Måned: september 2016

That’s Ghanaian time for you.

Klokken 06:30 begynner vekkeklokken å ringe, og drar deg ut ifra drømmen din. Bare fem minutter til, tenker du og trykker på ‘slumre’ i blinde. Det er stille ute, virker som resten av verden fortsatt sover. Du går gjennom dagens gjøremål i hodet ditt. Du har så mange ting du må gjøre, og enda flere ting du burde gjøre. Men først jobb. Å shit, jobb ja. Hva er klokken? Har du sovnet av? Panikk. 06:38. Puh. Kaffen går ned på høykant, mens gjør i stand lille for dagen. Klær, frokost og matpakke. Du har ikke tid til å spise selv, men når du stresser ut døren klokken 07:30 (gud forby at den blir 07:31) passer du på å ha en brødskive i hånden. I barnehagen slår lille seg vrang, og vil ikke slippe taket i deg. Du ser på klokken. Tiden, pass tiden. Kan ikke komme for sent på jobb. Du tripper med fingrene mot rattet mens du kjører til jobben. Kan ikke bilistene foran deg kjøre litt raskere? Stresshormonene herjer vilt i kroppen. Kom igjen da! Er du nok forberedt til den presentasjonen du skal ha på jobb nå? Skulle lest gjennom det en gang til i går kveld, men du hadde ikke tid. 07:58 står det på displayet når du parkerer bilen. Du stresser deg gjennom dagen, fra et møte til et annet. Lunsj, du har 20 minutter til neste møte. Pass tiden. Klokken 16:03 sitter du i bilen igjen. Du tar frem den mentale gjøremål-listen. Pust. Lille skal hentes i barnehagen 17:15, og på veien dit rekker du både å handle, kjøpe nye bursdagsklær til lille, dra innom garnbutikken og å fylle bensin. Du er stresset og svett når du kommer inn i barnehagen klokken 17:14. Med lasagnen i ovnen, og den lille okkupert med tegnesaker, så rydder og støvsuger du.  Etter middag og barnetv, bades og legges den lille. 19:45. Rydde etter lille. Vaske gulv. Tørke støv. Forberede til jobb i morgen. Roe ned, få med seg kveldens episode av 71° nord. Fristen for å levere rapport etter forrige ukes møte er i morgen. Sjekk tiden. 22:56. Hva?! Hvor ble det av all tiden? Rekker ikke rapporten nå. Må gjøre det i lunsjen i morgen. I sengen ser du på klokken. 23:24. Har du fått gjort alt du skulle i dag nå? Sjekker klokka en siste gang. 00:47. Du faller inn i en urolig søvn. Klokken 06:30 begynner vekkeklokken å ringe, og drar deg ut ifra drømmen din. Bare fem minutter til, tenker du.

Kjenner du deg igjen? Vi nordmenn er så ekstremt styrt av klokka. Vi har alltid problemer med tiden. Enten har vi for mye av den, og vi kjeder oss. Eller så har vi for lite av den, og vi blir stresset. Den her hårfine, perfekte balansegangen er ikke eksisterende. Vekta tipper alltid til den ene siden. Helst mot sistnevnte.

Ghanesere har funnet oppskriften. Jeg vet ikke hva den hemmelige ingrediensen er, men det er noe jeg beundrer. I motsetning til oss nordmenn, er ikke Ghanesere styrt av klokken. Ghanesere er styrt av en ting; dem selv. Og jammen får de ting gjort likevel.
«Do things as you please, time is on your side.»

