Måned: mai 2016

Sister Philipas Maternity Home.

I morgen er min siste offisielle dag ved jordmorhjemmet. Det føles ganske rart, egentlig. Jeg har lært så mye og vokst veldig siden jeg kom dit.

Fra å ikke kunne noe, klarer jeg nå å ha ansvaret for medisinutleveringene (dispensery) helt alene, og jeg klarer fint å sitte på innkomstkontoret (registrere, ta blodtrykk, veie og ta temperaturen) alene en hel dag.

Også de nydelige beibiene. Å være den første som får bære og håndtere et nyfødt barn er en fantastisk følelse. Fra å bare se på, har jeg vist meg læreevnig og fått mer ansvar der også. Jeg holder øye med mor til hun får pressrier, og henter jordmor. Mens mor presser måler jeg opp Oxytocin (sprøyte som settes i låret slik at morkaken skal komme lettere).

Etter at barnet er født, klipper jeg navlestrengen og bærer med meg barnet til ‘mitt’ bord. Slik har jordmor ansvar for mor og morkake, og jeg for barnet. Da tørker jeg, vasker, kler, pakker inn og bærer inn til mor på overvåkning.

Derfor vil jeg hylle disse fantastiske kvinnene jeg er så heldig å ha fått jobbet med de siste 4 månedene. De vil fortsatt gi beskjed hver gang det er en fødsel, så jeg er nok ikke helt ferdig der enda. Bildene er fra Joyces bryllup for et par uker siden.

20160515_151321

20160515_152522

20160515_152857

20160515_152727

20160515_152437

20160515_152005

20160515_152342


Jeg skal fremover starte med et nytt, viktig prosjekt! Det var en idé fra min side, som jeg la frem for prosjektlederen. Noe som ikke er gjort før -så vidt vi vet- i Ghana, så det er på høy tid at det blir tatt afære. Jeg kan si så mye som at det er relatert til barnevelferd.

På grunn av sensitiv informasjon som ikke kan havne i feile hender gjennom prosjektet – så blir jeg nødt til å passordbeskytte disse innleggene. Du skal selvfølgelig få passordet; bare send en melding inne på Facebook-siden, eller ta kontakt via mailen carinamonstad@hotmail.com. Når vi er ferdige, vil jeg fjerne beskyttelsen på alle innleggene.

Reklamer

Sonografi.

De to siste ukene har jeg tilbringt tiden min på det private sykehuset i denne stolen;

20160525_073600

Sonografi er faktisk en veldig kjekk jobb, og jeg liker det veldig godt. «Det vil ta deg omtrent 3 uker å lære deg det» sa sonografen. Fikk prøve første gang på 17. mai, på en mamma i niende måned. «Er du sikker på at du ikke har gjort dette før?» lød det fra sonografen. Nybegynnerflaks sikkert tenkte jeg, men jeg har faktisk hatt ganske god kontroll hele tiden.

Er kvinnen i første eller halvveis ut i andre trimester, finner vi forstersekken og måler embryoet/fosteret for å finne forventet termindato, samt hvor mange uker hun er på vei.

12+4

12+4

15+0. Er det ikke nydelig?

15+0. Er det ikke nydelig? Ser ut som at barnet sutter på tommelen sin.

Etter den tid (4,5-5 måneder på vei) så måles litt mer. Litt avhengig når man begynner å måle mer eksakte mål, men man ser det godt på ultralyden. Da måles bredden på hodet, lårbeinet, omkrets av bukhulen, hjerteslag, kjønn, hvor hodet ligger, hvordan plassering morkaken har og om barnet har nok fostervann. Det er også mulig å se navlestreng, blære og nyrer.

20160525_110649

Klarer du å se hvilket kjønn dette er?

Man fastslår kjønnet enten ved å se kjønnslepper eller skrotum. Bildet over er en gutt, om du lurte. Om du ser litt lenger opp enn midten, på venstre side, ser du skrotumet der. Du kan faktisk se de to steinene også.

