Måned: august 2016

Kulturkræsj.

Jeg har tenkt på det mange ganger, og mange ganger har jeg latt være å tenke på det. Kjent litt glede i det ene sekundet, og redsel i det neste.

Jeg har vært seks dager hjemme i Norge. Det føles nesten usant å skrive det. Landet på Værnes for en uke siden, og ankom Accra i går kveld. Nesten ingen har visst om denne turen (som ble planlagt i starten av Juli i fjor). Dels fordi jeg ville det skulle være en overraskelse, og dels fordi jeg visste at jeg ike kom til å rekke å møte alle. Og det er så mange fler jeg skulle, og burde ha møtt.

20160825_073428

Jeg har likevel rukket mye denne uken. Ringte på døra hos mormor, og holdt på å gi henne sjokk. Da jeg hentet lillesøster på skolen, hoppet hun i stolen, mistet fargen og satt bare å kløp seg selv i armen. Mamma hadde lignende reaksjon. På lørdag var jeg i 100års-dag. 50+50. Bursdagsselskapet var hovedgrunnen til at jeg kom til Norge en tur, en avgjørelse som virkelig var verdt det.

Så hvordan var det? Jeg har splittede meninger om akkurat det. Kulturforskjellene blir i alle fall vanskeligere å takle og tilpasses tilbake igjen. Og hele turen føles uvirkelig. Som en drøm. Seks dager har gått utrolig raskt, men på den andre siden så føles det ut som om at jeg har vært der en evighet.

Alt var som i en boble, og jeg klarte ikke å trenge inn i den boblen. Ergo, jeg følte at jeg på en måte ikke passet inn. At jeg følte meg utenfor. Kanskje det er fordi jeg har vokst dette året, og at den nye meg ikke kjente igjen mitt gamle liv. Eller at jeg har lært og erfart så er mye, at den norske verdenen bare føltes som overfladisk. Men likevel hvor alien og utenomjordisk det føltes de seks dagene her, er jeg redd det skal gli tilbake igjen. At disse seks dagene med kontant tåkesky i hodet, og en følelse av at om jeg strekker ut hånda for å ta på en ting, så er ikke den tingen virkelig – at det ikke skal vare. Det er litt skummelt, egentlig. Hvor raskt jeg tilvenner meg tilbake, hvor raskt jeg faller tilbake til gamle vaner. Jeg er redd jeg skal glemme alt Afrika har lært meg. Jeg er redd for at jeg skal slutte å være takknemlig for ting. At jeg skal glemme hvor godt jeg har det, og den kjærligheten Ghana har vist, og lært meg.

Quote fra dagbok: «Akkurat nå, her i flyet, føles ingenting virkelig. Norge er en drøm, og Ghana er en drøm. Jeg får ikke fatt på noen av de. Jeg bare svever i mellom, uten å ha grunnfeste noen steder.» (Ironisk bruk av ord på et fly, forøvrig.)

Lisa, som har vært her i 4 år, hadde advart meg. Den første turen hjem er den vanskeligste. At jeg var hjemme på ferie nå, og ikke typ rett tilbake i jobb og til hverdagen, var bare bra.

20160830_212410

20160829_064233

Hva var de største forskjellene? Selv om begge kulturene er vidt forskjellige, så finnes det både positive og negative sider ved begge. Respekt for eldre. Ekte/falsk høflighet. Mennesker som klager (det skjer kun i ett av landene, gjett hvilket). Jeg har blitt ordentlig fornærmet når noen har gitt meg ting eller penger med venstre hånd. Har vært nær ved å snakke til andres barn, fordi jeg er vant til at alle voksne har et ansvar om å oppdra barna. Ting gikk så raskt, og var så organisert i Norge, at jeg til tider hadde vanskelig å følge med. Norge har et skolesystem som fungerer. Mennesker som sløser med penger, mat og vann. Jeg har gått i byen uten å sagt ‘hei’ eller ‘god ettermiddag’ til et eneste menneske, det er ikke rart folk kan føle seg ensomme. Man kan ikke gå bort til en vilt fremmed, begynne å snakke og så bli venner i Norge. Hvordan får man seg egentlig nye venner, når man er edru og ikke har noen hobby? Hva om din perfekte bestevenn-match/soulmate er den personen du står med i kassa på Rimi?

20160829_170428

20160830_212502

Nå sitter(ligger) jeg i Accra og venter på siste koffert, som ble igjen i Amsterdam. Kommer forhåpentligvis i morgen. God natt!

