Når én strek forandrer et helt liv.

Du kom inn døren på konsultasjonsrommet, og smilte til oss. Du la deg ned på benken slik at jeg fikk palpere deg. Måle fundus høyde for å se hvordan barnet vokser. Kjenne med hendene hvordan fosteret er plassert. «23 cm» rapporterer jeg til jordmoren. Altså graviditetsuke 23.

Mens du og jordmoren hadde en prat, tok jeg to obligatoriske tester på deg; HIV og Syfilis. Jeg søkte blikkkontakt med jordmor Hannah da jeg leste av testene. Positiv. Det gikk et søkk i meg. Du har HIV.

Lånt fra google.

Lånt fra google.

Du gråt ikke. Fordi dere damer her skal ikke gråte. Ikke foran andre. Dere skal takle alt. Være sterke. Uansett hva som skjer. Dere er forventet å ha et hardt hjerte – en realitet mitt hjerte skriker av.

Dagen etter kom du med din to år gamle sønn, slik du ble bedt om. Hånden min gikk instinktivt opp til munnen for å hindre meg i å måpe. Både jordmoren og jeg måtte se hverandre i øynene for støtte og styrke. Jeg har aldri sett et så utsultet barn før. Det var ett av de verste og mest seriøse tilfellene Hannah har vært vitne til også. Da gutten din sov på ryggen din, med øynene halvveis åpne, så det ut som at hver åndedrag skulle bli hans siste.

Dette bildet er hentet fra google. Gutten i innlegget var om mulig enda litt tynnere, og hadde tenner.

Dette bildet er hentet fra google, og er bare et ‘illustrasjonsbilde’. Gutten i innlegget var om mulig enda litt tynnere, sløvere i blikket og hadde tenner.

«Hvorfor har du ikke tatt han med til sykehuset tidligere?» sa jordmoren, og måtte ta seg i å heve stemmen. «Jeg tok han med til en fetisj-prest som hadde en seremoni for han, og presten sa det ville ordne seg.»

Blikket ditt vandret ut vinduet, forbi jordmoren som fortsatt snakket til deg. Du klarte ikke å fokusere lengre. Hannah forklarte deg at testen viste positivt, og hva det innebar. At den lille gutten din har også HIV. At det kanskje har gått så langt at han har utviklet aids.

Og jeg så deg. Jeg så hvordan du til tross for iherdig innsats måtte gi etter å la første tåre få renne nedover kinnet ditt. Smerten og fortvilelsen din fylte hele rommet, og gjorde det vanskelig å bevege seg. Både Hannah og jeg så deg.

«Livene våre er over.» «Hva har jeg gjort med barnet mitt?» «Barnet mitt kommer til å dø, og det er min feil.» Jordmoren forsøkte å prate med deg, berolige deg.

Mens tårene rant, begynte du slå deg selv i hodet. Forsiktig, men bestemt, tok jeg hånden din i min. Du klemte den hardt, mens du fant styrke nok til å tørke tårene og dra hjem. Hjem til en mann du ikke vil fortelle noe til. Alt vi kan gjøre er å håpe, og be.


Det er helt jævlig å være med på. Være vitne til at et menneskes liv faller i grus på den måten. Å gi de noe som for dem føles ut som en dødsdom. Å gi et lite barn en ‘dødsdom’. Det er jævlig, men det er også viktig at vi ser. Vi er så heldige som bor i Norge å har tilgang til -og rett på- gode, virkningsfulle medisiner.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s