20160927_080948

Det er ikke uvanlig å ta seg en lur midt i arbeidstiden, enten du er helsearbeider, lærer eller gateselger. Klokka, og tiden, er noe hvite har tatt med seg til Afrika. Selv om den har vært her i flere generasjoner nå, så virker det ikke som at kroppene deres er vante til de. En taxi tur som vanligvis hadde tatt 10 minutter, tar gjerne 25, fordi sjåføren må kjøpe noe eller treffer noen han kjenner. Er du eneste person i køen på sykehuset, kan det fortsatt hende at du må vente 30 minutter, fordi legen vil se ferdig TV-programmet eller plutselig fant ut at han/hun var sulten. Starter du på jobb klokken 8, så er det ingen som sier noe på om du kommer 7:30, eller 8:45. Skal du møte noen klokken 17, så er det ikke uvanlig å møte opp to timer etter. That’s Ghanaian time for you.

20160927_184743

I starten brukte dette å få meg til å rive meg i håret. Sløsing av andres tid. De er late, tenker du? Jeg skal si deg en ting; Ghanesere er det mest hardtarbeidende folkeslaget jeg har sett. Det at jeg følte de sløste med tiden til andre, bunner jo bare i at jeg er styrt av klokka. At ei dame tar seg en lur på jobb midt på dagen, er fordi hun har vært våken siden klokken 4. Hun har tatt oppvasken, vasket klærne og laget mat før jeg i det hele tatt har åpnet øynene.

Jeg har vendt meg til det, og det skremmer meg litt.

Vi kan dra denne sammenligningen; En som sitter i fengsel. Selv om absolutt alt er styrt av klokka der, så går likevel tiden ufattelig sakte. Og det er skummelt å komme ut, fordi at ute går tiden fort. Har dere sett den reklamen om akkurat det? Om han som sitter på en benk? Det forklarer det så godt. Og det er det jeg er redd skal skje når jeg kommer hjem. At jeg har vendt meg til at tiden er på min side, og det passer ikke når jeg kommer hjem. At jeg ikke klarer å henge med. Stille meg inn etter klokka igjen. Stille meg inn etter hverdagsstresset, når jeg vet hvor fint man kan leve uten det.

Reklamer

Trygg fra mygg.

Selv om jeg samler inn penger til ny vei akkurat nå, og har det som hovedfokus, så får vi gjort noen småting i mellomtiden også. Jeg har kjøpt inn nye vinduer og ny netting til vinduene. Det var endel av de som manglet. Og det var store hull i noen av nettene.

Så nå har hele barnehjemmet fått glass og netting der det trengs, og alle de små er beskyttet både mot mygg og kulde. Selv om myggnettingene jeg kjøpte har gjort en enorm forskjell (noe du kan lese om HER), så skaper nye vinduer og tett nett en ekstra trygghet.

20160916_081517

20160916_081428

20160916_081224

Vi måtte kjøpe inn 200 nye glassruter, og sammen med nettingen, silikonet for å få det festet og for arbeidet – endte jeg opp på en sum på 1000 cedi, noe som tilsvarer omtrent 2200 NOK. Det vil si at vi fortsatt har endel penger igjen på konto. Jeg er så takknemlig for alle dere som har vært med å bidra, og gjort en forskjell for disse barna.

20160916_081205

20160916_081131

Help me to help.

Jeg har startet en event på Facebook! Kopierer og limer inn beskrivelsen her også, for dere som ikke har Facebook.

MAMPONG BABIES HOME TRENGER DIN HJELP!

Madame M.A.H. trenger DIN hjelp til å fikse den omtrent 50 meter lange veien de skal ha gjennom barnehjemmet.

Hver tørketid bringer med seg en mengde støv. Som du kan se på bildene, er vinduene inn til både de små og store barna like ved. I år hadde vi en av de verste ‘harmatan’ene'(tørketid) på lenge. Støvet finner veien inn vinduene, og ned i lungene på barna.

Da Madam M.A.H. fortalte om ønsket om å lage ny vei, tenkte jeg at det bare var for utseende sin del, men ettersom hun forklarte forsto jeg nødvendigheten.

Flere babyer har allerede dødd på grunn av sanden/støvet, og flere vil dø så lenge veien ikke blir fikset. De puster det inn, får det ned i lungene, får betennelse og kan dø. Dette er en nødvendighet. Derfor ber jeg om deres hjelp.

