Måned: oktober 2016

I.V., I.M. og forskjell.

Er det en ting som er sikkert, så er det at jeg aldri blir noen toppblogger. Hvordan er det mulig å skrive to innlegg om dagen, liksom? Uansett. Veien er i stadig fremgang, og jeg vil oppdatere med bilder snart. Minner dere om Vipps til 92256690 – vi er snart i mål!

20161022_195157

De siste to ukene har jeg lært, og satt en rekke venefloner. Når jeg blir tilkalt fra fødeavdelingen for å sette drypp hver eneste dag, så sier det litt om hvor stort behovet er. Forrige fredag kom jeg til Mamponteng, til et mye større sykehus. Her skal jeg være til 20. November. Jeg var her en uke for en måneds tid siden, og de ringte meg nå for å høre om jeg kunne komme for en litt lengre periode.

Nå setter jeg altså venefloner og injeksjoner kontinuerlig gjennom hele dagen. Både på barn (yngste jeg har satt veneflon på var 2 år) og voksne. Injeksjonene er forøvrig alltid ferdigdosert fra apoteket. Når jeg viser interesse og kompetanse, så får jeg også mer ansvar. Nøye overvåket i starten, men så raskt de ser at jeg er lærevillig og tar ting, så er de trygge på å gi meg flere arbeidsoppgaver.

20161028_160221

Min aller første gang, hvor jeg øvde meg på min vertsbror.

20161031_093118

Her inne på injeksjonsrommet bruker jeg mye tid nå. Her med en såkalt ‘butterfly’.

Jeg har tenkt mye på dette med å jobbe som frivillig dette året, fått smake på hva det handler om. Og jeg har vært her lenge nok til å kunne fordøye det også.
Mange ganger har jeg følt at jeg har kommet til kort. At det å jobbe som frivillig betød at man måtte gjøre en forskjell. En synlig forskjell.

Jeg så hvordan uteområdet gjorde en forskjell for barna. De ble ikke så sløve, de fikk bedre humør, de sosialiserte bedre med hverandre – men det føltes ikke nok.
Barnehjemmet gikk fra å slå/disiplinere barna daglig til å nesten ikke slå i det hele tatt, bare fordi jeg viste dem alternative metoder som er like (mer) effektivt enn å slå – men det heller føltes ikke nok.
Jeg er umåtelig stolt over at vi er i gang med veien, og jeg vet hvilken enorm forskjell det vil gjøre i mange år fremover – men jeg føler jeg burde gjort så mye mer.

Men etter å ha fordøyd det, så innser jeg at det å jobbe som frivillig ikke bare handler om å utrette noe.
Det handler også i stor grad om å gi et pust i bakken til de ekstremt overarbeidende og underbetalte menneskene. Man trenger ikke å gjøre noe hele tiden, et par ekstra hender og gratis arbeidskraft gjør en enorm forskjell. Selv om det ikke er så synlig for den ytre verden.

Jeg vet at da jeg i går assisterte (som eneste) på en omskjæring og fire ufullstendige spontanaborter, så var jeg gull verdt for jordmoren. Jeg vet at den uken jeg steppet inn å jobbet natt på barnehjemmet, så løftet jeg mange kilo av mødrenes skuldre. Jeg vet også at da jeg brukte en hel dag på noe så simpelt som å klippe gauze og rulle bomullsballer, så gjorde jeg en stor forskjell for de som skulle ha gjort det.

Det jeg gjør er nok. Og jeg lærer så mye samtidig.

Reklamer

Obstetric emergencies.

.. and their management at the sub-districts.

20161029_173006

I går var jeg på en workshop hvor vi lærte om obstetriske nødsituasjoner. Workshopen var egentlig kun for jordmødre, men jeg var så heldig å få lov til å delta jeg også. Jeg suger til meg all kunnskap jeg overhodet kan – og dette var ordentlig interessant å lære om!

