Alt som lå igjen.

«Hi. Pls can u com? Labour around.» tikket det inn på telefonen min.

Kvinnen hadde 2 cm åpning da jeg kom, og ting var veldig rolig og bedagelig. Det er jo så individuelt hvor lang tid en fødsel tar, men jeg har inntrykk av at det tar kortere tid her enn hjemme i Norge. De føder vanligvis mellom 1-3 timer etter at de kommer inn her, i alle fall de fødslene jeg har vært med på. Så det er vel ikke noe sjokk at hun på bare et par timer var oppe i 9 cm åpning.

Men så stoppet det liksom opp der. Ettersom timene gikk, minsket riene både i kraftighet og intervall. Hun rakk liksom aldri helt opp til den smerte-toppen. Fikk aldri noen trang til å presse ordentlig.

Hennes pastor og med-pastor kom for å be for henne. De la et hvitt klede over hodet hennes. Pastoren forklarte meg at de først ba for barnet, de takket Jesus for at det fortsatt levde, og så ba de for moren og at hun skulle klare seg gjennom dette. Denne damen som kun er to år eldre enn meg. Denne damen som er i sin fjerde graviditet, og som kun har ett levende barn.

Det var sterkt å få lov til å være med på. Etter at jeg hadde betraktet denne opplevelsen som noe tilnærmet «fint», slo deg meg som et slag i magen. Type; Shit, things just got real. Dette kunne få et forferdelig utfall. Dette kunne gå skikkelig ille.

I seks timer satt jeg ved denne kvinnens side. Holdt henne i handa. Tørket og vasket, når det trengtes.

Jeg vet ikke helt hvilken følelse som var i det rommet, men det kjentes ut som at man kunne ta på den. Det var kanskje det at det fløt så mange av de rundt på en gang, hver og en i høyspenn. Anspenthet. Redsel. Usikkerhet. Spenning. Men også varme. Håp. En tiltro til Gud, og tillit til at Han skulle beskytte dem begge.

Jordmødrene lyttet på babyens hjerte, og sperret opp øyenbrynene. Kjente etter babyens hode, men fikk bare med seg blod og slim ut. De så i journalen hennes, og snakket lavt seg i mellom. Jeg ble bedt om å hente det nødvendige for å sette i intravenøs væske, og jordmoren var rask med å sette den på. Jeg målte blodtrykket hennes.

Og jeg merket at stemningen til jordmødrene også ble litt stivere. Stemningen ble litt mer urolig for hver time som gikk, og for hver gang riene minsket i styrke. På det meste var det fire jordmødre inne på det lille rommet. De gikk ut og inn om hverandre, mens jeg satt rie-vakt. Til slutt bestemte de seg. Kvinnen ble hjulpet opp, og støttet ut til en taxi, mens jeg holdt IV-posen. Så ble hun sendt til hovedsykehuset.

Jeg aner ikke hva som skjer. Jeg er så bekymret, for barnet og for moren. De ansatte fortsatte som om ingenting hadde skjedd, og jeg var så mettet av inntrykk til at jeg fikk meg til å spørre. Nå føler jeg meg bare .. tom.

20160321_150830

Alt som lå igjen, var restene av det som skulle ha vært.

 


UPDATE: Jeg ringte en av jordmødrene, for å høre. Det er bare å puste lettet ut; Både mor og barn har det etter forholdene bra!! Hun måtte ta keisersnitt, da livmorhalsen hennes var for tykk. Hun holder nå en fin gutt i armene sine. Jeg føler meg velsignet som har så seriøse og dyktige jordmødre rundt meg. Som kjenner sine begrensninger, og ikke er redde for å sende kvinnene videre dersom de ser at det trengs. De er ydmyke, og det er så viktig i et slikt yrke.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s