Måned: januar 2016

Groundnut soup with rice ball.

En av favorittrettene mine her. Peanøttsuppe med risball. Det er mye bedre enn det høres ut som, jeg lover. Jeg elsker jo peanøtter, og kunne nok spist det hver eneste dag. Å lære å lage lokal mat fra de lokale, i landet retten kommer fra, og med de redskapene som er ment, er helt fantastisk. En matopplevelse der man merker kjærligheten som ligger bak retten. Så her kommer første post i en ny tråd; Lokal mat.


Man starter med å blande sammen peanøtt-paste (peanøttsmør uten klumper, salt og sukker), tomatpuré og ganske mye vann. Her bruker vi fingrene for å blande det sammen. Rør konstant, massen blir tykk. Målet her er å få kokt ut all oljen fra peanøttene.

2016-01-28 15.37.05

Neste steg er å ‘grinde’ (kan jo ikke ordene på norsk lengre) sammen hvitløk, ingefær og rødløk til en klumpfri masse. Dette er forøvrig mye tyngre enn det ser ut til, og jeg jobber hardt med å få inn teknikken.

2016-01-28 15.37.40

Dette sammen med ønsket kjøtt, salt og chilipulver + litt vann kokes i omtrent 30 minutter.


2016-01-28 15.37.54

2016-01-28 15.41.17

Så blander man inn peanøttene og enda mer vann, før dette kokes til en passe tykk suppe.

2016-01-28 15.38.12

Risen skal overkokes, slik at det er lett å klappe den sammen til en ball. Vertssøster har teknikken inne, og brenner seg ikke på fingertuppene. Som en viss annen.

2016-01-28 15.38.30

Så er det bare å nyte. Dette, som med alt annet, spises selvfølgelig nok med hendene.

2016-01-28 16.21.52

2016-01-28 15.40.08

Dette er en veldig enkel rett, som i tillegg smaker veldig godt. Etter min gane å dømme, i alle fall. Det er mye mat her som inneholder urimelige mengder fett, så dette er et fint alternativ. Jeg kommer garantert til å fortsette å lage dette når jeg kommer hjem, så: you’re invited. Om et år.

Reklamer

Møt Blessing og Kwabena. #FacesOfGhana

Møt Blessing og hennes 2 år gamle sønn; Kwabena Sampong.

2016-01-16 18.49.53

Jeg møtte henne på etterfesten til bryllupet. Like før jul. De første ordene hun sa til meg, var: «Gi oss penger, vi er sultne.» Vanligvis er jeg i mot at de ‘krever’ penger av meg bare fordi jeg er hvit i huden, men noe med denne jenta fanget min oppmerksomhet. Øynene hennes var utslitte, og hun hadde knapt krefter til å smile. Barnet hun holdt trygt i favnen sin klarte man ikke å ta øynene bort ifra. De trengte hjelp. De var desperate. Så desperate at de spurte fremmede på gata om penger til mat. Så jeg satte meg ned med henne, og pratet med henne. Historien hennes kommer alltid til å prege meg.

Vet dere hva jeg lærte? Hun er bare 13 år gammel. Hun er bare et barn, for søren. Et barn som har ansvar for et annet barn. Ingen barn burde få lov til å leve slik hun gjør. Det er så urettferdig. Hun var 11 år da hun fødte sin sønn. ELLEVE år. Det er som at min lillesøster skulle føde et barn om fire år, det. Sannsynligvis så hadde noen tilbudt henne penger for å ha sex med henne, og hun hadde endt opp som gravid. Har ikke familien din penger, kan dette være prisen du må betale dersom du er jente. Det er bare slik det er. De har ikke noe annet valg. De må bare godta det.

Historien og disse to barna satte seg fast i meg, helt til jeg innså at jeg måtte be Mike om hjelp til å oppsøke henne. Finne henne. For å finne ut hva jeg kunne gjøre for å hjelpe. Og det gjorde vi. Vi fant dem. Jeg ble lei meg av å se boforholdene deres. De bor i slummen i Mampong. De har virkelig ingenting. Og de lever i et område som er slik at om du har noe, så blir du frastjålet det.

