Forfatter: cmonstad

Et siste kapittel.

Jeg kan ikke tro at det er over. Jeg kan ikke tro at jeg ikke skal våkne i morgen til lyden av min vertsmor som tar oppvasken, og de små som leker seg sammen. Jeg kan ikke tro at jeg ikke lengre skal se disse nydelige smilene festet på disse fantastiske menneskene. Jeg kan ikke tro at jeg ikke er i Ghana lengre, og ikke skal dit igjen med det første.

20161215_163016

Det gjør vondt å skrive det. Men er det ikke litt slik det er? At det gjør vondt fordi det betydde noe? Jeg har hørt frivillige si at jeg kommer til å få en liten depresjon den første tiden, for jeg er i et mellomstadie jeg ikke klarer å forklare. «No one can understand what you’re going through, the emotional stress and rollercoaster, if they haven’t been there there them selves.» sa en annen flergangs-frivillig til meg. Og ja, det er noe med det. Jeg føler jeg skuffer når jeg ikke er glad for å endelig være hjemme. Det handler ikke om at jeg ikke har savnet, og elsker, familien min. Det handler ikke om at jeg ikke liker jobben min. Det handler om at jeg nå har to hjemland. At jeg ser på Ghana, og Nsuta, som hjemmet mitt. At jeg ser på Kwarteng som min egen familie. Og jeg kjenner meg litt motløs nå som jeg er hjemme.

Det føles urettferdig at jeg bare kunne bruke passet mitt å reise derifra. Hjem til overflod. Hjem til retten til helsehjelp. Hjem til et fungerende skolesystem. Hjem til et rettferdig rettssystem. Hjem til nok mat, rent og konstant vann, og stabil, konstant elektrisitet. Hjem til det privilegiet å få reise hvor jeg vil, når jeg. Jeg skulle ønske at jeg kunne klippe passet mitt opp i mange biter, og gitt de til alle de som betyr noe for meg der nede. Fordi jeg vet at de ikke har muligheten. At mange av de ikke engang får seg pass. Det gjør meg så sint. Hvem er det som ikke får seg pass? Aner dere hvilket privilegiet vi sitter på? Tenk deg om du var dømt til å aldri kunne forlate Norge. At selv om du hadde pass, så fikk du aldri godkjent visumet du søkte på. Jeg ville gitt en bit til Charity, som har det å reise som sin største drøm. Jeg ville gitt en bit til Nancy, som så gjerne vil oppleve Norge. Det er så mange jeg vil vise en annen del av verden til – men mange av de har ikke engang fødselsattest. Og dermed er de dømt til et liv i Ghana.

Jeg dro fra de som ikke har noe, og kom hjem til et hjem som har alt. Til et hjem som nå i julen har i overflod. Kontrastene er så store at jeg klarer ikke helt å ta det inn over meg. Jeg fikk blant annet to par sko i julegave – aner dere hvor mange som ikke engang har ett par? Som ville blitt overlykkelige for bare én av gavene, eller for å nyte det måltidet vi spiste med den største selvfølge?

20161103_184242

Lille julaften tok jeg en tur på et kjøpesenter i byen. Det myldret av mennesker som ville gjøre ferdig der siste før jul. Jeg gikk forbi så mange mennesker, og vet dere hva? Jeg fikk kun øyekontakt med tre av de. Kun én av de gjengjeldte smilet mitt. Ett menneske. Jeg er klar over at folk var stresset før julekvelden og alt det der, men. Er det rart folk føler seg ensomme her i landet? Julen er en tid for å åpne hjertene sine. Åpne det for alle. Jeg så ikke så mye av det. Er det virkelig dette vi vil av Norge? Er det virkelig slik vi vil være? Det er tøft å gå inn i dette etter en helt annen kultur. Det er ikke lett i det hele tatt, og jeg forstår virkelig at folk kan føler seg isolerte og deprimerte. Smil, folkens. Oppsøk øyekontakt med andre mennesker. Det gjør en enorm forskjell.