Reklamer

Uteområde; ER HERVED ÅPNET.

Endelig, sier jeg bare. Endelig. Det har tatt tid, det har vært dager hvor jeg har revet meg i håret av frustrasjon fordi ting tar sånn tid her, og det har vært dager hvor jeg har hatt lyst kjefte opp snekkeren (som forøvrig ikke hadde forstått hvorfor). Men nå, endelig.

Og det var verdt ventetiden. Det var verdt det for å se lykkelige barn med smil som kan lyse opp hva som helst. Det var verdt det for å høre latteren. De gledesfulle hylene. Små føtter som løper omkring. Barn i aktivitet. Barn som får lære motoriske egenskaper. Som blir stimulert. Som får lære om deling. Samspill. Relasjonelle ferdigheter og verktøy for senere i livet.

Min gode venn Anita sendte overrakett-budsjettet sitt slik at vi kunne bruke det til åpnings-festen, og det kom så godt med! Både små og store har hatt en fantastisk dag. Barna var kledd i sitt fineste tøy, og alle ansatte var der.

20160817_175923

20160817_180013

(Jeg har forsøkt å kvitte meg med de ødelagte lekene, men møtte motstand fra barna. ‘Vi kan jo fortsatt leke med de’, sa de.)

20160525_162012

20160525_161923

20160525_161902

20160525_161842

20160525_161822

20160525_161806

20160525_161709

20160525_161608

20160525_161224

Madam Maggie.

20160525_161519

20160525_161412

Tusen takk til alle dere som har gjort dette mulig! Takk til alle som har gjort en så stor forskjell for disse barna. Barn og voksne hilser herifra og sier;

God bless you.

Barn og glassdører.

HVIS DU ER VELDIG SENSITIV, SÅ VIL JEG KANSKJE ANBEFALE DEG Å HOPPE OVER DETTE INNLEGGET. Barn og glassdører. De hører ikke sammen. Det er lett å tenke; «Ingenting vil gå galt» eller «Det kommer ikke til å skje oss». Men det kan det. Det skjedde i dag.

På søndag ble jeg ringt ned til Kumasi, for å jobbe på biblioteket der sammen med ei annen frivillig. Og jeg liker det. Det er jobbing som virkelig gjør en forskjell for barna.


En halvtime før vi skulle stenge i dag, hørte vi et stort brak. Altså, masse knust glass. Jeg, som satt med ryggen til utgangen, snudde meg og fikk øye på en 10 år gammel gutt midt i blant glasskårene. Tydeligvis hadde han ikke sett den blåe glassdøra, snublet i egne føtter, og deiset inni med knærne først. Han reiste seg, og la ikke selv merke til alt blodet. Vi tre voksne så det.

Jeg så det var dypt, så jeg leide han vekk fra glasset og ba han om å sette seg. Knærne fikk det absolutt verst. Da jeg gløttet bort på Lisa, så jeg at hun hadde smålig panikk, men jeg forsøkte å formidle til henne at vi var nødt til å legge press på kuttene. Få stoppet blødningen. Jeg var på vei til å vrenge av meg t-skjorta mi for å bruke den, men fant to gjenglemte gensre.

På 30 sekunder hadde gutten mistet rundt en halv liter blod. Trykket jeg la på hjalp heldigvis. Lisa gikk rundt som en hodeløs høne, kom med dopapir for å bruke som press, og den andre frivillige hadde også fått panikk, men hadde i det minste kontroll på barna (ganske komisk nå i ettertid). Ungene syntes det hele bare var kjempespennende.

«Hold hodet kaldt, og hjertet varmt» sier de i Putti. Jeg tror jeg nå reagerer bra i krisesituasjoner. Likesom jeg gjorde da familien min var her på besøk, og vi ble ranet midt på natten, på soverommet (men det er en annen historie). Mens jeg enda holdt press på kuttene, fikk jeg ett av barna til å springe hjem for å informere moren til gutten så hun kunne være med, og taxien kom etter 15 minutter. Fikk den ene voksne til å komme med aviser slik at taxien ikke skulle bli full av blod, og de to ble igjen for å rydde opp (en av de ble visst liggende oppå et bort, fortsatt i panikk, fikk jeg fortalt).

Det som er skummelt med Ghana, er når ulykker som dette skjer, så er man helt alene. Det er ikke noe ambulanse å å ringe til. Taxiene har ikke noe telefonnummer. Man må bare deale med det, på egen hånd. 