De bor med hennes bestefar. Blessings mor er fra Nigeria, og faren er fra Ghana. Eller så var det omvendt. Det var så mye å ta innover seg at detaljene gikk litt i surr. Psyken hennes er ikke helt der den burde være, etter at noe skjedde med henne i Nigeria. ‘Noe’ som ingen vet helt riktig hva er. Barnets far bor i hovedstaden Accra, men gjør ingenting. Hverken for å hjelpe økonomisk, eller å kjenne sin sønn. Så hele ansvaret ligger på bestefaren, som kutter ved han finner i skogen for å tjene penger. Bestefaren sliter. De sliter. De sulter.

2016-01-16 18.48.03

Alt bestefaren ønsker er at hans oldebarn skal få lov til å gå på skolen. Slik at han kan få seg en utdannelse når den tid kommer. Slik at han kan komme seg ut av fattigdommens onde sirkel. Blessing har droppet ut av skolen, og hver eneste dag bruker hun å ta med seg Kwabena på jakt etter penger. På jakt etter mat for å stilne hungeren for en stund. De kan aldri slappe av. For de vet aldri når neste måltid kommer. De er på en evig søken etter mat for å overleve.

Jeg vet jo at det i teorien at det er slik. At mennesker sulter. At noen har det verre enn det majoriteten i Norge kan forestille seg. Men å møte disse skjebnene ansikt til ansikt er .. tøft. Helt jævlig. Det åpner øynene. Gir en en helt annen forståelse av verden. Selv om man vet, så klarer man ikke å ta det innover seg før man ser.

Jeg vet ikke med dere, men jeg som et medmenneske kan ikke sitte å se på dette. Se på at en tretten år gammel mor og hennes sønn sulter. Så jeg ber dere derfor, kjære lesere – dersom noen har tenkt på å bli faddere, her har dere en gylden mulighet. Deres bidrag vil gå til noen som virkelig trenger det, og dere kan være sikre på at hele beløpet går til deres fadderbarn! For kun 100 kr/mnd* kan dere sikre Kwabena’s utvikling.

*Les mer om skoleprisene >HER<

20151217_080317-1-1

Del gjerne dette innlegget, slik at Blessing og hennes sønn skal få slippe å gå i seng sultne igjen. Del slik at Kwabena kan begynne på skole, og dermed ha sjangs her i livet. Han fortjener det. Han fortjener en fremtid!


Om noen ønsker mer informasjon, ta kontakt på ghana.hot@hotmail.com

Jeg må presisere at dette tiltaket ikke er gjennom noen organisasjon (enda – jeg jobber med saken), alt vil gå gjennom meg foreløbig. Jeg kommer til å kontrollere alt mens jeg er her nede, så har min vertsbror Mike sagt seg villig til å ta over for meg når jeg reiser tilbake til Norge.

Derfor starter jeg denne nye kategorien. Heroes of Tomorrow. Morgendagens helter. For det er det de er, disse barna. Og jeg tror og mener at retten til skolegang for barn er essensielt for å bekjempe fattigdommen.

Vil du vite mer, kan du gjøre det >HER<.

«Obruni, you’ve grown fat.»

Jo, takk for det.

Alle kommenterer det. Til og med de damene i butikkene (som jeg for the record aldri har pratet ordentlig med, kun gått forbi til/fra jobb) kommenterer det. De ansatte på barnehjemmet sier det. Peker på dobbelthaken jeg har ervervet meg. «Feit» er kanskje ikke det riktige ordet. Men jeg har definitivt lagt på meg. Heldigvis har jeg litt å gå på. Og, ingen mener noe vondt med det. Tvert imot. Når de sier at jeg har blitt stor så er det et oppriktig kompliment. Her er det attraktivt å være kraftig. Det betyr at du har penger nok til å spise.

Etter noen minutter foran speilet i bare undertøyet, konkluderte jeg med følgende: 1) Skjerp deg. 2) Kle på deg, du er bra nok akkurat som du er. 3) Hvem bryr seg? Det er langt bedre å nyte tiden her og heller legge på seg noen kilo, enn å sulte seg for å være tynn. Jeg jobber heller ekstra hardt når jeg kommer hjem.

