som mulig, hadde de gått fra omlag fire dødfødsler i måneden, til å hittil i år bare forløse fem. Men for denne jenta var det dessverre for sent..

Noe lignende holdt på å skje en ukes tid senere, med et barn jeg tok imot. Vi hadde sjekket hjerterytmen, og visste at det slo. Jeg måtte rive opp hinnen da hodet var ute, og få det vekk fra barnets ansikt. Lukten av sur bæsj slo mot meg. Alt fostervannet var bare brun grøt. Barnet var helt livløst da jeg fikk forløst det, og la det på magen til moren. Navlestrengen var inntørket. Heldigvis etter et halvt minutts intens stimulering og suging, tok barnet sitt første åndedrag. Hva om det hadde kommet en time senere? Takk, Jesus.

Jeg setter så veldig pris på helsesystemet vi har i Norge. Jeg er så glad for at om noe skjer med mine barn, så vil leger gjøre alt de kan for det. Selv om det føles bittert, ambivalent og urettferdig ovenfor barn i resten av verden, så setter jeg umåtelig pris på det.

Du må ikke sove.

Under opphetningen mellom Kristoffer Joner og Sylvi Listhaug, så vil jeg også ytre noen ord. Man kan si mye om Listhaug, og hun får minimalt med støtte fra meg – men hun skrev noe klokt på sin facebook-profil i går; «Hvis penger skal gå i mitt navn, slik det gjorde, hadde jeg heller håpet vi kunne gitt til noen som hjelper flyktninger i nærområdene der de fleste faktisk er. Der er det mange som trenger helsehjelp, skolegang og andre nødvendigheter.»

Hjelpe i nærområdene. Jeg er delvis enig. Likefullt som at det beste for et friskt barn alltid vil være innenlandsadopsjon, er det alltid best å sende hjelp der mennesker i nød er. Hjelpen når jo også flere ved å sende den der flest er. Hadde de kunnet velge, så hadde de garantert valgt å bli i et fredelig Syria – fremfor å flykte til Norge, fra alt kjent og inn i en ny kultur men avvisende mennesker. Men hvordan hjelper man i nærområdene, når sykehus bombes og ingenting er stabilt? Er det i det hele tatt en realistisk tanke slik som situasjonen er nå?

Ei venninne delte denne videoen på facebook, og det .. gjør vondt. At dette er verdenen vi lever i. HVORDAN KAN VI AKSEPTERE DETTE? Hvordan kan verden akseptere at dette er hverdagen til millioner av mennesker? Er vi virkelig så fortapte?

Hadde jeg hatt tid, så skulle jeg reist nedover. Til Lesovos. Meldt meg opp som frivillig i en av flykningleirene. Gitt barna der en trygg voksen å forholde seg til, som ikke er traumatisert av krigens onde ansikt. Hjelpe dem å stole på verden igjen, tro på menneskeheten. For meg hadde det vært et enkelt valg. Jeg hadde ikke trengt å tenkt to ganger.

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.«

Skrev Arnulf Øverland i 1937. Det er et dikt, ikke minst et vers, som stadig blir mer og mer relevant i dagens verden. (Videre lesing kan også relateres til avsløringene under ‘Operasjon Dark Room’.)

Vi MÅ gjøre noe. Ikke bare ‘vi’ som ‘nordmenn’, men hele verden. NOE må skje. «Du må ikke sove.» Om vi ikke gjør noe, så fortsetter dette helvete. Om vi sitter trygt og varmt i våre hjem, skrur av nyhetene fordi vi ikke klarer se – da bryr vi oss ikke. Da, på ett plan, så sier du at det er OK det som skjer. Ikke sov. Du SKAL se det. Det SKAL være forjævlig. Og vi MÅ gjøre noe.

Engasjer deg. Vær opptatt av hva som skjer i verden. Se det, ta det inn, og virkelig kjenn på hva som rører seg i deg. Kjenn etter hvordan det hadde føltes om dette hadde vært dine barn. Doner noen kroner til NOAS, eller Dråpen i Havet. Meld deg inn i Landsforeningen mot Seksuelle Overgrep. Les, opplys deg selv om hva krigen handler om. Møt syrere i Norge med åpne armer, fremfor å stikke ut tornene dine. Tro på barn, uansett hvor gjerne du vil lukke ørene. GJØR NOE.

«Du mener, det kan ikke være sant, så onde kan ikke mennesker være. Der fins da vel skikkelig folk iblandt? Bror, du har ennu meget å lære!» -Jo, det er sant. Norske barn blir bundet med gaffatape og voldtatt mens noen filmer, og barn i Syria blir bombet på vei til skolen.

