Måned: april 2016

Å være sin egen dommer.

.. Eller andres.

Jeg snakker om det å dømme seg selv, og å dømme andre. Jeg vil utdype ett av punktene jeg skrev i et innlegg for et par uker siden.

Da Martina var her, så hun ei dame med hele håret i 3 dreads, som hun hadde i en høy hestehale. Da spurte hun sin ghanesiske kjæreste om ‘hvorfor vil hun gå sånn?’ ‘Why the f do you care?’ var svaret hun fikk. Og det svaret er litt essensen med hele greia; hvorfor skal vi bry oss så mye om andre mennesker? Hvilken rett har vi til å dømme, enten det er utseende eller hva de har på seg?

Vi nordmenn bryr oss alt for mye om mennesket som går forbi oss på gaten. Om våre naboer. Klassekamerater. Om mennesker vi ser på byen, som vi aldri kommer til å se igjen. Vi dømmer. Alle sammen. Bare innrøm det. Det ytre. Hvordan de sminker seg. Hvordan de kler seg. Det materielle. Hvordan en person ordlegger seg. Hva de putter i handlekurven på butikken. Vi dømmer alle sammen. Hele tiden. De fleste i sitt stille sinn, men så har du også de som tar det verbalt. (men nå snakker jeg i hovedsak om det som foregår i det stille, det som ikke er rettet verbalt mot et annet menneske. Usynlig dømming.)

For, egentlig så bryr vi jo oss ikke i det hele tatt. Vet du hvem du dømmer mest av alt? Deg selv. Det du dømmer andre for, speiler din egen usikkerhet. Og usikkerheter har vi alle.

Og til alle dere som har som usikkerhet; ‘Hva tenker andre om meg?’ De aller fleste, foruten visse unntak, er en-tankers-dømmere. De kan dømme, ja, men bryr seg egentlig ikke. Jeg var også veldig opptatt av hva andre tenkte om meg – men det var en tanke jeg hang meg opp i, lenge etter at de andre hadde glemt det.

Jeg kan gi deg ett tips: La være. Gi faen. Hver gang du begynner å tenke: Herlighet, hvem vil gå slik – la være. Dropp det. E’kke din sak. Det er ikke verdt det. Det alene, å klare å ‘la være’, vil være med på å luke ut så mye negativitet fra hodet ditt.

Her i Ghana kan du gå med en grønn tights med knallrosa flamingoer på, med en rød- og oransje-stripete kjole og signalgule sokker i flipp floppene. Om du ønsker det. Ingen bryr seg. Ingen dømmer deg for det. Hvems sak er det foruten din egen?

Du kan pille deg i nesa på åpen gate, eller klø deg i rumpa. Du trenger ikke å spakle igjen ansiktet ditt med sminke. Du trenger ikke å være tynn, de synes former er vakre (og det viser bare at du har penger til å kjøpe mat). Du kan gå med en t-skjorte full av hull, for hvem vet vel om du ikke har råd til en ny?

For her bryr de seg om mennesket, ikke det overflatiske. De bryr seg om det ekte, ikke det som er et falskt bilde av virkeligheten.

Jeg tenker på min syv år gamle søster, som skal vokse opp i dette ekstreme skjønnhetspresset. Vokse opp i en verden hvor man er nødt til å være perfekt. Vel, man trenger ikke å være perfekt, så lenge man klarer å skjule det uperfekte. Enten med sminke eller plastisk operasjon.

Restylane i leppene. Silikon i puppene. Falsk nese. Falskt hår, uekte øyenbryn, falske øyenvipper og falske negler. Konturering av ansikt, føtter(?!) og pupper. Og gudene vet hva mer.

20160430_142220

Bildet er lånt.

(Litt satt på spissen, og uten å dra alle under en kam;) Er det noen andre enn foreldrene som vet hvordan dagens ungdom egentlig ser ut?