Vi gjør gynekologiske undersøkelser også. Pelvic scan. Måler livmor og eggstokker, ser etter cyster og lignende. I dag hadde vi f. eks inn ei som hadde en ufullstendig abort.

Jeg har lært så mye disse ukene. Og jeg får så mye tillit og ansvar. De ser at jeg er lærevillig og tar ting raskt, og nå tar jeg de fleste ultralydene alene. Vet hvordan jeg skal lure frem lårbeinet, og hvordan jeg skal vri på proben for å få de beste bildene. Jeg kommer nok aldri til å utdanne meg som sonograf som yrke, men det er kjekt å kunne.

Og, altså. Det å se et lite barn på skjerm samtidig som du kjenner at det sparker deg i hånda – det er en helt fantastisk følelse! ♡

Mirakel i en annen form.

Da er endelig nettet litt (litt; som i at jeg har brukt to timer på å få postet dette innlegget) mer stabilt igjen, og jeg vil starte med å fortelle om dagen i dag! For en tid tilbake skrev jeg om at jeg hadde sett ett av verdens vakreste mirakler, den første gangen jeg vitnet en fødsel.

Jeg har så absolutt sett et mirakel i dag også – nemlig et keisersnitt.

20160520_091031

Føler jeg ikke får sagt det ofte nok, men; jeg er så heldig. Som får lov til å oppleve alt dette. Er så takknemlig og ydmyk. Jeg lærer så mye! Operasjoner er kjempespennende.

20160520_202211

Sister Irene og Nana.

Kvinnen hadde tatt keisersnitt ved en tidligere fødsel, så legen snittet rundt arret og skjærte vekk arrdannelsen. Så var det bare å komme seg gjennom fett og muskler, og et par hinner – før han åpnet morkaken og alt fostervannet ga slipp. Veldig enkelt, men veldig interessant.

Han puttet handa inn i magen, og tok med seg et lite barnehode ut. Ingen tvil om at dette er et like stort mirakel som ved en ‘normal’ fødsel. Ut kom en liten krabat, som gråt med sterke lunger etter å ha blitt massert over ryggen.

Morkaken ble forsiktig lirket ut og fjernet. Livmoren ble lagt på utsiden, og legen begynte å sy igjen. Etter to lag med sting, kjente jeg at jeg egentlig hadde fått dosen min med eksponering for første gang, haha. Jeg hadde vett nok til å gå unna og sette meg på en stol, før jeg svimte av og deiset i bakken. Var borte bare noen sekunder, og etter et par minutter var jeg på bena igjen å så ferdig resten av operasjonen.

Etter endt operasjon.

Etter endt operasjon.

Blod og gørr gjør meg egentlig ikke noe uvel, men det var nok flere faktorer enn at det var første gang som var med på å gjøre meg lett i hodet. At jeg ikke er vant til å bruke maske og en maske vil gi deg mer gjenbruk av CO2 enn ny oksygen, at jernlagrene mine ikke er fulle grunnet dårlig inntak av kjøtt (og at jeg i tillegg har mentruasjon), at blodtrykket mitt er lavt her nede (90/50), at jeg bare hadde drukket en kopp kaffe og dermed ikke var hydrert nok, at jeg sto stille i en lang tid og stirret på – men det var så interessant at jeg ikke klarte å la være. Uansett. Jeg har lært.

Stoltheten fikk seg en knekk, og det gjorde mer vondt enn den kulen jeg fikk i pannen. Haha. Snakket med overlegen i etterkant, og han bare: «JajaVi har sett mye verre enn det der. Se på to keisersnitt til, så er du vant til det.» Så det skal jeg gjøre. Være med på flere keisersnitt. Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte komme når jeg følte for det. Takknemligheten flommer nesten over i hjertet mitt.

20160520_085403

Et virkelig mirakel å vitne. Et mirakel i en annen form.