Hvordan har vi samvittighet til å sette oss rundt juletreet om en drøy måned, med magen full av god mat og fanget full av pakker? Hvordan har vi samvittighet til det når DETTE er realitetens kontraster? 

Jeg vil nok aldri klare å forstå det..

20161123_180606

#StopBombingHospitals #SaveOurPlanet

NY VEI: Alt er betalt.

Hvilken herlig følelse dette er. Hvor herlig det er å gi. Gi til et godt formål. Gi til noen som trenger det mer enn oss. Man sitter igjen med så mye mer når man gir, fremfor når man tar. Alle pengene for veien er nå levert til Madam Maggie, og hun sier Gud velsigne dere alle.

20161116_124216

20161116_124242

Omlag halvparten av steinene er ferdig støpt, og er klare til å legges på veien. Neste steg: Kjøpe rundt 100 sekker med sement. Følg med på oppdatering over hvordan det blir! Enn at vi klarte dette, dere. Det er helt utrolig.

NY VEI: Vi er i mål!

I morges åpnet jeg og sjekket kontoen min, slik jeg alltid gjør på mandager. Jeg satt i en tro tro på vei til Kumasi, og jeg måtte kjempe med tårene (for man skal jo ikke gråte i offentligheten her). Jeg er så rørt, og så stolt. Ydmyk og ekstremt takknemlig.

Vi er i mål med veien, dere. Alle pengene er samlet inn, mye takket være et enormt beløp fra min tante Guri. Du har utgjort en stor forskjell her nede. Du har virkelig et hjerte av gull ♡ TUSEN TAKK til deg, og til alle dere andre som har bidratt.

Så i morgen reiser jeg opp til Mampong, for å overlevere resten av pengene – slik at de kan gjøre ferdig veien så raskt som mulig! Nå kan disse søte små sove helt trygt om natten, uten å bekymre seg over støvet.

VI GJØR EN FORSKJELL, KJÆRE DERE.

20161113_175601

Risikotillegg.

Hun kom inn på fødeavdelingen. 21 år og førstegangsfødende. Hun hadde kjent rier, og skjønte at nå var tiden inne. Jeg sjekket boken hennes, som vanlig. HIV positiv. Jeg så det gikk et grøss i øynene på jordmoren som var på vakt. Hvor lang tid ville fødselen vare? Hvem ville bli den utvalgte jordmoren?

20161109_071132

To dager senere fødte hun som nummer fire den natten. Et fint jentebarn, som vil gå på medisiner i en stund fremover, så vil tiden vise om hun er smittet. Å utsette seg for en slik infeksjon er en risiko du ikke har noe du skulle sagt på her. Man tar selvfølgelig sine forhåndsregler, både under og etter. Bruker ekstra lange hansker, og eget utstyr. Men man vet aldri. Og blir du som jordmor smittet, så blir du smittet. Du får hverken risikotillegg i forkant, eller erstatning i etterkant. Det er ‘en del av jobben’.

Man har ikke muligheten til å si nei. Man ikke muligheten til å si at ‘dette er en risiko jeg ikke vil utsette meg for.’ Man må bare godta det. Og det gir meg så mye respekt for jordmødrene her. Hvordan de tar slike situasjoner på strak arm. Gjør jobben sin, selv om frykten sitter oppe i halsen og de ikke får ekstra betalt for det.

Av med solbrillene.

Jeg prøver å vise dere det fine med Ghana. Fargelegge med de fineste farvene. La dere lese de beste kapitlene, hoppe over det andre. Men jeg vil vise dere hele sannheten. Økonomien kollapser. Barn og voksne dør av sult hver eneste dag. Mennesker dør fordi de ikke har råd til å dra til legen. Folk bor under ei pappeske. Mødre ser sine barn dø, uten å kunne gjøre noe med det. 7-8 åringer som selger vann eller gulerøtter langs gata, istedet for å sitte på skolebenken å få seg en utdanning. 10 år gamle jenter selger sex for å tjene penger til familien.

Jeg må slutte å pakke ting inn i bomull.

De siste 8 årene har strømprisene og vannprisene steget med 30%. Lønna har siden like lenge steget med 10%. Det regnestykket går ikke opp. Folk må øke prisene på mat for å overleve, som igjen gjør at andre må sulte. Per nå finnes  det over 20 000 universitetsutdannede mennesker, primært lærere og sykepleiere, som ikke har jobb.

De kjemper en kamp de ikke kan vinne. De klatrer og klatrer, men ender alltid opp et steg lengre ned i hullet. For nå. Det vil ikke alltid være slik. En dag må denne piningen stoppe.