Jeg er redd for neste generasjon. Som vokser opp med å se alt det perfekte, og vokser opp til å tro at om du skal bety noe, som må du se ‘slik’ ut. Du må se ut som alle andre. De vokser opp med at alt spilles på sex. Å skille seg ut, å være unik, er ensbetydende med å bli mobbet eller bli stemplet som et utskudd.

Hva er det vi lærer barna våre? Hvordan skal de klare seg? Vi har ‘generasjon perfeksjon’ nå. Hva kommer vi til å kalle neste generasjon? ‘Generasjon institusjon’? Hvem vet hvor mange som vil endre opp med spiseforstyrrelser, forvrengte selvbilder og psykiske lidelser/knekker – bare på grunn av dette ekstreme skjønnhetspresset.

Det er skummelt å se hvordan vi kjører disse små, håpefulle ned i grøfta, før de i det hele tatt har fått muligheten til å vokse til å bli et eget individ. De gies en rolle de må spille, før de finner seg selv. Sin styrke. Sin identitet. Samfunnet setter de i en boks, og det blir verre for hvert år.

Aksept og respekt.

Det er de to nøkkelordene. Om Ghana ikke akkurat har lært meg det, så har det i alle fall forsterket min forståelse av den viten. Være den man er. Godta seg selv. Og godta andre. Godta at andre er ulik deg selv. Ikke forsøke å gjøre de lik deg. Ikke se på dem med dine (les: samfunnets) prinsipper og standarder. For de er et eget menneske. Okei, så ville ikke du gått med to forskjellige sokker, men det er ikke din sak at noen andre gjør det. Ikke gjør det til din business.

Ghana er så befriende. Jeg er en fordomsfri sjel, men Ghana har gjort meg enda friere. Vi nordmenn dømmer. Hele tiden. Både bevisst og ubevisst. Se for deg dette scenariet: Å gå rundt uten å bli dømt, og heller ikke dømme andre. Jeg glorifiserer det ikke. Dette er Ghanas sanne ansikt. Et dømmefritt land. Å fylle hjernen med positive encounters istedet for å fylle den med nedbrytende tanker. Nedbrytende tanker om seg selv, og andre.

Barna her vokser opp med et sunt bilde av seg selv, uten påvirkning utenfra. De har ikke like stor tilgang til internett, det finnes knapt ukeblader, byene er ikke overøst med reklame som spiller på skjønnhet og sex. De har ingenting -evt. ingen- som forteller dem hvordan de skal være. Derfor er alle seg selv. De prøver ikke å være noen andre. De prøver ikke alle å se likedan ut. De jobber med sitt eget potensial, sine styrker. Og lar andre være seg selv. Å være annerledes gjør deg spesiell, og det er en positiv ting.

Norge, vi har så fryktelig mye å lære. Og det er så indelig viktig at vi åpner øynene snart.

Reklamer

Barneavdelingen på det lokale sykehuset.

Den siste tiden har noen av barna slitt med byller på kroppen. Infeksjon, altså. Den som fikk det verst har gått på antibiotika, og da ble det bedre en stund. Så kom de tilbake. Blodprøver ble tatt på sykehuset, men de fant ingenting galt – annet enn at hun hadde for mye antibiotika i systemet til å starte en ny kur. De bruker Ciprofloxacin til omtrent alt her, men jeg vil tro at en blanding av flere typer antibiotika ville tatt knekken på infeksjonen (uten at jeg er noen lege.)
20160426_185514I tillegg til denne på skuldra, hadde hun en stor en i overgangen mellom korsryggen og rumpa. En kjempestor en som gjorde at hun ikke klarte å ligge rett på rygg. Disse byllene gjorde kjempevond, og hun gråt hver gang noen kom borti eller det var badetid.

