Måned: februar 2016

Liv og død.

Jeg vet ikke om det en gang har nådd nyhetene i Norge. Om det var ‘interessant’ nok. Viktig nok. Sannsynligvis ikke. Men det er viktig for meg. Onsdag i forrige uke krasjet en buss ikke mange timene fra der jeg bor. 71 mennesker døde, 13 er fortsatt hardt skadet.

Tre av de omkomne er fra min landsby. En 45 år gammel kvinne, en 23 år gammel kvinne og en 4 år gammel gutt. Jeg har gått forbi dem ved flere anledninger. Jeg har hilst dem god morgen. God ettermiddag. Jeg har vinket til denne gutten, og sett hans store smil og iver over å se et hvitt menneske. Selv om jeg ikke kjente de personlig, så blir det nære likevel. For denne landsbyen er så liten. Fordi alle kjenner alle her.

De har forøvrig ikke dødsannonser i aviser her. De henger de opp på vegger over hele byen slik at alle får se.

De har forøvrig ikke dødsannonser i aviser her. De henger de opp på vegger over hele byen slik at alle får se.

Ghana har dårlige veier. De holder aldri fartsgrensen. Og de har ikke særlig respekt for trafikkregler. Denne ulykken var en front mot front kollisjon med en lastebil full av tomater.

Derfor har jeg heller ikke hatt tid til å blogge denne siste uken. 

Jeg har også vært med på min andre fødsel! Det var like fantastisk denne gangen også, selv om dette ikke var en like ‘lett’ fødsel som den første. Sjefs-madamen måtte komme inn å bistå med hjelp til slutt, for babyen var for sliten til å kjempe seg ut selv. Og det var ikke mangel av forsøk fra mors side, altså. Jordmødrene ga hverandre noen bekymrede blikk og ristet forsiktig på hodet. Men med litt åpnings-hjelp og et par knyttnever øverst på magen (som mamma fortalte ikke er lov i Norge), så ei lita tulle dagens lys i går. Magisk, og jeg er så takknemlig for å oppleve dette og lære så mye.

«Next time you will deliver the baby.» sa jordmoren til meg etterpå. Jeg studerte ansiktet hennes for å se om hun spøkte eller var seriøs, men jeg klarte ikke å tyde noe som helst. Vi får se. Hun vet at jeg ikke har noe medisinsk utdanning. Hun er selv syv måneder på vei, så jeg sa at jeg kunne ta imot hennes barn. Så nå kaller hun meg bare for ‘my baby’s midwife’. Jeg var i alle fall helt utslitt i etterkant. Skulle tro det var jeg som hadde født.

Liv og død går hand i hand her i Ghana. Det er bare slik det er. De har en annen aksept for det enn det vi har der hjemme. En annen tilnærming til det. Både til livet og til døden. En tilvenningssak for en »skjermet» nordmann.

Reklamer

Ett av verdens vakreste mirakler.

 

I dag endret jeg status på Facebook til: ‘Høy på livet.’ Og jeg er det. Virkelig. Jeg svever. Vet dere hvorfor? Jeg har sett et mirakel. Jeg har for første gang vært med på en fødsel.

Jeg sliter med å finne ordene. Samle tankene. Samle inntrykkene. Egentlig. Samtidig er det så mye jeg har å fortelle. En av damene der jeg jobber delvis nå, ved Sister Philipas Maternity Home (skal fortelle mer om det senere), har meg på speed dial. Siden fødsler skjer hele døgnet, og jeg ikke har mulighet til å være der til en hver tid. Derfor sier de ifra hver gang fødende kommer inn, uavhengig av når på døgnet det er, eller hvilken dag det er. Uansett. I dag tikket det inn en melding hvor det sto: ‘Please. There is a labour. Can you come.’ 

Det var med litt blandede følelser jeg satte meg i en drosje. Jeg gru-gledet meg, kanskje. Visste ikke helt hva jeg gikk til, selv om jeg i teorien vet hvordan en fødsel foregår.

20160202_091116

De har en fødestue på Sister Philipas. Det er ikke norsk standard, for å si det slik. Men den gjør jobben. Jeg kom inn i rommet mellom to rier, og fikk hilst på denne damen. Jeg fikk beskjed om at jordmoren kom snart, og at jeg bare skulle vente der.

