Måned: juni 2016

Pannekaker passer alltid.

Enten det er for å ta avskjed, eller for å velkomme.

Dagens frokost ble min siste sammen med de danske jentene, Natasha og Sigrid. Det er alltid rart med det der, å.si hadet til frivillige man tilbringer mye tid med, og blir glad i. 

Og det var en perfekt dag å lage pannekakene min kjære venninne Unni sendte i posten til meg! På 10 minutter hadde vi tre slukt i oss hele familiepakken (jeg er mett enda, tolv timer senere).

Samtidig som at det er litt kjedelig å skulle komme tilbake til Nsuta uten danskene, (Røv og nøgler. No? Is it right?) så spiste vi pannekakene dels til feiring også.

I MORGEN LANDER MOR, TRE SØSKEN OG TANTE I GHANA! 

Jeg sitter nå på bussen, vi ankommer snart hovedstaden. Er det noe disse 9 månedene har lært meg, så er det hvor kjær og viktig familien er for meg. Hvor avhengige man er av hverandre, selv hvor ‘voksen’ man kanskje føler seg.

Alt som står i hodet på meg nå, er: ‘I morgen’ og ’23:49′ !! Så jeg klarer ikke å skrive noe fornuftig.  I morgen er de mine for to uker, og jeg skal smadre dem og skvise luften ut av dem. Og lukte på dem. Og plage dem. Vise dem Ghana. Mitt andre liv, mitt andre hjem og min andre familie.

Nå tar jeg to uker ferie. Fra bloggen. Sammen med de som betyr aller mest for meg. Så, ja. Pannekaker passer alltid.

20160629_082052

20160629_082744

20160629_085239

20160629_090046(0)

20160629_090646 

Reklamer

Du burde ikke jobbe som frivillig på barnehjem.

Jeg vet ikke om dette innlegget er skrevet mest i sinne eller i redsel, men noe må jeg i alle fall si. Da jeg først leste denne teksten, om denne kampanjen, satt jeg nærmest i sjokk. Litt krenket faktisk, følte jeg meg.

Da jeg kom hit var jeg egentlig mest bekymret for min egen fremtid. Etter noen måneder utvidet den bekymringen seg, til Ghana. Nå er jeg bekymret for hele kontinentet Afrika. Hele verden. Å være her, se det, oppleve det, lese verdens holdninger til kontinentet – hvor kommer Afrika til å stå om 10 år? Det blir så nært. Så tett innpå. Jeg føler Ghanas nedgang på kroppen. Det er skummelt. Jeg er bekymret.

Det er «Barbie Savior» jeg snakker om. Deres inkompetente og uvitende kampanje #stoporphantrips , og den veldig alarmerende bloggposten: «Orphans may be cute, but attachment problems are not.» hvor de fraråder folk fra å jobbe som frivillig på barnehjem. Det er skummelt å se hvor mange som henger seg på. Uten å ha alle fakta på bordet. Som buser ut med bare halve realiteten. Jeg ser og vedkjenner hvor det innlegget kommer fra, men jeg er ekstremt uenig i hele blogginnlegget.

Det handler om hvite som kommer til land som f.eks. Ghana, på den hvite hesten sin. Bedre enn alle andre, som besøker barnehjem bare for å vise alle der hjemme hvor flink de er til å hjelpe. Jeg dro ikke til Afrika for å prøve å redde noen. Jeg kom ikke hit for å lære dem mine -Norges- metoder. Jeg reiste ikke til Ghana med en mentalitet som sa: ‘Min måte å gjøre ting på er rett, og dere burde alle rette dere etter det.’ Jeg kom for å tilby gratis arbeidskraft. Et par ekstra hender. Som flittig barnevakt i mine yngre dager, og som storesøster til mange, så kan jeg ett og annet om barn også. Så hvorfor skal man helst ikke jobbe på barnehjem?