20160426_190408

Det gikk hull i byllen på skuldra, og det føltes ut som at det aldri skulle bli tomt for verk. Men for en ukes tid siden ble det verre. De hadde i flere dager lagt på et blad på rumpa med en urtesalve-blanding, noe jeg ikke forsto så mye av. Infeksjonen var jo på innsiden, og den der miksturen gjorde huden tynn. Så på onsdag ble hun kjørt til sykehuset og innlagt. Det hadde blitt et stort kjøttsår i byllen på rumpen, og hun hadde veldig vondt.

Lørdag ble jeg spurt om jeg kunne ta ei vakt på sykehuset med henne, og selvfølgelig ville jeg det. Byllen var drenert for alt av verk, og så mye bedre ut. Hun hadde så vondt da de skiftet bandasje, stakkar. Huden som hadde blitt oppløst så bare ut som et stort, dypt krater. Og, det så ikke ut som menneskekjøtt i det hele tatt. Slike sår blir så mye tydeligere på mørk hud. Kontrasten og synsinntrykkene blir så mye større.

20160423_115301

Så fra åtte til to var jeg på barneavdelingen med henne. Det var også en opplevelse. Barna lå der tett i tett, uavhengig av diagnoser. Enten på sykehussenger eller feltsenger. Uten noe som helst skjerming. Gråten gikk som et grøss gjennom hele avdelingen hver gang et barn skulle skifte bandasje (for de fikk ikke noe som helst bedøvelse.) Det er så vondt å høre på at et barn er i så mye smerte.

Ei jente på kanskje 6 var brannskadet fra albuen og ned. Kokende vann, vil jeg tro, da huden ikke var ‘brent’. Kjempehoven og store kjøttsår. Hun hylte da de renset. To barn var helt utmagret. Hun på 3-4 var kjempesvak, og var helt fjern. Stirret bare tomt ut i luften, helt apatisk uten å reagere på noe som helst. Det var også en gutt som hadde masse slanger tilkoblet til seg. Tre ut, og en inn.

Men i går kom jenta hjem fra sykehuset! Hun har kommet seg så godt, og var i strålende humør ♡

Ei til som har fått drenert byllen sin, og slipper å være enhjørning lengre!

Ei til som har fått drenert byllen sin, og slipper å være enhjørning lengre!

Man kan si mye om sykehusene her. Det er langt ifra norsk standard. Og det er mye vi i den vestlige verden stusser på. Men – de gjør det beste ut av det de har. De tar vare på sine pasienter. De er flinke og profesjonelle, og jobber alltid for pasientens beste – med de midlene og ressursene de har.

Elendig kvalitet da jeg ikke fikk til å lagre filmen jeg sendte ei venninne - men se så blid og fornøyd hun er :)

Elendig kvalitet da jeg ikke fikk til å lagre filmen jeg sendte ei venninne – men se så blid og fornøyd hun er :)

 


Jeg skulle svart på en mail og sånn, men uken og helgen ble ikke som planlagt. Den kommer!

Til deg som ønsker å donere bort klær etc. til barnehjemmet.

Forrige innlegg er sett nærmere 12 tusen ganger! Helt vilt. Det er i den anledning kommet inn mange forespørsler om det trengs mer, og hva det er som mangler. Tar det like så greit her:

Sommerklær (gjerne bomull) er det som det er størst behov for. Og strikkede klær til de aller minste. Bleiebukser. Kjoler. Shortser. T-skjorter. Bukser. Gensre. I alderen 1-8 år. (+en gutt på 10 og ei lang jente på 11). De under ett bruker body, +bukse og genser/heldrakt på vinterstid. Flasketuter er forbruksvare, og det får man aldri nok av.

Og også, om noen har prematur-klær, er dette av interesse. Ofte kommer barna når de er en dag eller noen timer bare, og ofte så er de premature. Minstemor nå svømmer i alle klærne som finnes.

Barna bryr seg nok ikke om det, men tenk over hva som står på klærne. Trenger ikke å gni det inn, hverken til barna eller oss frivillige. Bodyer som dette, får slike som meg til å begynne å tute:

20160422_133219

«Mommy gives the best hugs» «Daddy’s Deer» – vi har dem alle. Og jeg får like vondt i hjertet hver gang.