Kopiert fra google: Obstetrikk (fra Latin obstare å stå ved) er den kirurgiske spesialiteten som omhandler behandling av mødre og fostre under graviditet og fødsel. Obstetrikk omfatter også sykdommer i barseltiden, mens sykdommer hos barnet etter fødsel regnes under pediatri (barnesykdommer) og ivaretas av en pediater (barnelege).»

Jeg har lært hvilke faresignaler jeg skal se etter dersom det er en ektopisk graviditet, tiltak dersom store blødninger forekommer, hvordan kontrollere høyt blodtrykk, se tegn på at livmoren er revnet, vanlige tiltak ved PROM (Premature rupture of membranes).

Jeg har lært tiltak som har med fosteret å gjøre; ‘cord prolapse’, ‘fetal distress’ og ‘shoulder dystocia’. Og så mye, mye mer.

Dette var jeg heldig som fikk være med på! Selv om jeg ikke er jordmor og kan bruke det, så er det en kunnskap jeg er glad jeg sitter inne med. Kjekt å lære hvordan de håndterer nødsituasjoner i forhold til graviditet sør for Sahara også. Kjekt å vite hva man kan gjøre i slike situasjoner, tiltak som fungerer, når man ikke er så priviligert å være så utrustet som i Norge.

20161029_172826

20161029_173259

FredagsTaco.

Hvor mange av dere har nettopp spist fredags tacoen, eller skal til å spise den? Kjenner etter på den Taco-kosen. Uansett om du spiser Taco på fredager, lørdager, eller bare en gang i blant. Er det ikke en fantastisk følelse? Nyte et glass cola til? Ja, jeg vet.

Jeg vet det så inderlig godt. Derfor var det akkurat det vi gjorde. Svenske Elin og jeg stilte opp med en fredags taco uten like! Til og med ghaneserne likte det. Ah, det var så godt. Og med ekte Cola. Elin, du er min heart of Queens. Hvilken kveld ♡

20161002_152644

20161002_152928

20161002_152802

20161002_152725

20161002_152909

Finn ditt ghanesiske navn.

Jeg har fått mange navn her nede. Mange Ghanesere gir barna navn etter dagen barnet er født. Som for eksempel at Kofi Annan er født på en fredag, fordi fredagsfødte gutter blir kalt Kofi. Det er ofte 4 Kofi’er og 5 Junior’er i hver storfamilie, noe som kan være forvirrende i blant. Da blir det Kofi Junior, little Junior, big Junior, little Kofi – og navn i gata der. Vi klarer som regel å få kontakt med den personen vi vil (til slutt).

Mange barn roper  ‘Obruni’ (hvit person) etter meg. Gir jeg dem mitt ghanesiske navn, blir de gjerne i ekstase. Det går også i Madam, white lady, Auntie, Ma eller Mamma. Ofte så vet ikke frivillige hvilken dag de er født på, og det skaper stor forvirring hos de her nede. Det er litt sånn ‘vet du ikke dagen du er født på, navnet ditt – så vet du ikke hvem du selv er’.

Nedenfor finner du en liste jeg har kopiert fra Wikipedia, med alle dagers navn:

20161022_195356

Jeg selv er født på en onsdag, og har derfor navnet Akua.

Mitt fulle navn her nede er Akua Kwartemaa Mansah. Jeg elsker det navnet, og det bringer stor glede hver gang jeg introduserer meg som dette. Det er et navn som har blitt en del av meg, og jeg lystrer nesten dette navnet bedre enn Carina. Akua er for dagen jeg er født. Kwartemaa er fordi min far heter Kwarteng, og man alltid tar sin fars navn. Kwartemaa er den kvinnelige formen for Kwarteng. Og til sist, Mansah, det har jeg fått fordi Mansah betyr ‘third born’, og det er der jeg kommer inn i rekken til min ghanesiske familie.

Hva er ditt ghanesiske navn?

NY VEI: Rett vei.

Her kommer en oppdatering på veien! Mennene som skal lage veien er i full gang med å støpe flisene til veien. De støper typ brostein, og jeg tror det kommer til å bli veldig bra, bare vi får inn alle pengene så vi får det gjort.