Den fødende snakket engelsk, og jeg fikk snakket med henne mellom noen av riene. Jeg ville helst la henne samle på kreftene. Dette var hennes tredje barn. Kjønn er ikke vanlig å vite på forhånd her. Denne fødselen var mye vondere, sa hun.

Det er vanskelig å gjøre de rette tingene når en kvinne er i så mye smerte. Si de rette tingene. I alle fall når man aldri har vært i en slik situasjon før. Men jeg takler ‘kriser’ ganske bra, liker jeg å tro. Det er ikke snakk om noe epidural eller lystgass her. Her føder man naturlig. Uten noe som helst smertelindring. Og når man går fra 2 cm åpning til full åpning på en time, sier det seg selv at det kjennes. Jeg var der med henne hele den timen alene. For det er ikke vanlig å ha med seg familie inn.

Og hun var redd. Fordi det denne gangen gjorde så mye vondere. Under en av de verste riene, klarte jeg ikke å bare sitte se på lengre. Det var jo ikke stort jeg kunne gjøre, enn å låne henne hånda mi. Som hun tviholdt på. Jeg tørket svetten av ansiktet hennes. Pustet med henne. Fortalte henne at hun var sterk og gjorde en god jobb, hver gang hun sa at ‘jeg klarer ikke dette mer, jeg er for sliten’. Hjalp henne på do når hun trengte det, og lånte henne skuldra mi da hun var for sliten til å stå selv.

Etter en time med hyppige rier, kom jordmoren. Derfra gikk ting veldig fort. Vannet ble tatt, og det var tid for å presse. Det var en ‘lett’ fødsel. Etter to press var hodet ute, og etter det tredje fødte hun en nydelig, frisk gutt på 3 kg. Det gikk nesten for fort til at jeg klarte å ta innover meg alt som skjedde, men klokken 13:10 var han ute i denne verdenen. Det var mye blod, men ikke uvanlig mye. Morkaken så fin ut. Jordmoren måtte inn å hente noen klumper koagulert blod.

Blant alle tårer, alt blod og alt slim, så var det helt nydelig. Vakkert. Jeg gråt. Gledestårer. Jeg er så ydmyk som får lov til å være med på dette. Selv om jeg ikke har noe å bidra med, så får jeg lære så mye. Være vitne til et slikt mirakel. Å være til stede når et barn tar sitt første åndedrag, når det gir fra seg sitt første skrik.. Det er ikke til å beskrive.

Så til alle dere mødre der ute: Dere er fantastiske. Sterke. Jeg gir dere all ære, og bøyer meg i støvet. Fødsler er noe dere burde fått mye mer cred for. At kvinner er det sterkeste kjønn? Så absolutt.  Det er blitt meg bevist så mye klarere etter i dag. Det er hardt. Det er vondt. Men dere klarer det. Med glans.

Da hennes nydelige gutt var ute, tok hun tak i hånda mi, så meg dypt inn i øynene og hvisket: ‘Thank you.’ De to ordene betød alt. Jeg tenker at om jeg ikke hadde vært der, hadde hun vært helt alene med smerten. Ingen skal behøve det.

20160210_081228

Min mamma er jordmor, og hun var selvfølgelig den første og eneste jeg ringte i etterkant. Med tårer i øynene og et smil jeg ikke klarte å kvitte meg meg.

For en tid tilbake leste jeg et skilt i hovedstaden hvor det sto som følger: «Hvert 15. minutt dør ett ghanesisk barn under ett år.» Den setningen skremmer meg, samtidig som jeg er inneforstått med at det er realiteten her. Statistikken for at enten mor, barn eller begge dør er mye høyere her enn hjemme i Norge. Jeg er glad for at mitt første møte med en fødsel gikk så bra som det gikk. Men jeg er også forberedt på at man ikke alltid kan være så heldig som denne gang. Alt i alt; Jeg gleder meg til neste melding tikker inn. ♡

The World’s worst place to be disabled.

Jeg vil anbefale alle til å bruke de 57 minuttene denne videoen tar, og ta det til deg. Ta inn inntrykkene. Følelsene. Jeg lover deg at det er verdt tiden din. Sett det i perspektiv med Norge. Forestill deg hvordan du hadde følt deg dersom du hadde vært funksjonshemmet i et land som dette. For dette er virkeligheten for mange. For mange i dette landet jeg lever i. 