Responsen på forrige innlegg har vært enorm, og folk har allerede begynt å sende ting til mammas adresse. Jeg er helt overveldet over hvor mange som ønsker å bidra. Derfor må jeg også spørre:

Er det noen i Trondheim som har en stor koffert de kan låne bort et par uker+ i sommer?

Familien kommer nedover snart, og de har lyst å fylle opp 2 kofferter hver. Flyet deres går fra Oslo (de skal kjøre nedover) den 30 juni, og de skal være her i to uker. For at vi skal kunne få med oss alt til Ghana, trenger vi å låne 4 kofferter med størrelse. De skal selvfølgelig behandles pent! Har du en som ikke skal brukes i denne perioden?

20160422_140400

Det er fortsatt mye ledig plass (såfremt vi får lånt kofferter), men jeg kommer til å si ifra når vi ikke kan ta imot mer. I mellomtiden: Send gjerne en privat melding, slik at du kan få leveringsadresse i Norge! Eller ellers om du har noen spørsmål. TUSEN TAKK. Det kommer så godt med. 

Flasketuten peker på.

For en stund siden, da jeg tok et nattskift på barnehjemmet, ga jeg uttrykk for at det manglet flaske-tuter til tåteflaskene. At de som fantes, så gjerne slik ut:

20160418_194021.. Og at de er uheldige for de aller minste. Da var det ei frøken som fikk fart i fingrene (Tusen takk, Hege!), og opplyste om dette på endel sider på Facebook. Plutselig begynte mamma å få tilsendt pakker hjemme i Norge.

I dag ankom den pakken Nsuta! Jeg er så takknemlig. Til alle dere som har sendt inn flaske-tuter, flasker og smokker – TUSEN TAKK. Dere vet selv hvem dere er (for det tenkte ikke mamma på å skrive ned.) Se så mye fint barna fikk:

20160418_124353

Minstemor nøt godt av å ikke søle ut halve melka si!

Minstemor nøt godt av å ikke søle ut halve melka si!

Denne karen med nye sko og ny genser (ser dere vi matcher?)

Denne karen med nye sko og ny genser (ser dere vi matcher?)

20160418_210630

Nå kan de små drikke grøten sin i ro og fred, uten å søle så mye. Igjen; TUSEN TAKK!

Små livslærdommer jeg har lært så langt.

I dag innså jeg at jeg har vært borte fra Norge i 200 dager. Og da er det vel på tide med litt reflektering. Over hva jeg har lært. På hvilke måter jeg har vokst. Mye skjer på nesten syv måneder. Så jeg tenkte jeg skulle skrive ned noen sannheter jeg har lært til nå. De fleste punktene er du sannsynligvis godt kjent med fra før, men en gjentagelse kan alltid være kjekt. Jeg har opplevd og lært så mye. Tatt alt til meg. I hjertet. Jeg bevokter disse øyeblikkene som små skatter. Og jeg skal dele noen av disse skattene med deg. For Afrika er full av slike lærdommer.

  • Det å reise til et annet land og jobbe som frivillig, gi av hjertet sitt – det er noe man aldri vil angre på.
  • Samtidig så er der noe man bør tenke godt igjennom, da det absolutt ikke er en dans på roser. Noen ganger er det fryktelig tøft.
  • Det at man hele tiden ønsker alle man går forbi en god morgen/ettermiddag/kveld, og blir hilst tilbake – gjør at man faktisk får en god dag.
  • Rikdom kan aldri måles i penger. Ei heller kan lykke måles i penger.
  • Barn er barn. Uansett. Foreldre, eller ikke foreldre. Nettbrett som favorittleke, eller en fotball laget av søppel – de ønsker alle det samme; betingelsesløs kjærlighet, omsorg og å bli sett.