20161103_160322

Enkelte dager er så tøffe og fulle av inntrykk at jeg verken har energi eller lyst til å blogge. Inntrykkene er så sterke, at det er umulig å klare å sette ord på de. Jo lengre jeg er her, jo mer kjenner jeg det på kroppen. Hvor mye menneskene faktisk lider. Jo nærmere du kommer de individene du møter, jo mer tar du innover deg deres smerte. Du ser virkelig hvor sterke de er, hvor sterke de er nødt til å være. Er det verdt det? Absolutt.

Når skal jeg bli vant til å se døde mennesker, forlatte barn, mennesker som lider og er i nød, og sultende barn? Tenker hver gang at ‘nå har jeg fått hard nok hud’. Men så tar jeg meg i det. For jeg SKAL IKKE bli vant til det. Det skal gjøre vondt i hjertet. Hver eneste gang.

Jeg har bilder limt på netthinnen, som for alltid vil være med meg. Ting jeg ikke kan få usett.
Den utsultede, HIV positive gutten. Alle barna som blir forlatt i skogen for å dø. Lydopptaket av den 4 år gamle jenta, som tilbød å ha sex med læreren sin for 20 pesewas (50 øre), så hun kunne kjøpe seg én karamell. Dødfødte barn, og mødre som dør under fødsel. Visste du at fortvilelse og nød gir deg et eget utrykk i øynene? Alltid leve fra hånd til munn. Aldri vite om man kan gi barna sine et fullverdig måltid. Utskrapningen etter en spontanabort, hvor en hel arm med fem ferdigutviklede fingre kom ut. Barnet som kom inn utsultet til barnehjemmet, som vi i i flere dager var usikker på om ville overleve. Uten å ha hatt et dødssykt barn i nær relasjon selv, kan du forestille deg hvor uutholdelig den usikkerheten er? Den to år gamle hjemløse jenta, som spiste søppel fra gatene i Kumasi på kveldstid. Hadde du en mor som tok vare på deg? Som ga deg en trygg plass å sove? Det barnet som ikke var like heldig, og lå død langs veien.

Dette er noen få de kapitlene, de fargene, jeg hopper over. Likevel, er det ingen annen plass i verden jeg heller ville vært. For vi har bare godt av å se det. Vi skal ikke kunne lukke øynene til det vi ikke vil se, det som ikke rammer oss selv. VI SKAL TA DET INNOVER OSS. VI SKAL SE. VI SKAL KJENNE HVOR HELDIGE VI ER I NORGE (selv om snøen har kommet, eller julepynten kommet i butikkhyllene).

Det gikk bra. Denne gangen.

Det har alt kommet inn 18.500,- til veien, donert fra både Norge, Sverige, Danmark og Sveits – og det er jeg så ydmyk og takknemlig over. Men vi mangler fortsatt 16.500,-.

Husker dere hvorfor veien er så viktig å få istand? Jo, fordi støvet den gamle veien fører med seg finner sin vei inn i lungene til barna, og kan i verste fall ta livet av dem. Og tørkesesongen er i anmarsj.

Ett av barna ble i forrige uke innlagt på sykehuset. På grunn av en infeksjon i lungene. Forårsaket av støvet. Denne gangen var det Kwabena som fikk gjennomgå. Du kan lese mer om han >HER <. På grunn av sine funkjonsnedsettinger, er hans immunforsvar lavere. Han tåler mindre enn de andre.

20161101_193605

20161101_193621

Heldigvis var norske Julie med han på sykehuset og passet på! Takk for lån av bilder :)

Han er hjemme igjen nå. Han smiler og er tilbake til seg selv. Det gikk bra. Denne gangen.


Vær så snill. Jeg ber deg. VIPPS til 92256690. Overfør til kontoen dere finner inne på menyen. Hvert minste beløp hjelper. Alle som donerer 300,- eller mer får et takkekort fra ett av barna, med bilde av alle barna i posten! (Sendt så snart jeg har kommet meg tilbake til Norge) Så send meg adressen din enten på mail eller på innboksen på facebook! Del gjerne. TAKK.

I.V., I.M. og forskjell.

Er det en ting som er sikkert, så er det at jeg aldri blir noen toppblogger. Hvordan er det mulig å skrive to innlegg om dagen, liksom? Uansett. Veien er i stadig fremgang, og jeg vil oppdatere med bilder snart. Minner dere om Vipps til 92256690 – vi er snart i mål!

