Et siste kapittel.

Jeg kan ikke tro at det er over. Jeg kan ikke tro at jeg ikke skal våkne i morgen til lyden av min vertsmor som tar oppvasken, og de små som leker seg sammen. Jeg kan ikke tro at jeg ikke lengre skal se disse nydelige smilene festet på disse fantastiske menneskene. Jeg kan ikke tro at jeg ikke er i Ghana lengre, og ikke skal dit igjen med det første.

20161215_163016

Det gjør vondt å skrive det. Men er det ikke litt slik det er? At det gjør vondt fordi det betydde noe? Jeg har hørt frivillige si at jeg kommer til å få en liten depresjon den første tiden, for jeg er i et mellomstadie jeg ikke klarer å forklare. «No one can understand what you’re going through, the emotional stress and rollercoaster, if they haven’t been there there them selves.» sa en annen flergangs-frivillig til meg. Og ja, det er noe med det. Jeg føler jeg skuffer når jeg ikke er glad for å endelig være hjemme. Det handler ikke om at jeg ikke har savnet, og elsker, familien min. Det handler ikke om at jeg ikke liker jobben min. Det handler om at jeg nå har to hjemland. At jeg ser på Ghana, og Nsuta, som hjemmet mitt. At jeg ser på Kwarteng som min egen familie. Og jeg kjenner meg litt motløs nå som jeg er hjemme.

Det føles urettferdig at jeg bare kunne bruke passet mitt å reise derifra. Hjem til overflod. Hjem til retten til helsehjelp. Hjem til et fungerende skolesystem. Hjem til et rettferdig rettssystem. Hjem til nok mat, rent og konstant vann, og stabil, konstant elektrisitet. Hjem til det privilegiet å få reise hvor jeg vil, når jeg. Jeg skulle ønske at jeg kunne klippe passet mitt opp i mange biter, og gitt de til alle de som betyr noe for meg der nede. Fordi jeg vet at de ikke har muligheten. At mange av de ikke engang får seg pass. Det gjør meg så sint. Hvem er det som ikke får seg pass? Aner dere hvilket privilegiet vi sitter på? Tenk deg om du var dømt til å aldri kunne forlate Norge. At selv om du hadde pass, så fikk du aldri godkjent visumet du søkte på. Jeg ville gitt en bit til Charity, som har det å reise som sin største drøm. Jeg ville gitt en bit til Nancy, som så gjerne vil oppleve Norge. Det er så mange jeg vil vise en annen del av verden til – men mange av de har ikke engang fødselsattest. Og dermed er de dømt til et liv i Ghana.

Jeg dro fra de som ikke har noe, og kom hjem til et hjem som har alt. Til et hjem som nå i julen har i overflod. Kontrastene er så store at jeg klarer ikke helt å ta det inn over meg. Jeg fikk blant annet to par sko i julegave – aner dere hvor mange som ikke engang har ett par? Som ville blitt overlykkelige for bare én av gavene, eller for å nyte det måltidet vi spiste med den største selvfølge?

20161103_184242

Lille julaften tok jeg en tur på et kjøpesenter i byen. Det myldret av mennesker som ville gjøre ferdig der siste før jul. Jeg gikk forbi så mange mennesker, og vet dere hva? Jeg fikk kun øyekontakt med tre av de. Kun én av de gjengjeldte smilet mitt. Ett menneske. Jeg er klar over at folk var stresset før julekvelden og alt det der, men. Er det rart folk føler seg ensomme her i landet? Julen er en tid for å åpne hjertene sine. Åpne det for alle. Jeg så ikke så mye av det. Er det virkelig dette vi vil av Norge? Er det virkelig slik vi vil være? Det er tøft å gå inn i dette etter en helt annen kultur. Det er ikke lett i det hele tatt, og jeg forstår virkelig at folk kan føler seg isolerte og deprimerte. Smil, folkens. Oppsøk øyekontakt med andre mennesker. Det gjør en enorm forskjell.

På julaften ble jeg sittende å spise ribbe-restene til familien min. «Ta deg et nytt stykke, det er da ikke noe igjen her.» Jo, det er det. Det der er nok kjøtt til å mette tre barn. Hvordan kan jeg, som nettopp har levd med mennesker i ekstrem sult, sitte å se på at mat kastes? Inviterer du meg på middag i nærmeste fremtid, ikke bli overrasket om jeg tar restene dine. Jeg forstår at vi som lever i overflod ikke har noe problem med å bare ta et nytt stykke kjøtt, men .. jeg klarer ikke. Kulturforskjellene er så mye vanskeligere å rette seg inn etter denne veien.

Jeg gruer meg til å svare på spørsmålene; ‘Var det bra?’ ‘Hadde du det fint?’ For ingenting med dette har vært ‘fint’ eller ‘bra’. Det er ingenting fint med at utsultede barn dør i hendene på meg. Det er ingenting bra med barn som blir forlatt i skogen for å dø. Det er ingenting positivt med mennesker som lider, barn i ekstrem nød. Mennesker som sulter. Enkelte dager kunne jeg ikke se annet enn smerte, og ikke noe skjønnhet. Mens andre dager så jeg bare skjønnhet, og ikke noe smerte. De dagene jeg kunne se og vedkjenne begge, var de dagene med mest betydning.

Angrer jeg på at jeg reiste? Nå når jeg er hjemme, og alle inntrykkene blir slengt i ansiktet på meg? Nå når jeg sliter med å godta den norske kulturen, og Norge? Så langt ifra.Var det virkelig verdt det? Absolutt, uten tvil. Det er ingen plass i verden jeg heller ville vært dette siste året. Jeg har lært så mye, om meg selv og om verden. Jeg har vokst som person, vokst inn i meg selv. Dette har vært det viktigste året i mitt liv. Hjertet mitt er så mye rikere. Jeg har fått venner og familie for livet. Jeg kjenner en trygghet i hjertet mitt jeg ikke har kjent før, en trygghet som forteller meg at jeg kan. At jeg kan klare det jeg vil. Så til deg som sitter på en drøm; 

Go for it. Chase your dream. Go all in. I dare you.

20161211_130249

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s