20160415_130129

  • Ghanesere dømmer aldri andre, men minst av alt dømmer de seg selv. Det er så befriende. De aksepterer og respekterer andre for det mennesket de er.
  • Man trenger ikke å stresse seg gjennom livet. Ha tillit til at det som skal skje, vil skje. Når tiden er riktig.
  • .. Men ingenting skjer om man sitter på rumpa hele dagen heller. Alle har i bunn og grunn ansvar for eget liv og egen lykke.
  • Alle smiler på det samme språket – og et smil bør aldri undervurderes. Smil til andre. Smil til deg selv. Alltid.

20160415_132738

  • En av de viktigste tingene man kan lære her i livet, så viktig at det burde vært pensum på barneskolen: Lær å elsk deg selv. Godta deg for den du er. Aksepter dine feil og mangler, såvel som det gode og det som gjør deg unik. Du er perfekt i det uperfekte.
  • Lær å elsk deg selv uten sminke. (Eller når du ikke har dusjet på en uke.) Styr unna kroppspress og fokus på utseende. Det er det indre som teller.
  • En fødsel er et mirakel å vitne hver gang – uansett hvor mange man har vært med på.
  • Man skal ikke være så redd for å ut av komfortsona si. Prøv den lokale maten. Si ja til å bli med å jakte på rotter i skogen midt på natten. Prøv alltid noe nytt. Utvid horisonten din.
  • Man dør ikke av å være sårbar. Det kan faktisk være ganske godt. Ghana har på mange måter lært meg å gråte.
  • Selv om kulturforskjellene til tider er så store at jeg river meg i håret og tenker ‘hvilket land er det jeg bor i?!’ – så er vi alle mennekser i bunn ganske like.
  • Verden føles ganske urettferdig når de mest hardtarbeidende, intelligente menneskene som ligger på topp her – fremdeles ligger på bunn i verden. Det er urettferdig når nesten 90% av landets smarteste barn, fortsatt vil ende opp med å leve i fattigdom.
  • Barn trenger ikke all verden for å være tilfredse. En pinne og noen steiner er nok til å starte en kreativ prosess hos de.
  • Fred mellom religioner skjer når man har lov til å være stolt av det man tror på, samtidig som man godtar og respekterer at andre tror på noe annet. Om det er Gud, Allah, Buddha, naturen eller deg selv.
  • Det er godt å kjenne på ensomheten av og til. Klare å stå i den. Alene. Vite hvem man selv er, uten innflytelse fra andre. For uten ensomheten, hvem er man da?
  • Du kommer til å møte mange mennesker her i livet, og det kommer til å gjøre vondt når du innser at noen av de bare er ment til å krysse stien din. Jo raskere du lærer å godta det faktumet, og lærer å gi slipp – vil du kunne dra mer lærdom ut fra hvert enkelt møte, og du vil sette pris på tiden dere har sammen på en helt annen måte.

20160415_125241

Lørdagskos.

Herremin, dere. Nå måtte jeg stikke innom bare for å fortelle dere hvor mye jeg skal kose meg i kveld! Jeg gleder meg som en unge på julaften. Og jeg overdriver ikke engang.

Jeg har (og dette har jeg spart til en god anledning) kjøpt meg ost og melk! Det kribler i magen bare jeg skriver om det. Så i kveld skal jeg kose meg med 1 liter h-melk og 200 gram Cheddar ost. Og jeg har unnet meg den luksusen ved å laste ned en film på telefonen.

Dette er fantastisk. Nyvasket laken, nydusjet og elektrisitet. De små tingene dere. Jeg er i ekstase. Livet er så innmari herlig.

20160409_192952

20160409_190004

Nå skal jeg KOSE meg – god lørdag!

Alt som lå igjen.

«Hi. Pls can u com? Labour around.» tikket det inn på telefonen min.