20160622_170011(0)

Ja, det finnes dårlige barnehjem. Ja, det finnes mennesker som bruker barna for egen pengegevinst. Ja, jeg er enig i at det ikke er bra for barna når de blir for knyttet til frivillige.

Men hva er alternativet? Hvilke konsekvenser har det for barna dersom frivillige slutter å komme? Er det noen som tenker på det?

Det er så mange hull i det innlegget, og det gjør meg så sint. Hva med senvirkningene av dette innlegget? At folk boikotter barnehjemmene. At de virkelig tror at barna er better off om man sitter hjemme og ikke gjør noe som helst. DET ER IKKE SÅ SVART-HVITT. Man velger ikke mellom bra og dårlig. Barnehjem er dårlig uansett. Ja, det finnes korrupte barnehjem – men ikke alle er det. Det er her ‘Barbie Savior’ feiler, svikter de barna som virkelig trenger det. For mange barnehjem er avhengige av støtten de får for å ta inn frivillige, og det kommer til å skade barna om det tar slutt.

Nå var det innlegget mest rettet mot korttidsfrivillige, men jeg føler jeg etter 9 måneder på barnehjem kan uttale meg om saken. Jeg har sett effektene med frivillige til stede, og uten.

Jeg har sett frivillige knytte seg for sterkt til ett av barna – og klamret seg fast i det den siste uken av oppholdet sitt. Noe som kun er for egen del, og uten hensyn til barnet. Jeg har sett mennesker komme til barnehjemmet uten noe som helst erfaring med barn, og nei, jeg skjønner ikke hvorfor de egentlig er her. De fleste er vant til barn. De gir noe positivt til barna. Og alle gjør barnas hverdag bedre. Gjør den litt mer aktiv, og litt mer kjærlig.

Men jeg har også vært der uten frivillige. Sett konsekvensene ‘Barbie’ ikke har tatt med i beregningen. Sett 21 barn i alderen 0-4 år være i krybben sin i 23 timer av døgnet. Jeg har sett de sitte der med lekkende bleier hele deres våkne tid. Uten noe nærhet. Ikke fordi at de på barnehjemmet er slemme. Tvert imot. Fordi de ikke har kapasitet.

Hvordan gjør det ting bedre for barna? De som er så utmagret på denne morsomsorgen. Kjærligheten. Nærheten. Oppmerksomheten. Er det ikke bedre at de i det minste får det for en liten stund?

20160624_151617

Bare på de få månedene jeg har vært her har jeg sett -følt- nedgangen av frivillige som kommer. Hele konseptet ‘å dra til et trengende land og jobbe som frivillig’ har i det siste fått en veldig negativ vinkling. Og det bekymrer meg. Slik mektige land som USA nå holder på, påstår og overbeviser, det er så ødeleggende.

De eneste det går utover, er barna. Afrika må ta støyten for andre lands uvitenhet og inkompetanse. Det er skummelt. Jeg kan høre veggene skjelve, det er like før de brister.

Amerika er som en baby elefant, som famlende går rundt i verden uten å bry seg om hva den tråkker på og knuser. – Lisa.

Regner med alle husker kampanjen ‘BringBackOurGirls’. Syns ikke dere det er mer enn litt interessant hvordan USA kun fokuserte på en gruppe mennesker, noe som overbeviste verden -de overbeviste til og med Afrika- om at disse jentene var ‘mer verdt’ enn de andre? Ja, det var forferdelig tragisk det som skjedde, det er ikke det jeg sier. Men hva med alle de guttene som ble halshugd eller brent levende to måneder før? Eller de over 1000 menneskene den samme terrorgruppen drepte  i løpet av de fire månedene før de kidnappet jentene.

USA har så stor makt i verden. Og dette innlegget gjør meg fortvilt. Når jeg ser hvor mange som buser ut med ting de ikke har peiling på. Barbie Savior; har du sett konsekvensene dine ord kan gi? For jeg er her. Jeg står i det. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det å boikotte barnehjemmene vil ta livet av flere barn enn det vil redde.