20161022_195157

De siste to ukene har jeg lært, og satt en rekke venefloner. Når jeg blir tilkalt fra fødeavdelingen for å sette drypp hver eneste dag, så sier det litt om hvor stort behovet er. Forrige fredag kom jeg til Mamponteng, til et mye større sykehus. Her skal jeg være til 20. November. Jeg var her en uke for en måneds tid siden, og de ringte meg nå for å høre om jeg kunne komme for en litt lengre periode.

Nå setter jeg altså venefloner og injeksjoner kontinuerlig gjennom hele dagen. Både på barn (yngste jeg har satt veneflon på var 2 år) og voksne. Injeksjonene er forøvrig alltid ferdigdosert fra apoteket. Når jeg viser interesse og kompetanse, så får jeg også mer ansvar. Nøye overvåket i starten, men så raskt de ser at jeg er lærevillig og tar ting, så er de trygge på å gi meg flere arbeidsoppgaver.

20161028_160221

Min aller første gang, hvor jeg øvde meg på min vertsbror.

20161031_093118

Her inne på injeksjonsrommet bruker jeg mye tid nå. Her med en såkalt ‘butterfly’.

Jeg har tenkt mye på dette med å jobbe som frivillig dette året, fått smake på hva det handler om. Og jeg har vært her lenge nok til å kunne fordøye det også.
Mange ganger har jeg følt at jeg har kommet til kort. At det å jobbe som frivillig betød at man måtte gjøre en forskjell. En synlig forskjell.

Jeg så hvordan uteområdet gjorde en forskjell for barna. De ble ikke så sløve, de fikk bedre humør, de sosialiserte bedre med hverandre – men det føltes ikke nok.
Barnehjemmet gikk fra å slå/disiplinere barna daglig til å nesten ikke slå i det hele tatt, bare fordi jeg viste dem alternative metoder som er like (mer) effektivt enn å slå – men det heller føltes ikke nok.
Jeg er umåtelig stolt over at vi er i gang med veien, og jeg vet hvilken enorm forskjell det vil gjøre i mange år fremover – men jeg føler jeg burde gjort så mye mer.

Men etter å ha fordøyd det, så innser jeg at det å jobbe som frivillig ikke bare handler om å utrette noe.
Det handler også i stor grad om å gi et pust i bakken til de ekstremt overarbeidende og underbetalte menneskene. Man trenger ikke å gjøre noe hele tiden, et par ekstra hender og gratis arbeidskraft gjør en enorm forskjell. Selv om det ikke er så synlig for den ytre verden.

Jeg vet at da jeg i går assisterte (som eneste) på en omskjæring og fire ufullstendige spontanaborter, så var jeg gull verdt for jordmoren. Jeg vet at den uken jeg steppet inn å jobbet natt på barnehjemmet, så løftet jeg mange kilo av mødrenes skuldre. Jeg vet også at da jeg brukte en hel dag på noe så simpelt som å klippe gauze og rulle bomullsballer, så gjorde jeg en stor forskjell for de som skulle ha gjort det.

Det jeg gjør er nok. Og jeg lærer så mye samtidig.

Obstetric emergencies.

.. and their management at the sub-districts.

20161029_173006

I går var jeg på en workshop hvor vi lærte om obstetriske nødsituasjoner. Workshopen var egentlig kun for jordmødre, men jeg var så heldig å få lov til å delta jeg også. Jeg suger til meg all kunnskap jeg overhodet kan – og dette var ordentlig interessant å lære om!

Kopiert fra google: Obstetrikk (fra Latin obstare å stå ved) er den kirurgiske spesialiteten som omhandler behandling av mødre og fostre under graviditet og fødsel. Obstetrikk omfatter også sykdommer i barseltiden, mens sykdommer hos barnet etter fødsel regnes under pediatri (barnesykdommer) og ivaretas av en pediater (barnelege).»

Jeg har lært hvilke faresignaler jeg skal se etter dersom det er en ektopisk graviditet, tiltak dersom store blødninger forekommer, hvordan kontrollere høyt blodtrykk, se tegn på at livmoren er revnet, vanlige tiltak ved PROM (Premature rupture of membranes).

Jeg har lært tiltak som har med fosteret å gjøre; ‘cord prolapse’, ‘fetal distress’ og ‘shoulder dystocia’. Og så mye, mye mer.

Dette var jeg heldig som fikk være med på! Selv om jeg ikke er jordmor og kan bruke det, så er det en kunnskap jeg er glad jeg sitter inne med. Kjekt å lære hvordan de håndterer nødsituasjoner i forhold til graviditet sør for Sahara også. Kjekt å vite hva man kan gjøre i slike situasjoner, tiltak som fungerer, når man ikke er så priviligert å være så utrustet som i Norge.

20161029_172826

20161029_173259