Kvinnen hadde 2 cm åpning da jeg kom, og ting var veldig rolig og bedagelig. Det er jo så individuelt hvor lang tid en fødsel tar, men jeg har inntrykk av at det tar kortere tid her enn hjemme i Norge. De føder vanligvis mellom 1-3 timer etter at de kommer inn her, i alle fall de fødslene jeg har vært med på. Så det er vel ikke noe sjokk at hun på bare et par timer var oppe i 9 cm åpning.

Men så stoppet det liksom opp der. Ettersom timene gikk, minsket riene både i kraftighet og intervall. Hun rakk liksom aldri helt opp til den smerte-toppen. Fikk aldri noen trang til å presse ordentlig.

Hennes pastor og med-pastor kom for å be for henne. De la et hvitt klede over hodet hennes. Pastoren forklarte meg at de først ba for barnet, de takket Jesus for at det fortsatt levde, og så ba de for moren og at hun skulle klare seg gjennom dette. Denne damen som kun er to år eldre enn meg. Denne damen som er i sin fjerde graviditet, og som kun har ett levende barn.

Det var sterkt å få lov til å være med på. Etter at jeg hadde betraktet denne opplevelsen som noe tilnærmet «fint», slo deg meg som et slag i magen. Type; Shit, things just got real. Dette kunne få et forferdelig utfall. Dette kunne gå skikkelig ille.

I seks timer satt jeg ved denne kvinnens side. Holdt henne i handa. Tørket og vasket, når det trengtes.

Jeg vet ikke helt hvilken følelse som var i det rommet, men det kjentes ut som at man kunne ta på den. Det var kanskje det at det fløt så mange av de rundt på en gang, hver og en i høyspenn. Anspenthet. Redsel. Usikkerhet. Spenning. Men også varme. Håp. En tiltro til Gud, og tillit til at Han skulle beskytte dem begge.

Jordmødrene lyttet på babyens hjerte, og sperret opp øyenbrynene. Kjente etter babyens hode, men fikk bare med seg blod og slim ut. De så i journalen hennes, og snakket lavt seg i mellom. Jeg ble bedt om å hente det nødvendige for å sette i intravenøs væske, og jordmoren var rask med å sette den på. Jeg målte blodtrykket hennes.

Og jeg merket at stemningen til jordmødrene også ble litt stivere. Stemningen ble litt mer urolig for hver time som gikk, og for hver gang riene minsket i styrke. På det meste var det fire jordmødre inne på det lille rommet. De gikk ut og inn om hverandre, mens jeg satt rie-vakt. Til slutt bestemte de seg. Kvinnen ble hjulpet opp, og støttet ut til en taxi, mens jeg holdt IV-posen. Så ble hun sendt til hovedsykehuset.

Jeg aner ikke hva som skjer. Jeg er så bekymret, for barnet og for moren. De ansatte fortsatte som om ingenting hadde skjedd, og jeg var så mettet av inntrykk til at jeg fikk meg til å spørre. Nå føler jeg meg bare .. tom.

20160321_150830

Alt som lå igjen, var restene av det som skulle ha vært.

 


UPDATE: Jeg ringte en av jordmødrene, for å høre. Det er bare å puste lettet ut; Både mor og barn har det etter forholdene bra!! Hun måtte ta keisersnitt, da livmorhalsen hennes var for tykk. Hun holder nå en fin gutt i armene sine. Jeg føler meg velsignet som har så seriøse og dyktige jordmødre rundt meg. Som kjenner sine begrensninger, og ikke er redde for å sende kvinnene videre dersom de ser at det trengs. De er ydmyke, og det er så viktig i et slikt yrke.

 

Knitted love.

Da jeg satte meg på flyet ned hit, hadde jeg med meg en pose med strikkede sokker og en lue. Sokker for små barneføtter 👣

Og de ble godt tatt imot. Nyfødt-sokkene er perfekte, og varmer akkurat passe på nattestid. Selv om det er varmt her, så fryser små tær lett likevel. Og enkelte dager er det kaldt å gå på steingulvet, og da har de stor nytte av de.