To ivrige hjelpere fra Norge.

Min lillesøster og hennes venninne gjorde noe fantastisk i går. På eget initiativ fant de ut at de ville lage og selge vafler og sveler, og la inntekten gå til Mampong Babies Home!

I full sving med å lage røre og steke vafler.

I full sving med å lage røre og steke vafler.

Etter en Skype-samtale med dem begge i morges, kunne de stolt fortelle at de hadde samlet inn hele 1300 kroner! Og det bare på 2 og en halv time. Er ikke det bare fantastisk?

Det gjør meg så stolt. Det er så godt å se hvordan de yngre engasjerer seg. Tenker på de som ikke er like heldige som dem selv. Og det viser at to små jenter i Norge kan gjøre en forskjell for barn i Afrika ♡

20160625_094739

TUSEN TAKK TIL THEA OG SUNNIVA FOR ET KJEMPEARBEID! 

Bestemor, hvor er du?

Jeg våkner opp tidlig på morgenen. Ligger rolig en stund, før jeg snur meg om på magen og tar en titt rundt meg. Jeg lager lyd for å gi beskjed om at jeg er våken. Mamma døde for noen dager siden, noe jeg ikke forstår helt enda, og selv om jeg savner henne så har jeg heldigvis snille besteforeldre som nå tar vare på meg. Bestemor bader meg og gir meg frokost.

Noe er annerledes med henne, øynene hennes er ikke de samme som la meg i går. Jeg strekker ut handa mi for å røre henne, være nær henne, men hun trekker den unna. Jeg forstår det ikke, men jeg er jo bare åtte måneder gammel, og skal ikke forstå alt. Uten å si noe så kler hun på meg, og vi går ut døra. Etter en gåtur går vi inn på et kontor, hvor det sitter to damer. Det er litt skummelt, men siden bestemor er her føler jeg meg trygg. De snakker sammen, bestemor gråter og holder meg tett inntil seg. Så slipper hun taket, gir meg til de ukjente damene, og går uten å se seg tilbake.

Jeg er redd. Hva er det som skjer? Damene kjører meg til en stor bygning, og ei ny dame tar meg med inn. Det er så mange barn, så mange ukjente mennesker, at jeg føler at jeg mister kontrollen. Bestemor, hvor er du? Hjertet dunker i den lille kroppen min. Det er så forvirrende. Alle barna vil se på meg, jeg vil bare at de skal forsvinne. Jeg er så redd. Alt er så nytt. Ei dame løfter meg og holder meg tett inntil seg, noe som roer meg litt. Jeg gråter. 

Utslitt av alle tårene sovner jeg i ei seng. Hvor er bestemor? Hvem er alle disse barna? Og hvor er jeg?  


Det er vanskelig å forestille seg hvor skremmende det er for et barn å komme ny til barnehjemmet. Når man våkner i sin trygge seng i hjemmet sitt, og man legger seg på en ukjent plass med mange barn og voksne man ikke kjenner. Det må være overveldende. Det er tøft. Og vanskelig. Spesielt når barnet har bodd en stund hos familien, og er vant til de. En nyfødt har ikke de samme tilvenningsproblemene i like stor grad.

Mens jeg har vært borte de siste to ukene, har det kommet to nyfødte til hjemmet. Ei jente som nå er to uker, og en gutt på 10 dager. 

Lille Boatemaa til venstre ble plutselig ikke så liten lengre.

Lille Boatemaa til høyre ble plutselig ikke så liten lengre.

