Page 5 of 366.

Tenk at det er 2016 allerede. Nytt år, nye muligheter. Blanke ark. Nytt kapittel. Og vi har allerede kommet til side fem av 366. Jeg synes jo at 2005 var for to uker siden. Tiden går så utrolig raskt. Så har vi råd til å sløse med den? De fleste vil nok svare ‘nei’. At tiden er dyrebar. At man må prøve å leve i nuet. Nyte hvert sekund. Ta vare på alle øyeblikk. Men, ærlig talt, det er enklere i teorien enn i praksis.

Så hva vil man med 2016? Hvordan kan jeg ende dette året på en bedre plass en det jeg gjorde i fjor? Selvutvikling er et fremtredende ord for min del. Alltid gjøre noe for å forbedre seg selv, uansett hvor ‘små’ de tingene er. Alltid bevege seg fremover. Ikke være så hard med seg selv. Godta at man gjør sitt beste. Og, selv om det til tider føles litt meningsløst (siden jeg er bare meg, og jeg ikke kan hjelpe alle), så vet jeg at jeg kommer til å gjøre en forskjell for mange gjennom dette året. Jeg har troen på 2016. At det blir et stort år for meg. Ikke bare fordi jeg er i Afrika omtrent hele året, men fordi jeg har troen på fremtiden.

Jeg leste nettopp et blogginnlegg. Det handlet om å endre fokus på målene sine. Passende tema nå som et nytt år har ankommet, og mange har satt seg nyttårsforsett. Innlegget handlet om at man istedet for å stille spørsmålet ‘hva vil du oppnå i livet’ – så burde man heller spørre seg ‘hva er du villig å lide for‘. Hva man er villig til å kjempe for.

Hva ville du oppnå da du var liten? Hva var din drøm? Bli popstjerne? Skuespiller? Millionær? Verdensmester i håndball? Ta sistnevnte som et eksempel. Mange drømmer om det, om å bli verdensmester i en eller annen sport. Men hvor mange er villige til å lide for det? Alle treningstimene. Å være så dedikert. All svetten. Smerten. Blåmerkene. Alle skadene? De færreste. Fordi at det for de fleste bare er en fantasi. Man ser for seg at man scorer det avgjørende målet, at man går over målstreken. Man vil ha belønningen, ikke gjøre jobben. Nyte utsikten, men ikke gå den harde klatreturen.

Jeg fantaserte også om å bli skuespiller som liten. Men det var akkurat det – det var bare en fantasi. Jeg ville det ikke nok til at det var verdt å kjempe for.

Og dette er noe å tenke over når mange i disse tider har satt seg nyttårsforsetter. Er du villig til å lide for målene dine? Dersom du vil ned i vekt – er du villig til å ofre mange timer på treningssenteret, all svetten og smerten, er du villig til å endre på kostholdet ditt?

Når jeg tenker tilbake, føles det ut som at 2015 var over på et blunk. Og når jeg vet hvor fort tiden går, så begynte jeg allerede nå å stresse med at jeg skal tilbake til Norge. Hvordan skal jeg egentlig klare å reise herifra? Reise fra disse menneskene? Å ikke vite om jeg noen gang kommer til å se dem igjen. Å ikke vite om noenting er det samme den gangen jeg kommer tilbake.

Så jeg måtte ta en reality check. Få kvittet meg med stresset. Det er faktisk elleve og en halv måned til jeg skal hjem igjen. Det er et hav av tid. Ro ned’a Carina. Det er ikke verdt å stresse enda. Da går jeg glipp av så mye. Tanken på å reise hjem er skummel og vanskelig – men dette er noe jeg er villig å lide for.

Da det ble bestemt at jeg skulle til Afrika, måtte jeg gjennom disse tankene. Om det var verdt det. Om jeg var villig til å lide for å leve ut drømmen. Pengemessig er en ting, men det å være rik på opplevelser versus penger kan ikke sammenlignes. Jeg har for eksempel ingen plass å bo når jeg kommer hjem. Klart, jeg har både en mamma og en mormor jeg kan bo hos til jeg finner meg noe, men jeg har ingenting som er mitt. Da måtte jeg finne ut om det var verdt den usikkerheten. Og den usikkerheten ved å sette hele livet sitt der hjemme på vent. Jeg har gitt vekk 90% av alle klærne mine (som egentlig bare var en lettelse). Ville jeg det nok til å skulle reise ifra familie og venner, for å reise til andre siden av verden, uten å kjenne en sjel? Kom jeg til å klare dette helt alene? Jeg måtte også vurdere om det var verdt å gå glipp av en så stor del av min minste søsters barndom (som var det jeg kvernet mest over) – ville jeg leve ut denne drømmen nok til at jeg var villig å lide for det?

Svaret er JA. (Kanskje ikke en overraskelse i og med at jeg er her.) Det er verdt det. Det er verdt usikkerheten om hvor jeg kommer til å bo neste år. Det er verdt å bare kunne kommunisere med min lillesøster på Skype og SnapChat for en periode. Det å være vitne til så mye lidelse her er til tider tøft å takle, men det er verdt det. Det er også verdt smerten jeg kommer til å føle den dagen jeg reiser fra disse små, og alle disse menneskene. For når alt kommer til alt: Jeg ville ikke vært foruten dem. De er verdt det.

20151229_15251720151229_152158

Så – er DU villig til å lide for det du drømmer om?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s