På vei til sykehuset var det som om at sjokket ga seg, og gutten kjente smertene. Øynene fyltes med tårer, før det var som om han tenkte; ‘Okei, dette er smerten jeg må deale med, ikke mer, ikke mindre. Det skal jeg klare.’

Noe er forferdelig galt med et land når mammaer er mer bekymret over kostnadene, enn velferden til sitt barn. Bare så det er sagt. Det gjør meg fortvilt.

Det var en tøff og modig gutt. Det var fire kutt som måtte sys. Ett over kneet, på utsiden, som sprikte 3-4 cm og var 5 cm langt, og så dypt at jeg kunne se .. noe. Ett rett over det venstre kne, hvor huden bare hang som en flerre, samt to mindre kutt på leggene. 11 sting etter (på sår som lett hadde fått 30 sting hjemme i Norge), satt han oppreist å så på meg gjennom vinduet. Jeg ga han en tommel opp, for å høre om det gikk bra, og han ga meg tommel opp og et smil tilbake.

Kostnaden ble på litt over 300 NOK, hvilket var en regning jeg tok lett. Slik at mor ikke trenger å være bekymret for hvordan hun skal mate barna sine de neste to månedene. Nå har jeg nettopp sittet å spist middag alene, da de to andre ikke har noe matlyst.

Så, pass på barn sammen med glassdører. Det er vel det jeg vil fram til. Hendelsen i dag kunne gått så forferdelig mye verre. Man vet aldri. Man tror det ikke vil skje. Man tenker ikke over at det er en mulighet en gang. Men plutselig så skjer det. 

20160810_201836

«Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg.» sa moren. «Sørg for at han holder seg på skolen.»

Carina lærer nye ting. #1

Å bære et barn på ryggen.

Det har alltid fascinert meg hvordan afrikanske kvinner bærer barna sine på ryggen. Og selv om det er en stund siden jeg lærte det nå, så vil jeg vise det til dere. Det eeer så smart. Du har begge hendene frie til å gjøre andre ting. Du kan bære fra barnet er 2 måneder, til det er 6-7 år, avhengig av hvor sterk du er. Hvorfor gjør vi ikke dette istedet for å bære de på hofta, og få skjeve hofter og vond rygg? Fordi dere hvite er redde for å få hengepupper, sa Jane da vi snakket om dette. Om det er noe sannhet i det, vet jeg ikke, det handler vel bare om å gjøre det riktig. Dra det langt nok opp. Ikke la et 20 kg tungt barn ‘henge’ på brysta dine.

Så her kommer en steg-for-steg guide til hvordan du kan bære et barn på ryggen din, african style. Jeg kommer definitivt til å fortsette med dette når jeg får egne barn!

20160805_180808

Steg 1. En veldig lett måte å få barnet på ryggen på, er å starte med å sette de på hofta. Mens du holder i barnets hand, fører du den andre over barnet. Den handa legger du under rumpa til barnet, og du kan nå vri det helt over på ryggen din. Jeg har sett det bli gjort, og også gjort det selv, med to måneder gamle babyer.

20160805_180658

Steg 2. Ved å holde fast barnets hånd under din arm, forsikrer du deg om at det ikke Pass på at barnet er høyt nok opp her. Ta tøystykket du hadde rundt hoftene dine, og ta tak i på begge sidene.

20160805_180632

Steg 3. Dra tøystykket godt opp på barnets rygg mens du bøyer deg fram. Så smetter du det under barnets armer.

20160805_180614

Steg 4. Legg ene siden av tøystykket godt over brystet ditt (høyt nok for å unngå hengepupper), og legg den andre siden i kant over det igjen. Nå kan du reise deg opp. Vri stoffer utover, slik sitter det mye bedre. Ta ekstra stoff (til kanten) og snurr til en ball, som du vrir inn i stoffet over brystet ditt. Se bilde lengre ned om det er vanskelig å forstå, for det er i alle fall vanskelig å forklare.

20160805_180453

Steg 5. Legg tøystykket godt under rumpa til barnet, og dra det opp langs føttene. Dette sikrer at barnet sitter godt.

20160805_180533

Steg 6. Siste steg er å feste ‘setet’ til barnet. Dette gjør man ved å tvinne endestykkene to ganger rundt hverandre, for så å pakke de inn i stoffet. Større barn har føttene stikkende ut, mindre barn har hele foten på innsiden av stoffet.

20160805_180516

Slik ser det ut på framsiden når barnet er på plass. Øverst ser du hvordan jeg har samlet overflødig stoff til en ball, og vridd utover – og nederst ser du hvordan stoffet er tvinnet rundt, og pakket inn.