Hvert minste lille bidrag hjelper, slik at vi kan få sementert/flislagt veien før neste tørketid. Totalbeløpet vi er i behov for er 37.000 NOK. To norske jenter har allerede donert 4.500,-, og jeg har enda penger tilgode på kontoen.

Inviter alle du kjenner til denne eventen, værsåsnill, all hjelp og enhver sum vil være til en stor hjelp.

Du kan sende pengene til min donor-konto; 4212 08 19601. Skriv gjerne navn og merk det med ‘NY VEI’.

Norge: Vipps til 92256690. Danmark: MobilePay til 22150047. Merk med ‘NY VEI’.

Avsluttes 1. Desember.

HJELP MEG Å GJØRE HVERDAGEN TIL DISSE BARNA TRYGGERE!

20160916_200245

Følg med for videre oppdatering.

Hvor mye er et liv verdt?

Jeg vil la dere møte en gutt. En som kom til barnehjemmet mens familien min fortsatt var her. En gutt jeg har knyttet et sterkt bånd til, og som lyser opp som ei sol med smilet sitt. En gutt full av glede. En gutt som knapt klarer å løfte armene, og ikke klarer å holde hodet sitt oppe selv. Enda han er over 4 måneder gammel.

20160915_104323

Da han var rundt 6 uker gammel, merket foreldrene at noe ikke stemte. At han ikke utviklet seg motorisk slik de skal gjøre. De så at hodet ikke var ‘normalt’. Så de forlot han i skogen for å dø. De dro fra han. I skogen helt alene. For å .

Han ble funnet og levert til sykehuset, hvor de etter to uker med å lete etter foreldrene kom til barnehjemmet med han. Kanskje vil han aldri sitte oppreist uten hjelp. Kanskje aldri ha muligheten til å gå. I et land som Norge hadde han i det minste hatt en sjans til et vanlig liv.

20160915_095511

Har noe som for meg ser ut som microcephaly og cerebral parese (uten å vite helt sikkert). Jeg spurte en av mødrene tidlig om hva som ‘feilte’ han, hvorpå de svarte «ingenting». De har verken kunnskap, eller kapasitet til å ta stilling til det. Jeg har pushet på Madamen til å innse at det er noe, og fått henne til å få en fysioterapeut til å komme. Men så da, hva er neste steg?

For hva slags fremtid har denne gutten i vente? Hadde det egentlig vært bedre om han aldri ble funnet?

Hvordan dømmer man verdien til noens liv i en situasjon som dette?

Kan man i det hele tatt gjøre det? Hadde det vært bedre å bare latt han dø i skogen?

Det så jævlig hardt bare engang å gi seg selv lov til å tenke en slik tanke. Selv hvor galt det høres ut, selv hvor sterkt det strider imot alt jeg står for, så kan jeg nesten forstå de som gjør det. For landet har ikke kapasitet til å hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv. Denne gutten har med andre ord ikke en sjans. Han har ikke en fremtid her i Ghana (les link). Om 10 år, kommer han til å være 100% sengeliggende, stuet bort langt fra sivilisasjonen. De nydelige smilene hans vil visne. Det lille av bevegelse han har vil mistes fordi ingen følger opp og stimulerer. Det er så urettferdig. Det gir meg lyst til å gi opp og boikotte hele verden.

20160915_095721

20160915_095307

Det er så hardt. Usikkerheten og framtiden er så vond. Her i Ghana, finnes det ikke håp for denne gutten. Kan du i det hele tatt forestille deg det, og sette deg inn i situasjonen? Og kan du svare meg ærlig på dette spørsmålet:

Hadde det vært bedre om ingen hadde funnet han der i skogen?

Gleden av å få velge selv.

Gjett om det ble noen glade barn på barnehjemmet på onsdag! Og tenk dere den gleden de større barna følte da de for en gangs skyld fikk VELGE sine egne sko og klær. Det er et privilegium jeg ikke tror de har hatt mulighet for tidligere.