2016-02-12 12.07.14

2016-02-12 12.04.39

2016-02-12 11.57.04

Raquia er så fornøyd!

2016-02-12 11.54.02

2016-02-12 11.55.26

2016-02-12 11.52.23

2016-02-12 11.53.13

2016-02-12 11.51.06

2016-02-12 11.50.33

Jeg vil rette en takk til mamma, Unni og mammas bekjent som sendte disse med til barnehjemmet!

Om du selv er bitt av strikke- eller hekle-dillaen, men ikke har noen å gi håndarbeidet til? (Ikke 100% ull.) Ta gjerne kontakt på Facebook eller mail. Her finnes gutter og jenter i flere aldre og størrelser som hadde blitt veldig takknemlige.

Flykningkrisen i Syria vs. Sultkrisen i Afrika.

Nå skal jeg ute på litt tynn is her. Nå skal jeg frese litt fra meg. Jeg vil på forhånd advare om at du kan føle deg krenket etter å ha lest dette. Og om du føler deg krenket, så gratulerer da. Sitt der å føl deg krenket. Føl på det. Ta det inn. Jeg vil også presisere at dette innlegget på ingen måte gjelder dere alle.

Grunnen til at jeg sier at jeg skal ute på dypt vann er: Ene og alene fordi at jeg ikke har vært i Norge på et halvt år, og ting kan ha forandret seg. Og nå skal jeg uttale meg om flykningkrisen. Sånn. Da er det avklart.

Men vet dere hva? Jeg har vært i Afrika et halvt år, og det er derfor jeg våger meg ut på  denne tynne isen. Jeg har sett dette bildet -og flere lignende- bli delt utallige ganger på Facebook, OG JEG BLIR SÅ SINT HVER ENESTE GANG!!

CScwxanWIAARzl9

Jeg blir irritert bare jeg ser det bildet. Det burde heller stått «Sorry gutter, her får dere ikke noe hjelp.» Ja, Norge gjør mye bra for å hjelpe u-land, det er ikke det jeg sier. Men vi kunne ha gjort så mye mer. Og ikke kom her å fortell meg at du (evt Norge) hadde hjulpet disse guttene, dersom det ikke hadde vært flykningskrise i Syria. Disse barna sulter uavhengig av krisen pågående i Europa nå. Hvor mange år har det ikke vært sultkrise i Afrika? Og NÅ skal man begynne å bry seg om det? Blodet mitt bobler over fordi noen i det hele tatt drar sammenligning mellom Syria og Afrika. Jeg kaster opp.

Vet dere at barna sulter i Syria også? Det er krig. De har ikke tilgang på mat. De blir bombet. Skutt. Ribbeina stikker like mye ut som til de barna på bildet over her. De sulter, og samtidig blir de bombet. En utsultet treåring blir tvunget til å forlate hjemmet sitt i tynne tøysko. Forlate hele barnets oppfatning av trygghet, gå inn i uvissheten. Mødre blir tvunget til å sette barna sine på båter de ikke vet om holder hele veien over, fordi valgmulighetene er ute. Det finnes ingen annen utvei. Landet dere er i krig. De flykter fra sine landsbyer, fordi de er livredde sine landsmenn.

Tusvik & Tønne sa noe som var så spot on, at jeg skal forsøke å gjenfortelle det; «Skal vi liksom ikke slippe de inn, fordi de har en IPhone og 50 tusen på kontoen? Er man på flukt så er en mobil en hendig sak, for å få hjelp og for å kontakte de hjemme (hadde du vært på flukt ut i usikkerhet, hadde du ikke tatt med mobilen din da kanskje?) – og vet du hvorfor de har 50 tusen på kontoen? Fordi de har solgt absolutt alt de eier! Grunnen til at det er flest menn som kommer inn til Norge nå, er fordi at kvinner og barn ikke klarer den lange gåferden gjennom hele Europa. Mennene ofrer seg for å gå i forveien, så ikke barn skal fryse ihjel i de tynne klærne de har. Kaster vi ut disse mennene, så risikerer vi også å sende kvinner og barn ut på flukt igjen, eller at de blir stuck i flyktningleirene.»