Første gang jeg så denne videoen, fikk jeg hakeslepp. Ville ikke tro at det kunne være ille. At mennesker ble behandlet slik så langt som samfunnet, verden, har kommet. Men så er jeg jo ikke så blåøyd. Forstår at verden til tider er jævlig.

Derfor ordnet vertsbror Junior et møte med pastoren på et bønnesenter her i landsbyen. For jeg ville gjerne se det med egne øyne. Få denne videoen jeg så enten bekreftet eller avkreftet.

Nsuta Prayer Camp.

For 20 år siden var Father Thomas en kristen ung mann, som gikk i kirka hver søndag. Han leste i Bibelen om fortellinger der Gud helbredet gjennom mennesker, hvor Han gjorde sine undre gjennom ‘vanlige’ mennesker. Father så masse elendighet rundt seg, og tenkte: Hvorfor skjer ikke disse miraklene nå? Så begynte en lang periode med bønn, om at Gud skulle gi han gaven. At Gud skulle helbrede mennesker gjennom han.

20160213_175518

Så i de siste 20 årene har Father Thomas jobbet på dette bønnesenteret. Hele familien hans bor på denne campen, og hjelper til. Gjennom donasjoner har han fått bygd et stort område. Per akkurat nå er det 20 mennesker som bor der og får hjelp. Som oftest er det familiemedlemmer som bringer de syke inn, og det er rom for dem å bo der også. Father Thomas tar ikke noen betaling for behandlingen. Han huser de gratis. Familiemedlemmene står for maten. Men selve behandlingen krever han ikke betaling for. Mange gir donasjoner etter endt behandling, og da gir de fra hjertet. Mange som kommer hit er fattige, og det er stort av Father Thomas å ikke kreve noe tilbake. Han gjør Guds verk. Han får sin belønning i himmelen.

Spiritual healing.

Når mennesker kommer til senteret, tar Father Thomas en vurdering av de. Er det kun noe fysisk som feiler de, sender han de videre til sykehuset. Men ofte er det spirituelt. Og det kan Father hjelpe med. Det ‘enkleste’ å helbrede er mentale problemer. Det vanskeligste å helbrede var visst epilepsi, men alt er mulig gjennom bønn og takk til Gud.

20160213_172030

Vi fikk møte noen av disse menneskene. Individer med Epilepsi. ‘Mad people’, det var mange av de. Unge, gamle, som slet mentalt. Psykiske sykdommer gjenkjennes her som onde ånder som må fjernes. Jeg hilste på en ung mann med tuberkulose. En sliten, utmagret guttunge som lå på et rom på en tynn madrass. Da han kom inn hit for 3 måneder siden, klarte han ikke å gå. Han måtte bæres til toalettet, og i dusjen. Han går på medisiner fra sykehuset, samtidig som han mottar mye forbønn. Nå er han oppe å går selv, og er på bedringens vei.

20160213_172103

Det er ikke bare fysiske og psykiske problemer hjelper med. Infertilitet og impotens også. Dersom du ikke evner å bli gift, så kan det hende at du allerede er gift med en ånd, og derfor ikke klarer å bli gift i den fysiske verdenen. Gravide med onde ånder knyttet til seg, kan gjøre fødselen vanskelig. Så lenge det er en spirituell blokkering, kan Father Thomas hjelpe.

Lenket fast.

Disse ‘gale’ menneskene tilbringer startfasen av oppholdet sitt i bønnesalen. På nattestid blir de lenket fast til en kjetting festet rundt en stolpe, og sover på tynne madrasser. På dagtid trenger de ikke å lenkes fast, for da er det mange mennesker rundt som kan passe på at ingen stikker av. De fleste kommer frivillig til senteret, men enkelte blir bringt inn av familie. Tvangsinnlagt.

20160213_175921

20160213_175931

Selv om det ser ganske ille ut, er det egentlig det? Sammenlignet med Norge, altså. Hvor mange psykiatriske pasienter har ikke opplevd å bli stroppet fast i beltesenger over lengre perioder? Mer komfortabelt i Norge, men er det de store forskjellene utenom det?

Barne-ofringer.

Father Thomas forklarte det for meg. Ja, dette er faktisk en realitet. Han har aldri gjort det, og de som utfører slike ofringer er som oftest fetisj-prester, gjerne fra veldig små landsbyer. Et funksjonshemmet barn er etter gammel tro besatt av onde ånder. Forbannet. Et dyr, gjerne slange, i mors liv, men ser ut som et barn ved fødselen. Father Thomas har bedt for slike dyr i forkledning, fått barnets sjel tilbake i kroppen igjen. Men noen ganger er dyret sterkere. Da tar man med barnet til elven.

