Hvor mye er et liv verdt?

Jeg vil la dere møte en gutt. En som kom til barnehjemmet mens familien min fortsatt var her. En gutt jeg har knyttet et sterkt bånd til, og som lyser opp som ei sol med smilet sitt. En gutt full av glede. En gutt som knapt klarer å løfte armene, og ikke klarer å holde hodet sitt oppe selv. Enda han er over 4 måneder gammel.

20160915_104323

Da han var rundt 6 uker gammel, merket foreldrene at noe ikke stemte. At han ikke utviklet seg motorisk slik de skal gjøre. De så at hodet ikke var ‘normalt’. Så de forlot han i skogen for å dø. De dro fra han. I skogen helt alene. For å .

Han ble funnet og levert til sykehuset, hvor de etter to uker med å lete etter foreldrene kom til barnehjemmet med han. Kanskje vil han aldri sitte oppreist uten hjelp. Kanskje aldri ha muligheten til å gå. I et land som Norge hadde han i det minste hatt en sjans til et vanlig liv.

20160915_095511

Har noe som for meg ser ut som microcephaly og cerebral parese (uten å vite helt sikkert). Jeg spurte en av mødrene tidlig om hva som ‘feilte’ han, hvorpå de svarte «ingenting». De har verken kunnskap, eller kapasitet til å ta stilling til det. Jeg har pushet på Madamen til å innse at det er noe, og fått henne til å få en fysioterapeut til å komme. Men så da, hva er neste steg?

For hva slags fremtid har denne gutten i vente? Hadde det egentlig vært bedre om han aldri ble funnet?

Hvordan dømmer man verdien til noens liv i en situasjon som dette?

Kan man i det hele tatt gjøre det? Hadde det vært bedre å bare latt han dø i skogen?

Det så jævlig hardt bare engang å gi seg selv lov til å tenke en slik tanke. Selv hvor galt det høres ut, selv hvor sterkt det strider imot alt jeg står for, så kan jeg nesten forstå de som gjør det. For landet har ikke kapasitet til å hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv. Denne gutten har med andre ord ikke en sjans. Han har ikke en fremtid her i Ghana (les link). Om 10 år, kommer han til å være 100% sengeliggende, stuet bort langt fra sivilisasjonen. De nydelige smilene hans vil visne. Det lille av bevegelse han har vil mistes fordi ingen følger opp og stimulerer. Det er så urettferdig. Det gir meg lyst til å gi opp og boikotte hele verden.

20160915_095721

20160915_095307

Det er så hardt. Usikkerheten og framtiden er så vond. Her i Ghana, finnes det ikke håp for denne gutten. Kan du i det hele tatt forestille deg det, og sette deg inn i situasjonen? Og kan du svare meg ærlig på dette spørsmålet:

Hadde det vært bedre om ingen hadde funnet han der i skogen?

Reklamer

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s