Fysisk avstraffelse av barn.

Jeg vil ikke høre om det. Jeg takler det ikke. Mest av alt får jeg lyst til å slå så hardt tilbake at de kjenner blodsmaken i rumpa. Jeg. Klarer. Ikke. Å. Forholde. Meg. Til. Det. Men så må jeg jo det. Jeg må se det hver eneste dag. Forholde meg til det. Godta kulturen.

‘Det er eneste måten de hører på.’ NEI. Du tar feil. Det er den eneste måten dere har LÆRT dem at de skal høre på. Vesentlig forskjell.

Tror de virkelig at det å slå hjelper? Forstår de ikke at det bare er en lettvindt løsning som fungerer der og da, men som gjør det verre i det lange løp? Det gir sinte, ukonsentrerte barn med masse uro i kroppen. Slik er Afrika. Slik har det vært i mange generasjoner. Siden tidenes morgen. Man må godta det. Man kan ikke dømme. Men jeg trenger ikke å være enig.

2016-02-08 11.21.31

Det finnes voksne i begge endene av skalaen. Jeg kan dra frem eksempler fra mødrene i det kollektivet jeg bor i: Den første har jeg kun sett daske sin sønn én gang. Da var han ordentlig uskikkelig og ville ikke høre etter, så han fikk ett dask på hånda. Ikke hardt, men for å forstå at nå må han høre etter. Den gutten er en av de snilleste, kjærligste femåringene jeg har møtt her nede. Den andre moren bærer på mye aggresjon, og blander ofte inn sine egne følelser når hun skal irettesette de tre barna sine. Ikke en god kombinasjon. Hun tar virkelig i når hun slår håndbaken dems med flat hånd, eller bruker knoklene i hodet på dem. Og det er ikke snakk om en gang for å irettesette dem; vi snakker gjerne en 10-15 ganger.

Jeg har vært vitne til at ansatte ved barnehjemmet tviholder på handduken og bruker all sin makt, slår igjen og igjen. Jeg har sett lærere på barneskolen piske elevene sine. Alle elevene som ikke hadde vært lydige nok, fikk fem piskeslag på låret. Fem harde piskeslag. Jeg .. jeg blir kvalm bare av å skrive om det.

2016-02-08 11.23.03

De større barna på barnehjemmet er verst. De voksne gjør det kun når barna har gjort noe galt, de større barna gjør det uten grunn og ler av det. Synes det er kult å terrorisere de mindre. Det er jo dette de er oppvokst med.

Så hva gjør man, når du sitter der med 16 barn, som er vant til fysisk straff? Som har blitt oppvokst med at ‘dette er det som betyr nei’? Og når du attpåtil ikke kan gjøre deg forstått med de ordene du vil?

Da tar man frem sin ekstremt tålmodige sjel, og senker seg til barnas nivå. Prøver å forstå hva de tenker. Hvordan de tenker. Man er konsekvent. Man prøver og feiler, finner de metodene som fungerer. Ta de bort ifra situasjonen. Å konstant fokusere på positiv adferd. Highfive har vist seg å være en fungerende belønningsmetode på barnehjemmet. I den andre enden er timeout like effektivt.

Føler at jeg går rundt og er kjempestreng hele tiden, men det er nok bare mine følelser. Det er fortsatt meg de kommer til for å få trøst, og det er meg de gjemmer seg bak når de er redde. Og det å ta ifra de lekene, istedet for å slå de? Det er verdens undergang. Da synes de små jeg er skikkelig slem. Men det fungerer. De lærer. De forstår. De lærer å bruke sin egen hjerne, fremfor å la en flat hånd bestemme for dem hva som er rett og galt.

2016-02-08 11.28.47

Jeg ser endringene. Selv om det er små små endringer, så er det endringer. De begynner å høre på meg. Kanskje er de lydige 2 av 10 ganger, men vet dere hva? Jeg tar det som en seier. Ett skritt i riktig retning. Museskritt, men man beveger seg i det minste fremover. Det er fremgang. Det var den der tålmodige sjelen, vet dere. Fokusere på det positive. Noen ganger stopper de seg selv også. Dersom noen stjeler en leke fra en annen, trenger jeg som oftest bare å si navnet eller kremte, så forstår barnet hva det gjorde galt, og gir tilbake leken.

‘Jeg slår henne fordi hun ikke vil stå.’ Unnskyld meg. Har du tenkt på at hun kanskje ikke vet HVORDAN hun skal stå? At hun er understimulert, og faktisk ikke KAN enda? Og tror du virkelig at det er bedre å slå henne, fremfor å faktisk LÆRE henne hvordan hun skal stå? -Stillhet.- Nei, tenkte meg det. Jeg skal lære henne å stå UTEN å slå henne, jeg. Det tok bare ei lita uke. Hun står ikke alene enda, hun må fortsatt holde seg i noe – men hun står. Hun kan holde meg i én finger, og ha balanse. Jeg behøvde ikke å slå henne. Nå, noen uker senere går hun. Fortsatt må hun holde meg i en hånd, men det er en ekstrem fremgang.

Etter den hendelsen har jeg fått mer ansvar. De hører når jeg kommer med forslag, de tar mine meninger i betraktning. De innså vel at jeg kan litt om barn, også. At man kanskje ikke trenger å bruke slag som læringsmetode. Tror egentlig de er veldig åpne for andre irettesettelses-metoder, så lenge de noen gir de alternativer, og ikke bare dømmer.

2016-02-08 11.29.59

Et av de snilleste barna begynte for en stund siden å være uskikkelig. Ta etter de andre. For hun hadde skjønt at om man gjør det man vet man ikke får lov til, så får man oppmerksomhet fra de voksne. Om det er negativ eller positiv oppmerksomhet hadde liksom ikke noe å si, så lenge hun fikk det. Fikk tatt tak i det ganske raskt, og endret oppførselen hennes. Heldigvis.

Det er kanskje ikke så rart at barna slår hverandre, når dette er normalen for dem? Det er jo normalt at søsken krangler, spesielt i alderen 1 – 4 år. Over leker, om å bli sett, sjalusi. Tenk deg om du attpåtil hadde 44 søsken!

2016-02-08 11.26.25

Det å ha fortjent respekten, fremfor å ta den gjennom frykt og slag – det er en fantastisk følelse.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s