En blanding av Yam eller Plantain blandes sammen med egg, og legges ved elvebredden. Så blir det besatte barnet lagt ved siden av, og presten og ett barnets foreldre løper og gjemmer seg. Først ser barnet seg rundt og leter etter foreldrene. Så finner barnet maten og begynner å spise fra det. Da begynner barna å krabbe ut i elva, og blir forvandlet til det dyret de egentlig er. Hvorpå et geværskudd blir skutt i været, for å advare barnet/dyret om å ikke returnere.

Det skjer. Det er virkelighet. Det skjer også nå i 2016. Det er helt sykt. At vi som mennesker ikke skal ha kommet lengre. Tro på at å ofre barn er OK. At det er greit å ta livet av barn som ikke er funksjonsfriske.  

Jeg er ikke lengre i tvil om at videoen øverst i innlegget viser sannheten. Det bønnesenteret jeg besøkte var et godt senter, de har en pastor som vil deres beste. Som ikke driver med heksekunst. Men det finnes grusomme sentre der de plasserer uskyldige mennesker. Junior og jeg skal forsøke å kontakte en fetisj-prest for å høre om vi kan få til et møte. For å se begge sidene.

Fysisk avstraffelse av barn.

Jeg vil ikke høre om det. Jeg takler det ikke. Mest av alt får jeg lyst til å slå så hardt tilbake at de kjenner blodsmaken i rumpa. Jeg. Klarer. Ikke. Å. Forholde. Meg. Til. Det. Men så må jeg jo det. Jeg må se det hver eneste dag. Forholde meg til det. Godta kulturen.

‘Det er eneste måten de hører på.’ NEI. Du tar feil. Det er den eneste måten dere har LÆRT dem at de skal høre på. Vesentlig forskjell.

Tror de virkelig at det å slå hjelper? Forstår de ikke at det bare er en lettvindt løsning som fungerer der og da, men som gjør det verre i det lange løp? Det gir sinte, ukonsentrerte barn med masse uro i kroppen. Slik er Afrika. Slik har det vært i mange generasjoner. Siden tidenes morgen. Man må godta det. Man kan ikke dømme. Men jeg trenger ikke å være enig.

2016-02-08 11.21.31

Det finnes voksne i begge endene av skalaen. Jeg kan dra frem eksempler fra mødrene i det kollektivet jeg bor i: Den første har jeg kun sett daske sin sønn én gang. Da var han ordentlig uskikkelig og ville ikke høre etter, så han fikk ett dask på hånda. Ikke hardt, men for å forstå at nå må han høre etter. Den gutten er en av de snilleste, kjærligste femåringene jeg har møtt her nede. Den andre moren bærer på mye aggresjon, og blander ofte inn sine egne følelser når hun skal irettesette de tre barna sine. Ikke en god kombinasjon. Hun tar virkelig i når hun slår håndbaken dems med flat hånd, eller bruker knoklene i hodet på dem. Og det er ikke snakk om en gang for å irettesette dem; vi snakker gjerne en 10-15 ganger.

Jeg har vært vitne til at ansatte ved barnehjemmet tviholder på handduken og bruker all sin makt, slår igjen og igjen. Jeg har sett lærere på barneskolen piske elevene sine. Alle elevene som ikke hadde vært lydige nok, fikk fem piskeslag på låret. Fem harde piskeslag. Jeg .. jeg blir kvalm bare av å skrive om det.

2016-02-08 11.23.03

De større barna på barnehjemmet er verst. De voksne gjør det kun når barna har gjort noe galt, de større barna gjør det uten grunn og ler av det. Synes det er kult å terrorisere de mindre. Det er jo dette de er oppvokst med.

Så hva gjør man, når du sitter der med 16 barn, som er vant til fysisk straff? Som har blitt oppvokst med at ‘dette er det som betyr nei’? Og når du attpåtil ikke kan gjøre deg forstått med de ordene du vil?

Da tar man frem sin ekstremt tålmodige sjel, og senker seg til barnas nivå. Prøver å forstå hva de tenker. Hvordan de tenker. Man er konsekvent. Man prøver og feiler, finner de metodene som fungerer. Ta de bort ifra situasjonen. Å konstant fokusere på positiv adferd. Highfive har vist seg å være en fungerende belønningsmetode på barnehjemmet. I den andre enden er timeout like effektivt.