På julaften ble jeg sittende å spise ribbe-restene til familien min. «Ta deg et nytt stykke, det er da ikke noe igjen her.» Jo, det er det. Det der er nok kjøtt til å mette tre barn. Hvordan kan jeg, som nettopp har levd med mennesker i ekstrem sult, sitte å se på at mat kastes? Inviterer du meg på middag i nærmeste fremtid, ikke bli overrasket om jeg tar restene dine. Jeg forstår at vi som lever i overflod ikke har noe problem med å bare ta et nytt stykke kjøtt, men .. jeg klarer ikke. Kulturforskjellene er så mye vanskeligere å rette seg inn etter denne veien.

Jeg gruer meg til å svare på spørsmålene; ‘Var det bra?’ ‘Hadde du det fint?’ For ingenting med dette har vært ‘fint’ eller ‘bra’. Det er ingenting fint med at utsultede barn dør i hendene på meg. Det er ingenting bra med barn som blir forlatt i skogen for å dø. Det er ingenting positivt med mennesker som lider, barn i ekstrem nød. Mennesker som sulter. Enkelte dager kunne jeg ikke se annet enn smerte, og ikke noe skjønnhet. Mens andre dager så jeg bare skjønnhet, og ikke noe smerte. De dagene jeg kunne se og vedkjenne begge, var de dagene med mest betydning.

Angrer jeg på at jeg reiste? Nå når jeg er hjemme, og alle inntrykkene blir slengt i ansiktet på meg? Nå når jeg sliter med å godta den norske kulturen, og Norge? Så langt ifra.Var det virkelig verdt det? Absolutt, uten tvil. Det er ingen plass i verden jeg heller ville vært dette siste året. Jeg har lært så mye, om meg selv og om verden. Jeg har vokst som person, vokst inn i meg selv. Dette har vært det viktigste året i mitt liv. Hjertet mitt er så mye rikere. Jeg har fått venner og familie for livet. Jeg kjenner en trygghet i hjertet mitt jeg ikke har kjent før, en trygghet som forteller meg at jeg kan. At jeg kan klare det jeg vil. Så til deg som sitter på en drøm; 

Go for it. Chase your dream. Go all in. I dare you.

20161211_130249

 

Reklamer

NY VEI: Nesten i mål!

Fikk dette bildet tilsendt i går! De har ordentlig fått fart i sakene, og jobber på for å få veien ferdig til jul. Se så fint det blir da! Og så beroligende for hjertet å vite at alle barna nå kan gå tørketiden trygt i møte. Tusen takk til alle dere som har gjort dette mulig!! 

Dette blir en fin jul, dere ♡

received_10154834967327630

Å hjelpe til i hjemmet.

Da jeg var mindre, hadde jeg forskjellige oppgaver å gjøre hjemme. Ta ut av oppvaskmaskina. Henge opp klær. Støvsuge. Dere vet, slike dagsoppgaver alle barn/ungdommer har. Har vi ikke alle hatt det? Eller har/har hatt barn som er tildelt slike arbeidsoppgaver?

Det lærer en om ansvar. Selvstendighet. I dag liker jeg konseptet, men som barn/ungdom hatet jeg det. Jeg kan erindre utallige krangler med mamma om å få de gjort. Helt unødvendig nå når jeg ser tilbake på det, men for en tenåring i opprør var det veldig viktig å vise sin misnøye. Og jeg tviler på at jeg er alene om det. Det handlet aldri om at jeg ikke ville hjelpe mamma.

Rydde rommet, for eksempel. Stakkar mamma, for en kamp det var. Jeg har fått hørt
at jeg hadde tendenser til å bli en ekstrem samler (for ja, jeg samlet på alt. Og alt kunne  jeg få bruk for. Kanskje. En gang. Derfor var det dumt å kaste noe.) Jeg vokste heldigvis hoarder-tendensene av meg.

I Ghana er det ikke slik. Her liker faktisk barna å hjelpe foreldrene. De tar på seg det ansvaret de er gitt, uten å klage. En ni-åring kan fint passe småsøsknene sine i flere timer, lage middag helt alene, vaske klær og ta oppvasken. Hver gang min vertssøster på seksten er på besøk, legger jeg merke til hvor mye hun gjør. Å vaske klærne til en familie på fem for hånd er mye arbeid, men det er en selvfølge at hun gjør det. Det samme med all oppvask, også for hånd, etter alle måltid. Og å lage maten, å vaske gulv. Hun klager ikke i det hele tatt, det ser faktisk ut som at hun liker det. Det hadde ikke vært 16-årige meg. Langt ifra.

