Å ivareta utsatte.

I går hadde jeg en interessant samtale med en psykiatrisk sykepleier. Philip. Og det har tatt litt tid å prosessere den informasjonen. Psykiatri er jo noe som jeg alltid har vært opptatt av, både i form av egen vekst og utvikling, samt andres helse.

Psykisk helse er ikke det de har størst fokus på her. De regner epilepsi og sigarettrøyking som mentale lidelser, liksom. I hele Ghana, så finnes det kun tre psykiatriske sykehus, hvorav to i hovedstaden og en i Cape Coast. De har en liten psykiatriavdeling ved det lokale sykehuset her, hvor Philip skulle ta meg med en dag. Resten av psyk-tilbud er hjemmebesøk.

Jeg spurte om hvordan det var med hjelp og oppfølging i forhold til fysisk og seksuelt misbruk, da det er det jeg er mest engasjert i hjemme i Norge, og også har jobbet (og skal jobbe enda mer) mot her. Philip forsto ikke hvorfor misbruk skjedde i Norge, for «dere har jo nok penger, så hva får de til å gjøre noe slikt da?»

Han har ofte sett barn med kutt- og brannskader, ofte forårsaket av mor. Blir mor tatt, og de sender henne i fengsel i tre dager – så må barnet gå i de tre dagene uten at noen lager mat til det. Han har ofte sett det skje. Så da lar de bare mor fortsette å mishandle barnet, slik at barnet ikke skal sulte. Anmelder du din mann for samboervold og sender han i fengsel, må kvinnen gå uten innkomst da hun som oftest ikke jobber. Og når mannen slipper ut igjen, vil han ikke tilgi og ta tilbake kvinnen. Så, da står hun der uten noe.

Blir en femåring voldtatt av sin far, velger de ofte å ikke gjøre noe med det – de (mor, myndgheter, samfunnet) VELGER å la den femåringen fortsette med å bli voldtatt. De sender henne/han frivillig tilbake til sin overgriper. Fordi far jobber og tjener penger, og de trenger det for å overleve. De ofrer barnet sitt. Det var så hardt å høre på hvordan samfunnet her forholder seg til fysisk/seksuelt misbruk, opplevd fra en psykiatrisk sykepleiers side.

De skulle hatt et rehabiliteringssenter for misbrukte. En plass med fagkyndige psykologer. Som kan å jobbe med mennesker med f.eks PTSD og dissosiative lidelser. Et (flere) krisesenter. En plass barn og kvinner kan være over en lengre periode. Begynne å jobbe med ting. Bearbeide. Myndighetene skulle ha disponert penger for å bedre ivareta nasjonens psykiske helse. Mydighetene skulle ha bygget rehabiliteringssenter.

Jeg bare .. tenk om du som femåring blir voldtatt av din far. Like etterpå blir det oppdaget, og du tror selvfølgelig at noen skal redde deg. Din mor vet det, politiet/leger/lærere vet det – så blir du tvingt til å dra tilbake til det monsteret, og vite hva som er i vente? Det er så j* hardt og ubegripelig.

Hva slags signaler sender det til barnet? At det ikke er verdt mer? At det fortjener det? Hvordan skal et slikt barn noen sinne klare å gjennfinne en form for tillit for de som skal være trygge voksenpersoner – når hele samfunnet kaster deg tilbake til helvete?!

Det er en sannhet så hard, at den nesten er for vanskelig å ta inn over seg.

20160507_164724

Vil dette landet (blant mange) noen sinne bli trygt for barn? Vil de noen gang kunne føle seg helt fri? I tillegg til frykten for fattigdom, så må de også bekymre seg for egen sikkerhet. Dersom noen slår deg eller voldtar deg, så er det akseptert av samfunnet å se andre veien..?

Akkurat nå er jeg veldig glad, takknemlig og ydmyk for å bo i Norge, og å ha et så godt og sikkert helsevesen rundt meg…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s