20160116_210446

Jeg har riktig nok ødelagt sengen tre ganger, og splittet to av buksene mine. Det er helt OK, jeg dør ikke. Jeg har gått fra et proteinrikt kosthold med masse grønnsaker, og å spise fem-seks mindre måltider om dagen – til å nærmest kun spise karbohydrater og fett, to-tre stoore måltid om dagen. Det er jo ikke rart at kroppen reagerer, og går litt opp (Helt ærlig så tror jeg det vil jevne seg ut når kroppen vender seg til det).

Man begynner å tvile på sitt eget kroppsbilde, når man daglig får høre at man har blitt feit (og har et gammelt anoreksi-hode). Men det er bare kulturforskjeller. Jeg overlever disse også, selv om vi i Norge er så besatte av å være tynne. Hvorfor er vi det, egentlig? Er det fint å være syltynn? Hva klassifiserer betegnelsen ‘skjønnhet’?

ANYWAYS. Det er da ikke bare sorg her i landsbyen. Finnes mange andre ting å oppdatere dere på.

Uteområdet! Dørene er ferdige, bordene er ferdige OG benkene er straks ferdige. På mandag begynner det virkelige arbeidet. Det er ubeskrivelig å være en del av dette. Gleder meg til å ta bilder for å vise dere fremgangen! Vi regner med å være ferdige med mesteparten iløpet av neste uke, men tiden vil vise. Det virker som at tid, det har de nok av her i Ghana.

20160121_073238

Jeg har blitt forfremmet fra Junior til Senior på barnehjemmet. Det er kommet tre nye frivillige, og derfor har jeg blitt Senior. Senior betyr mye mer ansvar. Nå er heldigvis ikke ansvar et fremmedord for meg, og jeg liker det virkelig. Liker å ha mer å gjøre. Føler meg mer på lik linje med de andre mødrene nå. Er så glad i disse barna.

20160119_093248

Fra og med 1. Februar skal jeg begynne på jordmor-avdelingen her 3 dager i uken (og barnehjemmet to dager i uken) i en periode. Jeg skal assistere ei jordmor. Både gjennom graviditetstid og fødsler. Det tror jeg både blir interessant og lærerikt!

Har jeg sagt at jeg har en fantastisk vertsfamilie? Fikk en forsinket julegave fra de på onsdag: En sykkel!! De har ikke så mye, også kjøper de en sykkel til meg? Jeg har ikke ord. Er så takknemlig. Så nå sykler jeg i overkant av 2 mil hver dag. Det er ikke veldig mye, men kanskje det hindrer at jeg splitter flere bukser!

20160121_174121

God lørdag!

Å gi av det man har.

Uselviskhet. Ikke gi av det man har i overflod, men å gi fra hjertet. Det er en fortelling fra Bibelen jeg alltid kommer til å huske. ‘Enkens gave’, fra evangeliet etter Markus:

Jesus satte seg rett ovenfor tempelkisten, og han så hvordan folk la penger i den. Mange rike gav mye. Men det kom også en fattig enke; hun la to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

image

Det handler ikke om hvor mye man gir. Det handler ikke om å dele av det man allerede har i overflod. Å dele maten sin, når man egentlig ikke har nok og er veldig sulten selv – det er det det handler om. Uselviskhet. Anti-egoistisk. Å gi av sin fattigdom. Det som kunne mette ét menneske, er nok til å stilne hungeren til tre. Det handler om å droppe griskheten.

Jeg minnes ofte på den lignelsen her. For det er jo ikke til å legge skjul på – her hender det at barn må gå sultne til sengs. Men dersom barna får litt ekstra mat, så deler de. Uansett hvor sultne de selv er. De deler med hverandre. De deler til og med med meg. Og er de så heldige å få seg noen kjeks eller karameller – så deler de også det med de rundt seg. Selv om det betyr å bare få en bit selv. De deler med glede. Slik at alle skal få smake. Uselviskhet. De deler på det de har.

