Ett av verdens vakreste mirakler.

 

I dag endret jeg status på Facebook til: ‘Høy på livet.’ Og jeg er det. Virkelig. Jeg svever. Vet dere hvorfor? Jeg har sett et mirakel. Jeg har for første gang vært med på en fødsel.

Jeg sliter med å finne ordene. Samle tankene. Samle inntrykkene. Egentlig. Samtidig er det så mye jeg har å fortelle. En av damene der jeg jobber delvis nå, ved Sister Philipas Maternity Home (skal fortelle mer om det senere), har meg på speed dial. Siden fødsler skjer hele døgnet, og jeg ikke har mulighet til å være der til en hver tid. Derfor sier de ifra hver gang fødende kommer inn, uavhengig av når på døgnet det er, eller hvilken dag det er. Uansett. I dag tikket det inn en melding hvor det sto: ‘Please. There is a labour. Can you come.’ 

Det var med litt blandede følelser jeg satte meg i en drosje. Jeg gru-gledet meg, kanskje. Visste ikke helt hva jeg gikk til, selv om jeg i teorien vet hvordan en fødsel foregår.

20160202_091116

De har en fødestue på Sister Philipas. Det er ikke norsk standard, for å si det slik. Men den gjør jobben. Jeg kom inn i rommet mellom to rier, og fikk hilst på denne damen. Jeg fikk beskjed om at jordmoren kom snart, og at jeg bare skulle vente der.

Den fødende snakket engelsk, og jeg fikk snakket med henne mellom noen av riene. Jeg ville helst la henne samle på kreftene. Dette var hennes tredje barn. Kjønn er ikke vanlig å vite på forhånd her. Denne fødselen var mye vondere, sa hun.

Det er vanskelig å gjøre de rette tingene når en kvinne er i så mye smerte. Si de rette tingene. I alle fall når man aldri har vært i en slik situasjon før. Men jeg takler ‘kriser’ ganske bra, liker jeg å tro. Det er ikke snakk om noe epidural eller lystgass her. Her føder man naturlig. Uten noe som helst smertelindring. Og når man går fra 2 cm åpning til full åpning på en time, sier det seg selv at det kjennes. Jeg var der med henne hele den timen alene. For det er ikke vanlig å ha med seg familie inn.

Og hun var redd. Fordi det denne gangen gjorde så mye vondere. Under en av de verste riene, klarte jeg ikke å bare sitte se på lengre. Det var jo ikke stort jeg kunne gjøre, enn å låne henne hånda mi. Som hun tviholdt på. Jeg tørket svetten av ansiktet hennes. Pustet med henne. Fortalte henne at hun var sterk og gjorde en god jobb, hver gang hun sa at ‘jeg klarer ikke dette mer, jeg er for sliten’. Hjalp henne på do når hun trengte det, og lånte henne skuldra mi da hun var for sliten til å stå selv.

Etter en time med hyppige rier, kom jordmoren. Derfra gikk ting veldig fort. Vannet ble tatt, og det var tid for å presse. Det var en ‘lett’ fødsel. Etter to press var hodet ute, og etter det tredje fødte hun en nydelig, frisk gutt på 3 kg. Det gikk nesten for fort til at jeg klarte å ta innover meg alt som skjedde, men klokken 13:10 var han ute i denne verdenen. Det var mye blod, men ikke uvanlig mye. Morkaken så fin ut. Jordmoren måtte inn å hente noen klumper koagulert blod.

Blant alle tårer, alt blod og alt slim, så var det helt nydelig. Vakkert. Jeg gråt. Gledestårer. Jeg er så ydmyk som får lov til å være med på dette. Selv om jeg ikke har noe å bidra med, så får jeg lære så mye. Være vitne til et slikt mirakel. Å være til stede når et barn tar sitt første åndedrag, når det gir fra seg sitt første skrik.. Det er ikke til å beskrive.

Så til alle dere mødre der ute: Dere er fantastiske. Sterke. Jeg gir dere all ære, og bøyer meg i støvet. Fødsler er noe dere burde fått mye mer cred for. At kvinner er det sterkeste kjønn? Så absolutt.  Det er blitt meg bevist så mye klarere etter i dag. Det er hardt. Det er vondt. Men dere klarer det. Med glans.

Da hennes nydelige gutt var ute, tok hun tak i hånda mi, så meg dypt inn i øynene og hvisket: ‘Thank you.’ De to ordene betød alt. Jeg tenker at om jeg ikke hadde vært der, hadde hun vært helt alene med smerten. Ingen skal behøve det.

20160210_081228

Min mamma er jordmor, og hun var selvfølgelig den første og eneste jeg ringte i etterkant. Med tårer i øynene og et smil jeg ikke klarte å kvitte meg meg.

For en tid tilbake leste jeg et skilt i hovedstaden hvor det sto som følger: «Hvert 15. minutt dør ett ghanesisk barn under ett år.» Den setningen skremmer meg, samtidig som jeg er inneforstått med at det er realiteten her. Statistikken for at enten mor, barn eller begge dør er mye høyere her enn hjemme i Norge. Jeg er glad for at mitt første møte med en fødsel gikk så bra som det gikk. Men jeg er også forberedt på at man ikke alltid kan være så heldig som denne gang. Alt i alt; Jeg gleder meg til neste melding tikker inn. ♡

Reklamer

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s