20160620_091711

Og i går kom det en gutt på omtrent 8 måneder. Han ble levert av to sosial arbeidere. Nå er det ikke hans historie over, men det er ofte slik det er med de ‘eldre’ barna som kommer. At mor har dødd, og familie (gjerne besteforeldre) har forsøk å ta vare på barnet. Kanskje er de gamle. Kanskje er de fattige. Kanskje er de syke. Det er mange grunner til at de må gi ifra seg barnet. Han hadde en tøff dag i går, men var litt bedre i dag. Og jeg tror han med tiden vil finne seg til rette, og falle til ro.

20160621_100940

Se så nydelig smil han har!

Det er godt med storesøsken som kan trøste litt, når alt er nytt og skremmende.

Det er godt med storesøsken som kan trøste litt, når alt er nytt og skremmende.

Det er lett å si ‘så søte de er’, og det gjorde jeg selv i starten også. Men nå syns jeg bare det er trist. Fryktelig trist. For tre nye barn – betyr også tre døde mødre. Det blir ikke noe lettere med hvert barn, det blir bare verre. Det stikker ekstra i brystet hver gang en liten uskyldig en blir bringt inn. For hvert barn som kommer, vokser håpløsheten. Man kjenner fortvilelsen til barna.

I tiden jeg har vært her, har det til nå kommet 10 nye til barnehjemmet. Det er mange mødreløse barn, det. Man kjenner det kanskje ekstra godt på kroppen når man har vært her så lenge som jeg har.


Selv om det er ganske tøft mentalt til tider, så var det veldig godt å komme tilbake til barnehjemmet! Jeg har savnet disse små. Aner ikke hvordan jeg skal klare å reise ifra disse nydelige, å dra tilbake til Norge. ♡

Det starter med en bok.

I denne uken har vi holdt biblioteket åpent! Det har vært litt av en reise frem til nå. Barna er kjempepositive til opplegget, og flere har kommet tre dager på rad. Dette er et prosjekt gjør en forskjell. Man både ser og merker det. Noen barn blar bare i bøkene, helt overveldet over å se sin første bildebok. Andre leser fem bøker på en dag. Masse farger og bilder, som er stimulerende for de.

20160615_181222

20160615_181605

20160615_181659

20160615_181400

Og man merker forskjellen. Godt. I går var det ei jente på 11-12år som var der på formiddagen. Da hun kom så kunne hun lese 3bokstavs-ord, samt noen få av de ordene med 4 bokstaver. Etter et par timer med passende bøker, og ved hjelp av godt illusterende bilder, leste hun ord på 6 bokstaver! Det sier litt om hvor lite eksponering som skal til, og hvor lite trening de faktisk har hatt. Når man setter det i perspektiv med f.eks Norge, så leser barn på lik alder tykke Harry Potter-bøker allerde, men likevel helt fantastisk å se. Og godt at biblioteket kan ha en så stor forskjell.

20160615_181803

Lisa og jeg snakket om det. Hun har søkt om støtte av forskjellige instanser, for å få inn en bibliotekar slik at man kontinuerlig kan holde biblioteket åpent. Det er snakk om en årlig lønn på 4000 dollar. La oss sammenligne det med et sykehus: En søknad derifra kan gjerne inneholde mange skrivefeil og være svakt faglig, for alle skjønner at Afrika ikke har den beste engelsk-utdanningen. En søknad om noe som omhandler noe utdanningsmessig derimot, må være godt skrevet faglig og akademisk, og vise både til statestikk og forskning. Et sykehus som søker om støtte vil få medhold med en gang, for det er livsviktig. Det kan redde et liv. Her og nå. Å bruke penger på utdanning er derfor ikke så viktig (evt. ‘nødvendig’), og mest sannsynlig så har ingen av mailene Lisa har sendt engang blitt åpnet.

For noen år siden var det et massivt kolera utbrudd i hovedstaden her. Mange liv har kunnet blitt reddet dersom bare utdanningen hadde vært bedre. Om mennesker hadde fått kunnskap og kompetanse om hygiene. Nå er ikke Ghana det verste landet i Afrika (og bare det er bekymringsverdig), men drar man til land som Nigeria og Sierra Leone hvor skolesystemet er enda dårligere, er det tydelig. Hvor mange liv tror dere ikke kunne vært reddet, hvor mye mindre ville Ebola-krisen rammet dem – dersom utdanningen hadde vært bedre? Det må starte med skolen. Men det er det visst ingen som ser logikken i her nede.