Sett det i perspektiv. Sammenlign det med Norge. Den vestlige kulturen. Hvor mange hadde delt av lørdagssukkertøyet sitt; dersom ‘lørdag’ bare hendte en gang i året, og du bare fikk fem biter sukkertøy? Hadde du som barn -med glede- gitt vekk fire av de bitene? Jeg vil anta at du ikke hadde det. Ikke ‘med glede’ og egen fri vilje i det minste. Det hadde jo vært urettferdig, når det faktisk var ditt sukkertøy, så fikk du bare én av bitene. Nå skal jeg ikke dra alle under en kam her, men jeg tipper av størstedelen av den vestlige kulturen ville kjent bitte litte grann på følelsen av griskhet. Om man skulle delt på de fem bitene sukkertøy man hadde. Hadde man hatt en hel pose, hadde det stilt seg annerledes. Da hadde ikke det å dele stått i veien for å mette vårt eget behov i like stor grad.

Dersom noen glemte matpakke på barneskolen, hadde det engang krysset tankene dine å skulle ha delt din egen niste? For noen hadde det vært en selvfølge, men på langt nær alle. Vi er for selvsentrert. Alt handler i bunn om ‘jeg, meg og mitt’. ‘Hva får jeg ut av dette?’ er ikke en ukjent tanke for mange. Som en viss norsk komiker ville sagt; «Vi må lære å se lengre enn vårt eget rompehull.»

image

Et perfekt eksempel opplevde jeg i dag på barnehjemmet, barn som delte med meg av sin belønning.

Vi har så mye å lære av dette folkeslaget. Om samhold. Giver-glede. Uselviskhet. Å dele på det man har. Å gi av det man har.

Testing for Hepatitt B-viruset.

Kjapp info:

«Hepatitt B-virus (HBV) er et DNA-virus i gruppen hepatittvirus som ved akuttinfeksjon fører til hepatitt. Omtrent 60 % av infeksjoner er asymptomatiske, men en liten andel er svært alvorlige og fører til utstrakt leverskade og leversvikt.» (Wikipedia)

Viruset smittes gjennom blod og seksuell omgang. Smittefaren dersom en har viruset er stor, og det er visst sagt at man kan smitte noen gjennom svette også. Hepatitt B er enten akutt eller kronisk.


I forrige uke ankom åtte medisin-studenter fra USA, for å jobbe med et HIV-program. Nå er Hepatitt B et større problem i Ghana enn HIV (8-10% av befolkningen, kontra HIV som er rundt 3%). Derfor ble det bestemt at vi heller skulle fokusere på Hepatitt B denne gang.

Vår jobb var å dra rundt til alle de små landsbyene rundt Kumasi og Nsuta – og teste befolkningen der. De fleste av disse små fellesskapene har hverken råd til å kjøpe inn testene, eller mulighet til å dra inn til storbyene for å teste seg. I tillegg til dette er det mye stigma rundt dette med å ha denne sykdommen – så mange velger faktisk å ikke teste seg i frykt for å teste positiv.

20160107_115708

2016-01-16 11.15.34

HBsAg er en enkel test. Et lite stikk i fingeren bare. En bloddråpe overføres til testen, hvor man drypper tre dråper buffer på. Etter omtrent 10 minutter har du resultatet klart.

2016-01-16 11.14.37

Den første dagen ville en av sjefene i organisasjonen at jeg skulle teste første person, som var ingen ringere enn ‘the chief of the village’. Slik at alle kunne stå rundt å se hvordan det skulle gjøres. Hvorfor han valgte akkurat meg, det aner jeg ikke. Vi fikk testen forklart teoretisk kvelden før, så vi alle visste hva vi skulle gjøre. Og bortsett fra å sjekke hverandres blodsukker på videregående (som er en langt mindre seriøst setting), har jeg aldri stukket noen i fingeren før. Men jeg er jo ikke typen til å si nei heller. Det gikk veldig bra. Jeg drepte han ikke.

2016-01-16 11.17.05

2016-01-16 11.17.39

I tillegg til å teste for Hepatitt B, sjekket vi også blodsukker og blodtrykk. Vi hadde noen høye tall på de to sistnevnte, men hos de fleste så det veldig bra ut.

2016-01-16 11.19.02

I og med at jeg snakker endel av lokalspråket nå, ville de sette meg til å konsultere i forhold til hva testen viste. Det å skulle fortelle noen at de er positive (når flesteparten ikke har råd til å dra på sykehuset) er et stort ansvar, og en oppgave jeg følte meg alt for underkvalifisert til å gjøre. De respekterte det, og vi fant ut at dersom de testet positivt – skulle vi «ringe dem med resultatet».

