Liv og død.

Jeg vet ikke om det en gang har nådd nyhetene i Norge. Om det var ‘interessant’ nok. Viktig nok. Sannsynligvis ikke. Men det er viktig for meg. Onsdag i forrige uke krasjet en buss ikke mange timene fra der jeg bor. 71 mennesker døde, 13 er fortsatt hardt skadet.

Tre av de omkomne er fra min landsby. En 45 år gammel kvinne, en 23 år gammel kvinne og en 4 år gammel gutt. Jeg har gått forbi dem ved flere anledninger. Jeg har hilst dem god morgen. God ettermiddag. Jeg har vinket til denne gutten, og sett hans store smil og iver over å se et hvitt menneske. Selv om jeg ikke kjente de personlig, så blir det nære likevel. For denne landsbyen er så liten. Fordi alle kjenner alle her.

De har forøvrig ikke dødsannonser i aviser her. De henger de opp på vegger over hele byen slik at alle får se.

De har forøvrig ikke dødsannonser i aviser her. De henger de opp på vegger over hele byen slik at alle får se.

Ghana har dårlige veier. De holder aldri fartsgrensen. Og de har ikke særlig respekt for trafikkregler. Denne ulykken var en front mot front kollisjon med en lastebil full av tomater.

Derfor har jeg heller ikke hatt tid til å blogge denne siste uken. 

Jeg har også vært med på min andre fødsel! Det var like fantastisk denne gangen også, selv om dette ikke var en like ‘lett’ fødsel som den første. Sjefs-madamen måtte komme inn å bistå med hjelp til slutt, for babyen var for sliten til å kjempe seg ut selv. Og det var ikke mangel av forsøk fra mors side, altså. Jordmødrene ga hverandre noen bekymrede blikk og ristet forsiktig på hodet. Men med litt åpnings-hjelp og et par knyttnever øverst på magen (som mamma fortalte ikke er lov i Norge), så ei lita tulle dagens lys i går. Magisk, og jeg er så takknemlig for å oppleve dette og lære så mye.

«Next time you will deliver the baby.» sa jordmoren til meg etterpå. Jeg studerte ansiktet hennes for å se om hun spøkte eller var seriøs, men jeg klarte ikke å tyde noe som helst. Vi får se. Hun vet at jeg ikke har noe medisinsk utdanning. Hun er selv syv måneder på vei, så jeg sa at jeg kunne ta imot hennes barn. Så nå kaller hun meg bare for ‘my baby’s midwife’. Jeg var i alle fall helt utslitt i etterkant. Skulle tro det var jeg som hadde født.

Liv og død går hand i hand her i Ghana. Det er bare slik det er. De har en annen aksept for det enn det vi har der hjemme. En annen tilnærming til det. Både til livet og til døden. En tilvenningssak for en »skjermet» nordmann.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s