Nå har de gravd ut hele veien, slik at det faktisk er mulig for to biler å passere hverandre. Det blir så fint. Veien er så rett. Det er så fint å faktisk se hvilken forskjell vi kan gjøre med det lille vi bidrar med! TUSEN TAKK. Jeg vet jeg har sagt det før men; tusen, tusen takk. Dere er med på å gjøre verden til en litt bedre plass å være ♡

20161014_081044

20161017_163710

20161017_163749

Når én strek forandrer et helt liv.

Du kom inn døren på konsultasjonsrommet, og smilte til oss. Du la deg ned på benken slik at jeg fikk palpere deg. Måle fundus høyde for å se hvordan barnet vokser. Kjenne med hendene hvordan fosteret er plassert. «23 cm» rapporterer jeg til jordmoren. Altså graviditetsuke 23.

Mens du og jordmoren hadde en prat, tok jeg to obligatoriske tester på deg; HIV og Syfilis. Jeg søkte blikkkontakt med jordmor Hannah da jeg leste av testene. Positiv. Det gikk et søkk i meg. Du har HIV.

Lånt fra google.

Lånt fra google.

Du gråt ikke. Fordi dere damer her skal ikke gråte. Ikke foran andre. Dere skal takle alt. Være sterke. Uansett hva som skjer. Dere er forventet å ha et hardt hjerte – en realitet mitt hjerte skriker av.

Dagen etter kom du med din to år gamle sønn, slik du ble bedt om. Hånden min gikk instinktivt opp til munnen for å hindre meg i å måpe. Både jordmoren og jeg måtte se hverandre i øynene for støtte og styrke. Jeg har aldri sett et så utsultet barn før. Det var ett av de verste og mest seriøse tilfellene Hannah har vært vitne til også. Da gutten din sov på ryggen din, med øynene halvveis åpne, så det ut som at hver åndedrag skulle bli hans siste.

Dette bildet er hentet fra google. Gutten i innlegget var om mulig enda litt tynnere, og hadde tenner.

Dette bildet er hentet fra google, og er bare et ‘illustrasjonsbilde’. Gutten i innlegget var om mulig enda litt tynnere, sløvere i blikket og hadde tenner.

«Hvorfor har du ikke tatt han med til sykehuset tidligere?» sa jordmoren, og måtte ta seg i å heve stemmen. «Jeg tok han med til en fetisj-prest som hadde en seremoni for han, og presten sa det ville ordne seg.»

Blikket ditt vandret ut vinduet, forbi jordmoren som fortsatt snakket til deg. Du klarte ikke å fokusere lengre. Hannah forklarte deg at testen viste positivt, og hva det innebar. At den lille gutten din har også HIV. At det kanskje har gått så langt at han har utviklet aids.

Og jeg så deg. Jeg så hvordan du til tross for iherdig innsats måtte gi etter å la første tåre få renne nedover kinnet ditt. Smerten og fortvilelsen din fylte hele rommet, og gjorde det vanskelig å bevege seg. Både Hannah og jeg så deg.

«Livene våre er over.» «Hva har jeg gjort med barnet mitt?» «Barnet mitt kommer til å dø, og det er min feil.» Jordmoren forsøkte å prate med deg, berolige deg.

Mens tårene rant, begynte du slå deg selv i hodet. Forsiktig, men bestemt, tok jeg hånden din i min. Du klemte den hardt, mens du fant styrke nok til å tørke tårene og dra hjem. Hjem til en mann du ikke vil fortelle noe til. Alt vi kan gjøre er å håpe, og be.


Det er helt jævlig å være med på. Være vitne til at et menneskes liv faller i grus på den måten. Å gi de noe som for dem føles ut som en dødsdom. Å gi et lite barn en ‘dødsdom’. Det er jævlig, men det er også viktig at vi ser. Vi er så heldige som bor i Norge å har tilgang til -og rett på- gode, virkningsfulle medisiner.

