Livets kontraster.

Moren kom inn med sterke rier, og vi rakk kun å konkludere at hun hadde full åpning, før det var tid. To uker over termin. Vi så det ikke før hodet var ute, og alt vi fikk å forberede oss på var én tanke; ‘dette går ikke bra’. Det rann en blanding av brun, tykk masse og blod ut av nese, munn, ører og øyne av barnet, samt rundt vaginaåpningen. Det hadde vært stresset i lang tid. Barnet hadde en gulskjær. Maceration. Dødt.

Hadde dette barnet blitt født i Norge, ville kanskje ikke dette skjedd. Hadde fødselen blitt satt igang ved termin, ville kanskje ikke dette skjedd. Og hadde det skjedd, hadde kanskje barnet kunnet bli reddet. Var du enda i live? Hadde du enda en svak hjerterytme? Forsto du hva som skjedde? Jeg bar den livløse kroppen slik at jeg fikk veie henne. 2.4kg.

Det er helt jævlig å tenke på at hun kanskje var i live da hun ble pakket inn i en fødselsmatte, og lagt i en svart pose. Det er helt jævlig å bare måtte se på, fordi de ikke kan gjøre mer. Hun så ut som en dukke. Hun var så lealaus. Hodet var helt vridd nedi posen og hånden stakk opp. Jeg stakk hånden min ned for å legge henne litt bedre til rette, jeg vet ikke om det gjorde noe forskjell for barnet, men det gjorde en forskjell for meg. Navlestrengen var helt inntørket. Så knyttet jeg sammen den svarte posen.

«Det høres ut som at hun var i samme tilstand som det Jonas var da han kom», sa mamma i telefonen da jeg ringte henne den dagen. Jeg tenker på den forskjellen disse to barna fikk i behandling. Hvor de gikk til enorme lengder for å forsøke å redde min lillebror. Alle maskinene som holdt han i live, og alle legene som konstant gjennom fem dager forsøkte å redde han. En til slutt lagt godt til rette i fine klær i en fin kiste, og gravlagt – den andre nærmest slengt i en svartpose, lagt i en pappeske og kastet. Som søppel. Livets kontraster. Det er så urettferdig at det skal være så forskjell å komme til i denne verdenen. At et barns verdi skal ha så stor forskjell.

20161026_142504

«Jeg hadde en lignende sak da jeg var nyutdannet» sa en av jordmødrene til meg, «at barnet ikke pustet da det kom ut. Men det var enda i live. Hjertet slo. Jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg jobbet så hardt. Vi har ikke utstyr nok her. Jordmoren som hadde ansvar sa; bare la det dø. Og selv hvor hardt jeg prøvde, så klarte jeg det ikke alene. Barnet døde i armene på meg.»

Det er hardt å akseptere. Det er ikke enkelt å være der. Se det. Etter at de i oktober i fjor innførte en regel om at barnet skulle ha hud-mot-hud kontakt med mor så raskt som mulig, hadde de gått fra omlag fire dødfødsler i måneden, til å hittil i år bare forløse fem. Men for denne jenta var det dessverre for sent..

Noe lignende holdt på å skje en ukes tid senere, med et barn jeg tok imot. Vi hadde sjekket hjerterytmen, og visste at det slo. Jeg måtte rive opp hinnen da hodet var ute, og få det vekk fra barnets ansikt. Lukten av sur bæsj slo mot meg. Alt fostervannet var bare brun grøt. Barnet var helt livløst da jeg fikk forløst det, og la det på magen til moren. Navlestrengen var inntørket. Heldigvis etter et halvt minutts intens stimulering og suging, tok barnet sitt første åndedrag. Hva om det hadde kommet en time senere? Takk, Jesus.

Jeg setter så veldig pris på helsesystemet vi har i Norge. Jeg er så glad for at om noe skjer med mine barn, så vil leger gjøre alt de kan for det. Selv om det føles bittert, ambivalent og urettferdig ovenfor barn i resten av verden, så setter jeg umåtelig pris på det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s