Føler at jeg går rundt og er kjempestreng hele tiden, men det er nok bare mine følelser. Det er fortsatt meg de kommer til for å få trøst, og det er meg de gjemmer seg bak når de er redde. Og det å ta ifra de lekene, istedet for å slå de? Det er verdens undergang. Da synes de små jeg er skikkelig slem. Men det fungerer. De lærer. De forstår. De lærer å bruke sin egen hjerne, fremfor å la en flat hånd bestemme for dem hva som er rett og galt.

2016-02-08 11.28.47

Jeg ser endringene. Selv om det er små små endringer, så er det endringer. De begynner å høre på meg. Kanskje er de lydige 2 av 10 ganger, men vet dere hva? Jeg tar det som en seier. Ett skritt i riktig retning. Museskritt, men man beveger seg i det minste fremover. Det er fremgang. Det var den der tålmodige sjelen, vet dere. Fokusere på det positive. Noen ganger stopper de seg selv også. Dersom noen stjeler en leke fra en annen, trenger jeg som oftest bare å si navnet eller kremte, så forstår barnet hva det gjorde galt, og gir tilbake leken.

‘Jeg slår henne fordi hun ikke vil stå.’ Unnskyld meg. Har du tenkt på at hun kanskje ikke vet HVORDAN hun skal stå? At hun er understimulert, og faktisk ikke KAN enda? Og tror du virkelig at det er bedre å slå henne, fremfor å faktisk LÆRE henne hvordan hun skal stå? -Stillhet.- Nei, tenkte meg det. Jeg skal lære henne å stå UTEN å slå henne, jeg. Det tok bare ei lita uke. Hun står ikke alene enda, hun må fortsatt holde seg i noe – men hun står. Hun kan holde meg i én finger, og ha balanse. Jeg behøvde ikke å slå henne. Nå, noen uker senere går hun. Fortsatt må hun holde meg i en hånd, men det er en ekstrem fremgang.

Etter den hendelsen har jeg fått mer ansvar. De hører når jeg kommer med forslag, de tar mine meninger i betraktning. De innså vel at jeg kan litt om barn, også. At man kanskje ikke trenger å bruke slag som læringsmetode. Tror egentlig de er veldig åpne for andre irettesettelses-metoder, så lenge de noen gir de alternativer, og ikke bare dømmer.

2016-02-08 11.29.59

Et av de snilleste barna begynte for en stund siden å være uskikkelig. Ta etter de andre. For hun hadde skjønt at om man gjør det man vet man ikke får lov til, så får man oppmerksomhet fra de voksne. Om det er negativ eller positiv oppmerksomhet hadde liksom ikke noe å si, så lenge hun fikk det. Fikk tatt tak i det ganske raskt, og endret oppførselen hennes. Heldigvis.

Det er kanskje ikke så rart at barna slår hverandre, når dette er normalen for dem? Det er jo normalt at søsken krangler, spesielt i alderen 1 – 4 år. Over leker, om å bli sett, sjalusi. Tenk deg om du attpåtil hadde 44 søsken!

2016-02-08 11.26.25

Det å ha fortjent respekten, fremfor å ta den gjennom frykt og slag – det er en fantastisk følelse.

Uteområde: Progresjon.

Vil bare gi dere en liten oppdatering på uteområdet. For ting er endelig satt i gang! I denne uken kom snekkerne for å ordne taket. Tror ikke de tenkte så mye på HMS, akkurat. Var liksom ikke noe problem å kave usikret oppå tynne planker 3 meter over betonggulvet.

20160127_095318

Dette er Kelsey, sjefssnekkeren og min nabo. 

Dette er Kelsey, sjefssnekkeren og min nabo.

20160127_151412

20160127_173745

20160127_151512

Betonggulvet er også startet på, men ikke ferdig enda. De verste hullene er tettet igjen, og jeg ser allerede nå at det er en god forbedring.

20160201_105057

Bord og benker er satt på plass! Blir det ikke fint? Det blir så fint for barna å spise og leke her ute om ikke lenge.

20160127_173756

Dørene er også blitt satt på plass.

Med alles liv uskadet, er det godt å se at ting begynner å ta form. Vi tenker å male neste helg, Mike og jeg. Uansett så er vi i gang, dere. Det er helt fantastisk å føle på.