2016-01-16 11.16.36

De fleste som testet positivt var enten unge menn, eller kvinner i 40årene. Veldig positivt å se hvor mange unge som valgte å teste seg! Vi har testet mellom 100-200 mennesker hver dag, og jeg kan bekrefte at statistikken som tilsier at 8-10% mennesker i Ghana har Hepatitt B-viruset, dessverre er korrekt.

20160109_090112_001

Jeg har lært mye disse to ukene. Fått virkelig kjenne på det å gjøre en forskjell. At man gjør noe viktig. Noe betydningsfullt for disse små lokalsamfunnene. Dette var en veldig lett test, som man burde bruke mer tid på. Teste flere. Få kartlagt hvor stort problemet i realiteten er. Slik at man kan forsøke å bekjempe spredningen.

Prosjekt: Uteareal.

Dette var noe av det første jeg reagerte på da jeg begynte å jobbe hos Mampong Babies Home – at barna ikke var ute. At de aldri forlot det rommet de var stasjonert på. Og da jeg så dette supre utearealet, visste jeg at dette var noe jeg måtte gjøre noe med. Det ville vært synd å la det stå ubrukt, først og fremst for de små.

Barn har behov for frisk luft. Jeg har lyst å gi de en mer stimulerende hverdag. La de få utfolde seg. La de få lov til å være barn. Å være innestengt på et lite rom hvert minutt av hver eneste dag, gjør barna konstant slappe og trøtte.

I den alderen de er i, burde de få muligheten til å være mer aktiv enn det de er. De burde stimuleres mer. Få lov til å bruke hjernen, og å trene motorikken sin. Jeg håper at barna med dette området lærer seg å dele, øve seg på å samarbeide, og får muligheten til å utvikle seg som de små menneskene de er.

Madam Maggie har godkjent de planene jeg har med tanke på utearealet. Så i dag har jeg fått prisoverslag på de forbedringene og endringene jeg har sett for meg! Alt materialet er valgt utifra tanken om at dette er noe som skal vare i lang tid fremover. Og alle prisene er inkludert lønn til arbeideren (som endte på omtrent 1600 NOK for alt, nedprutet fra opprinnelige 3000 NOK.)

  • Gulvet. Det er laget av betong. Vi trenger å tette igjen de hullene som er. Estimert pris: 170 GHC/400 NOK
  • Spiseområde. Inn i den ene romdelingen har jeg lyst til å lage et område slik at barna kan spise lunsjen sin ute. Her tenker jeg da å lage et tak, først og fremst slik at de skal få ly for den sterke sola. Og også slik at de kan spise ute i all slags vær. Taket må være solid nok til å tåle voldsomt regn, sterk vind, og torden & lyn. Jeg tenker at noe så enkelt som et blikktak er mer enn godt nok. Deretter har jeg snakket med en snekker om å lage bord og benker. Disse vi jeg male i sterke farger, slik at de er stimulerende for barna. (Prisen er ganske «høy», men med materiale som gjør at det kommer til å vare i 20 år fremover, er det ikke så mye likevel.) Estimert pris: 2787 GHC/ 6560 NOK
  • Dører. Vi trenger å kjøpe to dører. En inn til spiseområde, og en inn til lekeområde. På grunn av kraftig regn i regntiden, vil jeg lage disse i metall, slik at de vil vare lenge. Estimert pris: 325 GHC/765 NOK
  • Fikse opp huske og sklie. Disse apparatene er satt opp rett på betongen. Mammahjertet mitt (selv om jeg forsåvidt ikke er mamma enda) hadde ikke tålt å la barna leke slik, så her må vi få ordnet et underlag. Slik at hvis –Gud forby- at barna faller ned fra sklien, så slipper de å lande rett på betongen. Akkurat hva er vi fortsatt i tankeboksen om, så dette får vi komme tilbake til. Apparatene i seg selv trenger en oppdatering også. Noen av huskene mangler planker, sklien er preget av regnet, og .. ingen vil ha flis i rumpen. Disse trenger også et lag med maling. Estimert pris: Inkludert i «spiseområdet»
  • Uteleker. Dette trenger en oppdatering. De fleste bilene som finnes i dag mangler hjul, og er ubrukelige til sitt formål (selv om barna er like glade og leker med de). Vi skal prøve å reparere det vi kan, men noe må nok kjøpes nytt i tillegg. Estimert pris: Inkludert i «spiseområdet»
  • Friske opp med ny maling. Estimert pris: 150 GHC/350 NOK