Her en dag hjalp jeg elleve-åringen i huset å rense tarmene til ei høne, før vi knyttet de sammen og kokte de sammen med krydder. Moren brukte høna til middagen, og dattera fikk innmaten som belønning.

Barna her i huset hjelper meg mer enn gjerne når jeg skal vaske klærne mine. Det skal sies at man ikke kan forvente å få singlettene 100% rene når en 6åring vasker de, men det er heller ikke poenget. De prøver.

20161205_154026
Jeg elsker at de behandler meg som familie her, ikke bare som en frivillig. Det er forventet av meg å ta oppvasken, ha hovedansvaret for 2åringen i huset og å koste uteplassen.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så stor forskjell? Hvorfor har ikke vi nordmenn like stor respekt for de som er eldre enn oss?

Kjære, lille to-åring.

Du kom springende mot meg med frykt i øynene dine. Forsto ikke helt hva som skjedde med deg, men du syntes ikke det var noe greit. Med utstrakte armer kom du løpende mot meg. Jeg rakk akkurat å sette meg ned på huk, før du kastet opp ris og fisk over hele meg. Jeg syntes så synd på deg. Du forsto ikke hva som skjedde med kroppen din. Du var redd og du søkte trygghet.

20161216_183705

Du er en trassig to-åring, det er det ingen tvil om. De raseri-utbruddene du kan komme med, er det få som overgår. Når du tviholder i låret mitt mens hele kroppen går som en rakett. De gangene du bli så frustrert på meg, for du forstår ikke hvorfor jeg tar ifra deg den spikeren du har i munnen, og du biter meg i låret. Jeg forstår hvorfor du blir frustrert, og jeg forstår at du ikke skjønner hvor farlig det kan være for deg. Men setter jeg meg ned på huk, kommer du å legger hendene dine rundt halsen min, og du roer deg ned med en gang. Når jeg ikke blir sint på deg, men heller viser deg at jeg forstår din frustrasjon.

Vil de nye frivillige klare å sette grenser for deg?

20161216_183456

20161216_192213

Du er så skjønn med de aller minste. Stryker de over håret. Hjelper meg å holde flaska når jeg mater de. Tørker vekk melka de søler på haka si. Jeg elsker at du er så omsorgsfull.

Du kan smelte hvert eneste hjerte med latteren din, kjære to-åring. Det har vært en sann glede å få se deg vokse dette året.

20161216_183817

20161216_183750

Du kommer til å vokse opp til å bli ei jente med tæl i, og med sterke meninger. Den empatien du utstråler kommer til å gjøre at du når langt. Og jeg håper av hele mitt hjerte at verden gir deg de mulighetene du fortjener.

Det gjør så vondt å skulle forlate alle disse barna. Men det er verdt det. Det er verdt smerten jeg føler nå, fordi jeg har så mange fantastiske, uvurderlige minner med hver og en. For hver og en har sin egen personlighet som det er umulig ikke å like. Alle er spesielle på sin egen måte, og derfor har det blitt umulig for meg å få en favoritt blant barna.

Jeg forlater en stor del av hjertet mitt med disse barna, og fyller igjen tomrommet med minner jeg ikke ville vært foruten. Takk for meg, Mampong Babies Home!

20161216_170622

Kjære, lille jente.

Du var så liten da jeg først kom til barnehjemmet. Knapt 2 måneder gammel lå du der i krybben din å sov. Du hadde kommet til barnehjemmet fire uker tidligere. Det første bildet jeg tok på barnehjemmet, var av deg.

fb_img_1460965783268
Jeg har vært så heldig å få være der gjennom store hendelser i livet ditt. Jeg var der da du smilte første gang. Og jeg ser deg smile stort hver gang jeg kommer inn i rommet. Da du hadde din første ordentlige latterkrampe, var jeg der. Da du første gang fulgte et objekt langt borte med øynene og hele hodet ditt, sto Martina og jeg med tårer i øynene. Vi var så stolte av deg!