Å ivareta utsatte.

I går hadde jeg en interessant samtale med en psykiatrisk sykepleier. Philip. Og det har tatt litt tid å prosessere den informasjonen. Psykiatri er jo noe som jeg alltid har vært opptatt av, både i form av egen vekst og utvikling, samt andres helse.

Psykisk helse er ikke det de har størst fokus på her. De regner epilepsi og sigarettrøyking som mentale lidelser, liksom. I hele Ghana, så finnes det kun tre psykiatriske sykehus, hvorav to i hovedstaden og en i Cape Coast. De har en liten psykiatriavdeling ved det lokale sykehuset her, hvor Philip skulle ta meg med en dag. Resten av psyk-tilbud er hjemmebesøk.

Jeg spurte om hvordan det var med hjelp og oppfølging i forhold til fysisk og seksuelt misbruk, da det er det jeg er mest engasjert i hjemme i Norge, og også har jobbet (og skal jobbe enda mer) mot her. Philip forsto ikke hvorfor misbruk skjedde i Norge, for «dere har jo nok penger, så hva får de til å gjøre noe slikt da?»

Han har ofte sett barn med kutt- og brannskader, ofte forårsaket av mor. Blir mor tatt, og de sender henne i fengsel i tre dager – så må barnet gå i de tre dagene uten at noen lager mat til det. Han har ofte sett det skje. Så da lar de bare mor fortsette å mishandle barnet, slik at barnet ikke skal sulte. Anmelder du din mann for samboervold og sender han i fengsel, må kvinnen gå uten innkomst da hun som oftest ikke jobber. Og når mannen slipper ut igjen, vil han ikke tilgi og ta tilbake kvinnen. Så, da står hun der uten noe.

Blir en femåring voldtatt av sin far, velger de ofte å ikke gjøre noe med det – de (mor, myndgheter, samfunnet) VELGER å la den femåringen fortsette med å bli voldtatt. De sender henne/han frivillig tilbake til sin overgriper. Fordi far jobber og tjener penger, og de trenger det for å overleve. De ofrer barnet sitt. Det var så hardt å høre på hvordan samfunnet her forholder seg til fysisk/seksuelt misbruk, opplevd fra en psykiatrisk sykepleiers side.

De skulle hatt et rehabiliteringssenter for misbrukte. En plass med fagkyndige psykologer. Som kan å jobbe med mennesker med f.eks PTSD og dissosiative lidelser. Et (flere) krisesenter. En plass barn og kvinner kan være over en lengre periode. Begynne å jobbe med ting. Bearbeide. Myndighetene skulle ha disponert penger for å bedre ivareta nasjonens psykiske helse. Mydighetene skulle ha bygget rehabiliteringssenter.

Jeg bare .. tenk om du som femåring blir voldtatt av din far. Like etterpå blir det oppdaget, og du tror selvfølgelig at noen skal redde deg. Din mor vet det, politiet/leger/lærere vet det – så blir du tvingt til å dra tilbake til det monsteret, og vite hva som er i vente? Det er så j* hardt og ubegripelig.

Hva slags signaler sender det til barnet? At det ikke er verdt mer? At det fortjener det? Hvordan skal et slikt barn noen sinne klare å gjennfinne en form for tillit for de som skal være trygge voksenpersoner – når hele samfunnet kaster deg tilbake til helvete?!

Det er en sannhet så hard, at den nesten er for vanskelig å ta inn over seg.

20160507_164724

Vil dette landet (blant mange) noen sinne bli trygt for barn? Vil de noen gang kunne føle seg helt fri? I tillegg til frykten for fattigdom, så må de også bekymre seg for egen sikkerhet. Dersom noen slår deg eller voldtar deg, så er det akseptert av samfunnet å se andre veien..?

Akkurat nå er jeg veldig glad, takknemlig og ydmyk for å bo i Norge, og å ha et så godt og sikkert helsevesen rundt meg…