Jeg spurte en av guttene her hva han tenkte om denne krisen. Og vet dere hva han sa? «De må gjerne komme hit. Vi har ikke så mye å tilby dem, men vi skulle ha tatt de i mot. Med 50.000,- så kan de leie leilighet og kjøpe mat, noe som til gjengjeld vil hjelpe oss med økonomien. Problemet er ikke at vi ikke har nok mat her, det er å ikke ha nok penger til å kjøpe den maten. Vi har ingenting, men vi er i det minste ikke i krig.» Det han sa rørte meg til tårer. Afrika er et helt kontinent bevis på det:

Der det er hjerterom, er det husrom.

Nå får Norge for (unnskyld uttrykket) faen åpne hjertene sine. Jeg sier ikke at vi skal åpne dørene fritt, men vi er såpass rike at vi har råd til å hjelpe så mange flere enn den lille smulen vi allerede gjør.

Men ikke sitt der i de trygge hjemmene deres å gjem dere bak denne muslim-redselen. Ikke vær så komfortable med det du har, at du ikke har rom for å ta inn de som trenger det. De er mennesker de også, hvilket gjør de én av oss. Integrer de i sammfunnet, lær de norsk. La de føle seg velkomne. Godta deres livstro, men ikke godta kriminell oppførsel.

Og dere som klager over at de klager over frokosten de får. Jeg tror ikke det er ment som klaging, men heller en annerledeshet. Hva spiser du til frokost? Tenk deg at du hadde vært på flykt, og kommet til Ghana. Den vanligste frokosten her er Kinki (mais- og kassava-grøt) eller Kokoti (milo- og mais-grøt). Veldig uvvant norske ganer. Hadde ikke du spurt om noe annet da?

Vi skal heller ikke glemme at siste terrorhandling mot Norge ble utført av en norsk mann.

Jeg har ei venninne som i flere måneder nå har vært inne på sider med usikre kilder, og flere ganger daglig lagt ut innlegg som dette;

Screenshot_2016-04-02-07-16-16-1-1

Screenshot_2016-04-02-07-14-39-1

Screenshot_2016-04-02-07-19-27-1

Så gratulerer, du og ditt kalde hjerte er herved slettet fra min venneliste. Hvor mange av disse usikre kildene tror du ikke det er IS som har stått for? For å drive skremselspropaganda. For å gjøre oss redde muslimene. Slik at muslimene ikke skal føle seg ønsket, og springe rett tilbake i armene på IS?

Hvordan ville du ha blitt tatt imot, dersom rollene har vært byttet?

Men så har jo jeg ikke vært i Norge på et halvt år. Jeg kan jo ta feil. Kanskje kommer jeg hjem til et helt annet Norge enn det jeg forlot. Kanskje kommer 3. Verdenskrig til å bryte ut om kort tid. Det kommer til å skje en gang uansett. Kanskje kommer verden til å gå under, hvilket ikke er rart etter utviklingen siden tidenes morgen. Elsk de muslimene som kommer til Norge nå. De er redde. De har gått gjennom hele Europa. De er helt alene i et fremmed land. De flykningene som kommer er ikke her for å skape ugangn, de er her fordi de flykter fra krig. De flykter fra IS. Lær de om vår kultur, fremfor å hive de på hodet ut.

2016-04-02 08.19.09

Og for guds skyld; SLUTT Å SAMMENLIGNE FLYKNINGKRISEN I SYRIA MED SULTKRISEN I AFRIKA. Det er ikke sammenlignbart. Det var vel egentlig det jeg ville fram til med dette innlegget.