Du må ikke sove.

Under opphetningen mellom Kristoffer Joner og Sylvi Listhaug, så vil jeg også ytre noen ord. Man kan si mye om Listhaug, og hun får minimalt med støtte fra meg – men hun skrev noe klokt på sin facebook-profil i går; «Hvis penger skal gå i mitt navn, slik det gjorde, hadde jeg heller håpet vi kunne gitt til noen som hjelper flyktninger i nærområdene der de fleste faktisk er. Der er det mange som trenger helsehjelp, skolegang og andre nødvendigheter.»

Hjelpe i nærområdene. Jeg er delvis enig. Likefullt som at det beste for et friskt barn alltid vil være innenlandsadopsjon, er det alltid best å sende hjelp der mennesker i nød er. Hjelpen når jo også flere ved å sende den der flest er. Hadde de kunnet velge, så hadde de garantert valgt å bli i et fredelig Syria – fremfor å flykte til Norge, fra alt kjent og inn i en ny kultur men avvisende mennesker. Men hvordan hjelper man i nærområdene, når sykehus bombes og ingenting er stabilt? Er det i det hele tatt en realistisk tanke slik som situasjonen er nå?

Ei venninne delte denne videoen på facebook, og det .. gjør vondt. At dette er verdenen vi lever i. HVORDAN KAN VI AKSEPTERE DETTE? Hvordan kan verden akseptere at dette er hverdagen til millioner av mennesker? Er vi virkelig så fortapte?

Hadde jeg hatt tid, så skulle jeg reist nedover. Til Lesovos. Meldt meg opp som frivillig i en av flykningleirene. Gitt barna der en trygg voksen å forholde seg til, som ikke er traumatisert av krigens onde ansikt. Hjelpe dem å stole på verden igjen, tro på menneskeheten. For meg hadde det vært et enkelt valg. Jeg hadde ikke trengt å tenkt to ganger.

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.«

Skrev Arnulf Øverland i 1937. Det er et dikt, ikke minst et vers, som stadig blir mer og mer relevant i dagens verden. (Videre lesing kan også relateres til avsløringene under ‘Operasjon Dark Room’.)

Vi MÅ gjøre noe. Ikke bare ‘vi’ som ‘nordmenn’, men hele verden. NOE må skje. «Du må ikke sove.» Om vi ikke gjør noe, så fortsetter dette helvete. Om vi sitter trygt og varmt i våre hjem, skrur av nyhetene fordi vi ikke klarer se – da bryr vi oss ikke. Da, på ett plan, så sier du at det er OK det som skjer. Ikke sov. Du SKAL se det. Det SKAL være forjævlig. Og vi MÅ gjøre noe.

Engasjer deg. Vær opptatt av hva som skjer i verden. Se det, ta det inn, og virkelig kjenn på hva som rører seg i deg. Kjenn etter hvordan det hadde føltes om dette hadde vært dine barn. Doner noen kroner til NOAS, eller Dråpen i Havet. Meld deg inn i Landsforeningen mot Seksuelle Overgrep. Les, opplys deg selv om hva krigen handler om. Møt syrere i Norge med åpne armer, fremfor å stikke ut tornene dine. Tro på barn, uansett hvor gjerne du vil lukke ørene. GJØR NOE.

«Du mener, det kan ikke være sant, så onde kan ikke mennesker være. Der fins da vel skikkelig folk iblandt? Bror, du har ennu meget å lære!» -Jo, det er sant. Norske barn blir bundet med gaffatape og voldtatt mens noen filmer, og barn i Syria blir bombet på vei til skolen.

Hvordan har vi samvittighet til å sette oss rundt juletreet om en drøy måned, med magen full av god mat og fanget full av pakker? Hvordan har vi samvittighet til det når DETTE er realitetens kontraster? 

Jeg vil nok aldri klare å forstå det..

20161123_180606

#StopBombingHospitals #SaveOurPlanet

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s