20160908_182054

20160909_113352

Når gjennomsnitts-standarden på skoene var som dette;

20160908_182035

.. så er det ikke rart det var noen lykkelige sjeler som hoppet rundt Madam Maggies kontor. Se på de da. To lag med såler har gått opp. Men Yaw, eiern av disse hvite skoene, klagde ikke. Vet dere hva han gjorde? Han brukte skolissene til å feste sålene. Han la endestykkene på lissene under skoa, og så knøt de fast over tærne. Snakk om å gjøre det beste ut av situasjonen. Snakk om å ta vare på det man har. Være takknemlig for det man har. Hadde DU brukt disse skoene uten å klage, selv om det var de eneste skoene du eide?

Vi har alle noe å lære av Yaw, og alle de andre her nede. Jeg vil at du skal tenke på alle de tingene du har kastet, enten bare fordi du ikke ville ha det mer, eller det var litt ødelagt. Jeg skjemmes når jeg tenker på alle ting jeg har sløst med. Når jeg tenker på alt som er fullt brukelig, bare med en liten reparasjon.

Tenk hvor glad noen her i verden hadde blitt for alt jeg, og du, har kastet. Hvor mye vi tar for gitt!? Vi er noen bortskjemte, ufortjent priviligerte (unnskyld ordbruken) drittmennesker til tider.

20160908_182118

20160908_182238

Vær takknemlig for skoene du går i. Klærne som holder deg varm i kveld. Kveldsmaten du enten har spist, eller skal spise. At du har elektrisitet slik at du kan lese en bok i kveld. At du kan ligge godt og trygt under dyna di, i den myke senga di i natt. BARE VÆR TAKKNEMLIG.

Til ‘tante’ Guri.

Jeg skulle egentlig skrive et innlegg om da jeg leverte klær og sko (det kommer senere), men så åpnet jeg kontoen nettopp. Og jeg fikk hakeslepp. Mildt sagt.

Det er ei dame som alltid har hatt stor tro på meg. Både før jeg reiste, og under oppholdet. Som har vært en positiv drakraft. Når jeg ser henne inn i øynene, så kjenner jeg langt inn i hjerterota at jeg gjør noe bra. At jeg er med på å gjøre en forskjell. At det lille jeg gjør er mer enn bra nok.

Guri, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg håper du forstår hvilken forskjell du har gjort. Takk. Takk for ditt generøse hjerte. Takk for at du uselvisk gir av det du fikk igjen på skatten. Takk for det ENORME bidraget! ♡

Målløs og takknemlig.

Jeg er tom for ord. Nok en gang. Da jeg tok flyet ned denne gangen, hadde jeg med meg to stappfulle kofferter med klær og sko til barnehjemmet! Og når jeg sier stappfulle, så mener jeg det. Brukte vi lang tid på å stappe, flytte over og veie, mamma? Et par timer, kanskje. Men vi klarte det tilslutt. En koffert på 22.3 kg, en på 22.9 kg + håndbagasje med en bag full av sko. Puh!

20160901_130542

Også ble den ene kofferten igjen i Amsterdam. Den som inneholdt tannkost, deodorant (haha, kanskje derfor han ikke var så ivrig han der du vet, Tone) og undertøy. Selvfølgelig. Onsdag morgen hadde jeg i alle fall all bagasje, og tok turen opp til Nsuta. 

20160903_162131

20160903_161619

20160903_161746

20160903_161945

Jeg ble rett og slett målløs da jeg pakket ut og sorterte! Givergleden folk viser gjør meg så rørt. 

20160901_140804

Det skal bli en FRYD å levere alt dette på barnehjemmet i morgen! Så vil jeg rette en ekstra takk til Laila Borren, Hege Haarberg, Christine Goethe og Wanda Piesco – dere har vært fantastiske bidragsytere, og på grunn av dere vil mange barn holde seg varme, og mange vil få sitt første par sko 👕👟 ♡