NY VEI: Påstartet.

Veien er påstartet! Her er bildene jeg lovte dere. De har gravd frem hjulene, og utvidet selve veien. Gleder meg til neste uke for å se fortsettelsen! Poster bilder så raskt noe er blitt gjort. Dette er fantastisk, dere! Tenk hvilken forskjell vi i Skandinavia gjør for disse barna.

Minner også om at vi ‘bare’ er halvveis enda, så det er bare å Vippse om du er i Norge, bruke MobilePay om du er i Danmark, Swishe fra Sverige – eller bruke kontonummeret. Du finner alle informasjon på >Facebook-eventen<, eller inne på >dette innlegget<.

20161007_070201

20161007_070242

Gladnyhet!

Det har kommet inn 5500 SEK på den svenske kontoen jeg har vært så heldig å få låne i denne perioden, og de blir ført over til kontoen min i morgen. I går var arbeiderne her for å måle opp veien, og gi oss et ordentlig estimat. Jeg forhandlet litt med dem, og de gikk med på å gå ned omlag 2000 NOK i prisen. Og, ved å godsnakke med dem så sa de seg villige til å begynne så snart de fikk halvparten av pengene.

Og det kjære dere, med litt hjelp av den ordinære Afrika-kontoen, det har vi klart! I går kveld overleverte jeg 8000 cedi/16500 NOK til Madam Maggie! Tusen, tusen takk til alle som har vært med til nå. Da jeg kom på nattevakt tidligere i kveld, så jeg at de allerede har påbegynt arbeidet! Det viser bare hvor viktig det er for Madam Maggie å få det gjort før tørkesesongen starter for fullt, og jeg håper virkelig vi kan få til å hjelpe henne med dette. Skal få tatt bilder når jeg går av vakt i morgen, når det er lyst ute.

Link til eventen på Facebook finner du HER.

20161003_064520

Hendene mine er ikke store nok.

Kan dere tro at jeg har vært her ett år allerede? Det kan ikke jeg. Det betyr at jeg har under 3 måneder igjen. Aner dere hvor raskt 3 måneder går?? Jeg kjenner pusten stige bare jeg skriver det. Og jeg har utsatt å skrive dette innlegget i noen dager. 28. September var det akkurat ett år siden jeg flyttet fra Norge, for å rette nesen mot Ghana for første gang.

Jeg har blitt så glad i det landet her. I folkeslaget. I menneskene jeg tilbringer tid med hver eneste dag. I min andre familie. I de små hjertebarna mine. …Jeg gruer meg til å reise hjem. Det går et søkk i magen hver gang jeg tenker på det.

Mange ganger har jeg tenkt tanken på å bli. Og jeg har vurdert det også. Jeg hadde samme redselen tidligere. -Når var det, R?- Helt i starten på året, tror jeg. Men så klarte jeg å legge det i fra meg, slå meg til ro med at jeg en dag skulle hjem. Og jeg gleder meg jo litt også, til å komme hjem til familie og venner.

Da jeg reiste hit, visste jeg at alt kom til å være omtrent det samme den dagen jeg kommer tilbake til Norge. Her er det mer usikkert. Den dagen jeg kommer ned hit igjen, er det så mye som kan være forandret. Økonomien krasjer. Menneskene lider mye mer nå, enn bare for ett år siden da jeg kom. Døden er et mye mer kjent begrep her. Det er skummelt å skulle reise.

20161001_081221

Jeg har vokst så mye. Lært så mye om meg selv, og om andre. Jeg har fått et nytt syn på verden. Hvordan vil dette synsskiftet passe inn i Norge? Hvordan vil den nye meg takle mitt gamle liv?

Jeg prøver å nyte den siste tiden. Jeg prøver å ta til meg alt, fange opp alle minnene. Tiden bare renner ut som sand mellom fingre. Jeg klarer ikke fange opp alt. Hendene mine er ikke store nok.

… Men jeg skal nok klare det.