20160615_181539

20160615_181429

20160615_181742

Ta skolebarna her som et eksempel. De er opplært til å si ‘Yes, Madam.’ ‘Yes, sir.’ uavhengig om de faktisk forstår eller ikke. Gir du en klasse en beskjed, så er det kanskje 20% som forstår. 50% hører ikke etter, og 30% går beskjeden over hodet til. Spør du om de har forstått? ‘Yes, Madam.’ Spør du om noen kan gjenta beskjeden, svarer en av de 20% som faktisk forsto, og du tror at alle har forstått.

20160615_181325

«What is the color of this broken plate?» «Yes, Madam.»

Bibliotek for barn.

Jeg har stasjonert meg i Kumasi for et par uker. Organisasjonen jeg jobber for har et Educational Center her, som de ikke har fått satt ordentlig i gang enda. Planen er et bibliotek og et datarom. Både bøker og PCer er på plass, men fortsatt trenger noen å få lønn for å passe på mens barna er der. (Det finnes ingen ‘Soccer moms’ som stiller opp frivillig her, liksom).

Plasseringen på lokalet er forøvrig helt perfekt. Det ligger i sentrum av 7 barne- og ungdomsskoler. I dag startet Lisa og jeg med å kategorisere bøkene. 20160607_102009

Det finnes ungdomsskole-elever her som er på nivå med 2. klassinger i Norge når det kommer til lesing. Ofte så leser de med perfekt uttale, men de klarer ikke å få de ordene til å gi noe mening. De kan å lese, men de klarer ikke å forstå hva de leser. Her hjelper smarttelefonene og teksting (for de som har råd til det).

Men det er jo kulturen. Mange voksne kan heller ikke å lese, og de fleste familier har aldri eid en bok. De ser ikke nytten og gleden av å lese. Barna har ofte aldri sett en bok før de begynner på skolen.

20160607_140725

La oss snakke litt om skolesystemet her. Vent, hvilket system? Det er ikke-eksisterende. Det er bare kaos. Jeg ser det bare tydeligere og tydeligere.

Svarer du feil på et spørsmål på skolen, ber læreren alle elevene om å le av deg. Derfor innrømmer ingen det dersom de ikke forstår noe. (Selv ikke de voksne, det har jeg sett flere eksempler på.) De bare .. tier. Derfor er det så mye kaos. Derfor kommer Ghana ingen vei.

Ghana, og hele Afrika, vil så gjerne komme like langt som ‘resten’ av verden. De ønsker så gjerne å være like velutviklet og fremgangsrik som f.eks USA. Men så lenge de ikke gjør noe med det feilende utdanningssystemet, så kommer de ikke lengre.

20160607_140550

Og bøker er en god start. Det er ingen magisk tryllestav, men ett skritt i riktig retning. Det er vist at dersom du gjevnlig blir lest for som liten, så har det store, gode konsekvenser for deg i de senere årene. For utvikling. For større forståelse av omgivelsene dine. Det vekker følelsesregisteret ditt.

Å lese har så mange gode fordeler. Å gjøre det attraktivt og interessant for barna å lese en bok, da tror jeg man kommer langt. Få det inn i kulturen. Vi i Norge er så vant til det, så det er kanskje vanskelig å forestille seg det. Men en bok, å kunne lese, har så mye å si.

Ghana må forstå det selv, de må redde seg selv, men jeg håper dette biblioteket kan bli et positivt sted for barna.

I morgen skal vi merke alle bøkene med riktig bilde-kategori.

I morgen skal vi merke alle bøkene med riktig bilde-kategori.