Jeg har matet deg. Hatt dype samtaler med deg, bare ved å se inn i øynene dine. Kjent de lubne fingrene dine utforske ansiktet mitt, mens du suttet godt på flaska di. Helt til du kjente hele ansiktet mitt, da tok du godt tak i pekefingeren min og sovnet søtt. Og nå spiser du helt alene. Du holder flaska til som en proff.

20161216_184215
Da du fikk din første tann. Første gang du rullet rundt fra mage til rygg, og hele veien rundt. Da du satt alene for første gang. Da du fikk hull i ørene dine til jul. Den gangen du begynte å krabbe. Det øyeblikket du reiste deg opp langs krybba di helt alene. Nå reiser du deg hvorenn du finner litt støtte, og du trenger ikke streve like mye for musklene dine kan det nå. Jeg er blitt så velsignet med alle disse magiske øyeblikkene, og de kommer alltid å være en del av meg.

20161216_184534

20161216_184638
Jeg har tørket dine tårer. Trøstet deg når du har vært oppgitt, vugget deg i armene når du har vært syk. Kjent deg klamre deg fast i meg de gangene jeg forsøkte å legge deg ned. Kjent varmen fra deg alle gangene du har funnet roen i min favn. Alle gangene du har sovnet med tommelen i munnen på brystet mitt.

20161216_183158
Da jeg kom, var du nest minst i flokken, og jeg så hvor frustrert du ble når de andre tok lekene dine eller satte seg på ansiktet ditt. Nå har du mange små søsken, som du selv kan plage. Jeg ser på deg at du liker å ikke være minst.

Du var et forsvarløst lite knøtt da jeg kom, nå blomstrer personligheten din som hvitveisene på våren – og jeg ser mer og mer av hvem du er for hver dag som går.

Du, og alle dine søsken, har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Dere har lært meg så mye. Minnene og bildene av dere vil alltid bli bevart dypt i sjelen min.

20161216_164553
Men nå skal jeg forlate deg. Nå er min tid over. Jeg skal ikke få være tilstede din første skoledag. Jeg skal ikke få høre stemmen din bære frem sine første, snublende setninger. Det føles så uvirkelig, så merkelig. Jeg kommer ikke lengre til å se deg hver dag.

Det vil komme nye frivillige som skal få deg til å le. Leke med deg. Tørke tårene dine. Få se din første skoleuniform. Det gjør vondt at det ikke lengre skal være meg, at jeg bare skal få se deg de gangene jeg kommer på besøk. De gjør vondt fordi det er så ekte. Jeg kommer til å savne disse daglige miraklene.

I dag var min siste offisielle dag ved Mampong Babies Home.

Hvordan skal jeg klare å forlate deg, kjære, lille jente?

20161216_183021

Malaria-myggen.

Ja, er det ikke typisk? Her har jeg holdt meg malaria-fri i nesten femten måneder, og så skal jeg få viruset den siste uken? Meget typisk min flaks.

Men jeg var heldig, tross alt. Et par sprøyter i skinka, litt intravenøst og noen piller- og nå etter tre dager føler jeg meg mye bedre. I går koste vi oss med slumberparty jeg og de minste. Å dele seng med tre 4åringer og én toåring er en interessant affære. Fint å ha litt kvalitetstid med de også.

20161215_195502

Den type malaria jeg fikk, var ikke av den kompliserte typen. Senest i forrige uke døde to barn på sykehuset der jeg jobbet, grunnet malaria. Fordi de ikke oppsøkte behandling raskt nok. Ei lita jente på 4 år sovnet stille, dog uventet, inn iløpet av natten. I firetiden skulle vi gi henne medisin, men hun var ikke mer. Foreldrene hadde i forkant forsøkt å behandle henne med urter. De skulle ha bragt henne inn med en gang.

Noen dager senere kom ei mor med ei fem år gammel jente på ryggen. Jenta var nesten ikke ved bevissthet. Hun trakk pusten raskt noen ganger, før hun rolig tømte lungene for luft en siste gang. Moren nektet å legge barnet ned, og tok henne med seg hjem.