Screenshot_20160805-162651

Nå sitter ho her, og her kan hun sitte i mange timer. Mulig man må justere tøystykket litt etterhvert, og stramme inn, men det er alt. For det skal alltid sitte tett, være stramt.

20160805_180424

For små barn, eller barn som skal sove, drar man tøystykket helt opp til nakken på de. Spesielt viktig er dette for de aller minste, som enda trenger ekstra støtte til nakken sin.

I starten var jeg livredd for å ikke feste tøystykket godt nok, slik at barnet skulle (grøss og gru) falle ned. Men nå tenker jeg ikke over det i det hele tatt. Barnet sitter så godt, og det er ikke feilbelastende for den som bærer. Det kjennes ut som at du har på en godt tilpasset ryggsekk. Jeg gikk rundt en hel dag med en syk, 23 kilo tung gutt på ryggen, og jeg glemte helt at jeg hadde han der.

20160806_082937

Her starter de tidlig med å lære seg å bære på ryggen!

Her starter de tidlig med læring. Det er helt vanlig at 8-9 åringer går rundt med sine yngre søsken på ryggen.

20160805_181227

Når man ikke vil bli syk.

Jeg har tenkt endel på dette med sykdom, og det er faktisk helt utrolig hvor lite jeg har vært syk disse 10 månedene! Med uvant klima, kultur, mat og andre holdninger til renslighet, så er det naturlig å forvente at kroppen ikke alltid er like enig. Jeg hadde mageinfeksjon i starten av desember, og en litt hissigere nå. That’s it. Jeg har ikke hatt malaria. Og det er jeg så glad for.

Før jeg dro til Ghana, var jeg på hyppig besøk hos Reisevaksiner i Trondheim. Jeg vil ta et innlegg for å takke de. Takke de for at de var med på å gjøre turen her mulig for meg. Fordi jeg de i disse månedene har holdt meg frisk. Nå har ikke jeg sprøyteskrekk, men om jeg hadde hatt det, så tror jeg at jeg har følt meg trygg i deres hender uansett.

Først – når man kommer inn døra? Det er som å komme på besøk hos en venn. Den åpenheten og varmen, kombinert med å være veldig profesjonelle, var noe jeg la merke til med en gang. Man merker at det er ikke bare en jobb, de har også tid til å møte deg.

Jeg tok jo endel sprøyter her før jeg dro til Tanzania i 2013 (for 3 år siden i dag sto jeg på toppen av Kilimanjaro!), og det er alltid like hyggelig å møte på det blide fjeset til Eli.

Noen samler på stempel i passboka, andre samler stempel i vaksineboka.

Noen samler på stempel i passboka, andre samler stempel i vaksineboka.

Den malaria-tabletten jeg tar, er en litt mindre brukt og med litt flere mulige bivirkninger (10% får alvorlig angst/tung depresjon visstnok). Fordelen er at jeg tar én tablett i uka, fremfor en per dag. Og jeg har ikke merket noen bivirkinger med Lariam. Jeg er kjempefornøyd, og som sagt; jeg har ikke fått malaria.

20160801_125954

Som liten ønsket jeg meg alltid himmelseng, og nå har jeg sovet under en i ti måneder. «Når du skal være der så lenge, så bør du ha det store nettet» sa Eli. Hun hadde rett. Jeg kan sove uten å få nettet i ansiktet. Det er stort og luftig, og selv etter litt hard medfart (små vertssøsken) så er det enda tett og beskytter meg for myggen.

20160801_130353

Reisekit’et mitt som har spart meg for mange myggstikk!

20160801_130705

Mamma får en av sine vaksiner hos Anne Lise.

Så var jeg så heldig å få Skype litt med noen av de ansatte ved Reisekontoret for et par måneder siden, da mamma og min minste søster var der for å vaksinere seg. Og jeg fikk være med inn da lillesøster tok sin sprøyte. Teknologien i dag, altså.

Reisevaksiner; Takk for at jeg kan reise uten å måtte bekymre meg. Takk for fantastisk service hjemme i Norge. Takk for alle råd, både til før avreise og under oppholdet. TAKK FOR AT JEG KAN REISE TRYGT.

20160801_125917

Har du planer om å reise? Dersom du bor i Trondheim og omegn vil jeg absolutt anbefale Reisevaksiner! Profesjonelle, vennlige og kunnskapsrike.  Facebook // www.reisevaksiner.no