Av med solbrillene.

Jeg prøver å vise dere det fine med Ghana. Fargelegge med de fineste farvene. La dere lese de beste kapitlene, hoppe over det andre. Men jeg vil vise dere hele sannheten. Økonomien kollapser. Barn og voksne dør av sult hver eneste dag. Mennesker dør fordi de ikke har råd til å dra til legen. Folk bor under ei pappeske. Mødre ser sine barn dø, uten å kunne gjøre noe med det. 7-8 åringer som selger vann eller gulerøtter langs gata, istedet for å sitte på skolebenken å få seg en utdanning. 10 år gamle jenter selger sex for å tjene penger til familien.

Jeg må slutte å pakke ting inn i bomull.

De siste 8 årene har strømprisene og vannprisene steget med 30%. Lønna har siden like lenge steget med 10%. Det regnestykket går ikke opp. Folk må øke prisene på mat for å overleve, som igjen gjør at andre må sulte. Per nå finnes  det over 20 000 universitetsutdannede mennesker, primært lærere og sykepleiere, som ikke har jobb.

De kjemper en kamp de ikke kan vinne. De klatrer og klatrer, men ender alltid opp et steg lengre ned i hullet. For nå. Det vil ikke alltid være slik. En dag må denne piningen stoppe.

20161103_160322

Enkelte dager er så tøffe og fulle av inntrykk at jeg verken har energi eller lyst til å blogge. Inntrykkene er så sterke, at det er umulig å klare å sette ord på de. Jo lengre jeg er her, jo mer kjenner jeg det på kroppen. Hvor mye menneskene faktisk lider. Jo nærmere du kommer de individene du møter, jo mer tar du innover deg deres smerte. Du ser virkelig hvor sterke de er, hvor sterke de er nødt til å være. Er det verdt det? Absolutt.

Når skal jeg bli vant til å se døde mennesker, forlatte barn, mennesker som lider og er i nød, og sultende barn? Tenker hver gang at ‘nå har jeg fått hard nok hud’. Men så tar jeg meg i det. For jeg SKAL IKKE bli vant til det. Det skal gjøre vondt i hjertet. Hver eneste gang.

Jeg har bilder limt på netthinnen, som for alltid vil være med meg. Ting jeg ikke kan få usett.
Den utsultede, HIV positive gutten. Alle barna som blir forlatt i skogen for å dø. Lydopptaket av den 4 år gamle jenta, som tilbød å ha sex med læreren sin for 20 pesewas (50 øre), så hun kunne kjøpe seg én karamell. Dødfødte barn, og mødre som dør under fødsel. Visste du at fortvilelse og nød gir deg et eget utrykk i øynene? Alltid leve fra hånd til munn. Aldri vite om man kan gi barna sine et fullverdig måltid. Utskrapningen etter en spontanabort, hvor en hel arm med fem ferdigutviklede fingre kom ut. Barnet som kom inn utsultet til barnehjemmet, som vi i i flere dager var usikker på om ville overleve. Uten å ha hatt et dødssykt barn i nær relasjon selv, kan du forestille deg hvor uutholdelig den usikkerheten er? Den to år gamle hjemløse jenta, som spiste søppel fra gatene i Kumasi på kveldstid. Hadde du en mor som tok vare på deg? Som ga deg en trygg plass å sove? Det barnet som ikke var like heldig, og lå død langs veien.

Dette er noen få de kapitlene, de fargene, jeg hopper over. Likevel, er det ingen annen plass i verden jeg heller ville vært. For vi har bare godt av å se det. Vi skal ikke kunne lukke øynene til det vi ikke vil se, det som ikke rammer oss selv. VI SKAL TA DET INNOVER OSS. VI SKAL SE. VI SKAL KJENNE HVOR HELDIGE VI ER I NORGE (selv om snøen har kommet, eller julepynten kommet i butikkhyllene).

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s