Begge disse dødsfallene kunne vært unngått. Malaria-parasittene tar liv av barn i Ghana hver eneste dag. Vi er så heldige i Norge som slipper å bekymre oss for, og å stå ovenfor denne problemstillingen.

Valg 2016.

Den 7. desember var det valg her i landet. Det har vært veldig spennende å få med seg, og å følge med på de siste månedene. Vi fryktet masse slagsmål og sutur-skader på sykehuset, men det var ganske rolig. I kirka forrige søndag brukte presten 30 minutter på å forklare hvordan de skulle stemple tommel avtrykket sitt på stemme-skjemaet. Better safe than sorry. Så onsdag var den store dagen. En dag mange her har gledet seg til. En dag mange har festet håpet sitt på.

Så godt som alle er politiske aktive her. Selv er jeg en NPP’er (New Patriotic Party). Mulig jeg er påvirket av Nsuta, og at hele den landsbyen støtter det partiet. Eller så er det fordi jeg vet at de er i desperat behov for en forandring. Hadde jeg bodd nord i landet, hadde jeg nok holdt med NDC (National Democratic Congress), det partiet som styrer nå, fordi de der nord har andre behov de ønsker å få dekket.

Stemmene ble talt opp torsdag, men først på lørdag ble det offentlig (tydeligvis så nektet de å annonsere hvem som vant valget, fordi de holdt med det nåværende partiet). MEN VI VANT!! Ghana får en ny president! Det er så mye glede å se rundt meg nå. Lørdag var hele landsbyen samlet ved et hotell i Nsuta, og vi danset hele natten. Alle kledd i partiets farger; rødt, hvitt og blått. Det er som om de feirer 17. mai og at Norge vant gull i alle grener under ski-VM på samme tid.

fb_img_1481160371040

Dette synet er ikke uvanlig i disse dager, NPP all the way. Nå er dette bildet hentet fra Facebook, men en slik kiste ble gravlagt her i Nsuta. Den var fylt med NDC-flagg og klistremerker. Snakk om å ta farvel med det gamle styret.

Selv nå, nesten en uke senere, danser menneskene (mer enn vanlig) i gatene. Det er smil å se på alles ansikt. Det er nytt håp å se i alles øyne.

Jeg sier som Siv Jensen;
Morna’, Mahama! Også må jeg bare få ønske Nana Addo lykke til som president fra 7. januar av. Selv om jeg denne gangen ikke vil merke eller se noe forandring, blir det spennende å se om det har blitt noe forskjell neste gang jeg kommer hit!

Carina lærer nye ting. #2

Har jo helt glemt å oppdatere denne tråden! Nummer 2 på lista over ting jeg har lært som er veldig typisk Afrika, rett etter å bære barn på ryggen; er å bære ting på hodet.

Det er ikke lett. I det hele tatt. Her bærer kvinnene gjerne en 60-70 kg uten problem. Jeg er ikke helt der, enda. Her starter de med å øve seg med det samme de begynner å gå, og så raskt de er rundt 4, så er de med å henter vann i en liten bøtte.

20161205_154707

Er det ikke vann i huset, blir vi sendt for å hente vann. Her med Nichole i Kumasi. Jeg vil nevne at vi måtte opp i tredje etasje her, og 50 liter vann er veldig skvulpende og tungt å gå med. Men vi fikk vann, og jeg fikk trent magemusklene!

Hjemme i Nsuta, dersom krana ikke fungerer, og tønnene er tomme, er vi nødt til å hente vann i en brønn. Ettersom at det er en landsby, er det litt lengre å gå enn i storbyen. Omtrent én kilometer hver vei, noe som er mer enn nok på hjemveien. Til gjengjeld så er det ingenting bedre enn å dusje med selvhentet vann.

20161205_154839

20161103_164024

Men det skal sies; å bære 50liter/50kg vann på hodet, er mye lettere enn å bære det i hendene! Skjønner ikke hvorfor vi ikke har forstått dette i Norge enda. Da jeg var i Norge i august, satte jeg symaskinen jeg kjøpte med fra Ghana på hodet mitt. Midt i hjertet av Trondheim. Tror dere jeg fikk mange rare blikk eller? Brydde jeg meg da? Nei.