Totalen vil komme på 3.432 GHC, noe som tilsvarer omtrent 8.000 NOK. Med de fantastiske 11,620,- som står på kontoen, er vi faktisk i mål allerede før vi har startet! Det er så fantastisk.

Så, her er bilder av hvordan utearealet ser ut i dag:

Inngangen til arealet.

Inngangen til arealet.

2016-01-05 07.17.40

Her er romdelingen som er tiltenkt til spiseområde.

Her er romdelingen som er tiltenkt til spiseområde.

2016-01-05 07.17.00

Lekerom.

Lekerom.

2016-01-05 07.18.23

Som dere ser, er det et kjempeflott område, som ikke brukes – og takket være dere der hjemme så kan barna snart få utfolde seg her! Er det ikke en god følelse? Følelsen av å gjøre en forskjell for disse barna? Dere er fantastiske helter i deres øyne. 

Madrassene er på plass!

Hurra!! Jeg vil starte med å si: Tusen takk til dere som har gjort dette mulig!

For å minne dere på hvordan  de gamle madrassene så ut, legger jeg ved et bilde. Det lakk urin inn i skummet, og det regner jeg med det har gjort en stund. Selv om ansatte gjorde en god jobb med å vaske, og det alltid blitt brukt laken (som skiftes hver dag) – var det konstant en sterk lukt av urin i det rommet.

2016-01-05 16.47.03

De ble bringt til barnehjemmet som en overraskelse, og gjett om de ble glade! Både barn og ansatte var helt i ekstase, og ekstremt takknemlige. Det var rørende å være vitne til. Hvor mye de setter pris på ting her. Dette er madrasser av god kvalitet som kommer til å vare i mange, mange år fremover.

Alle donasjoner går gjennom Maggie først.

Alle donasjoner går gjennom Maggie først.

2016-01-05 16.45.15

Nysgjerrige barn.

Nysgjerrige barn.

2016-01-05 16.41.44

2016-01-05 16.40.50

2016-01-05 16.41.16

2016-01-05 16.40.19

I morges da jeg skulle vaske madrassene inn til de store barna, så luktet det til min store glede ikke noe urin i det hele tatt! Det er helt fantastisk. Og det forbedrer nok kvaliteten på nettene for samtlige av alle barna!

Masura er veldig fornøyd!

Masura er veldig fornøyd!

Igjen, tusen tusen takk! Det er noen takknemlige barn her, som fremover vil sove veldig godt i sengene sine ♡


Får du også lyst til å være med å gi? Ta en titt på DENNE siden. Alle bidrag gjør nytte! Et nytt innlegg kommer på torsdag om neste prosjekt; Utearealet.

Page 5 of 366.

Tenk at det er 2016 allerede. Nytt år, nye muligheter. Blanke ark. Nytt kapittel. Og vi har allerede kommet til side fem av 366. Jeg synes jo at 2005 var for to uker siden. Tiden går så utrolig raskt. Så har vi råd til å sløse med den? De fleste vil nok svare ‘nei’. At tiden er dyrebar. At man må prøve å leve i nuet. Nyte hvert sekund. Ta vare på alle øyeblikk. Men, ærlig talt, det er enklere i teorien enn i praksis.

Så hva vil man med 2016? Hvordan kan jeg ende dette året på en bedre plass en det jeg gjorde i fjor? Selvutvikling er et fremtredende ord for min del. Alltid gjøre noe for å forbedre seg selv, uansett hvor ‘små’ de tingene er. Alltid bevege seg fremover. Ikke være så hard med seg selv. Godta at man gjør sitt beste. Og, selv om det til tider føles litt meningsløst (siden jeg er bare meg, og jeg ikke kan hjelpe alle), så vet jeg at jeg kommer til å gjøre en forskjell for mange gjennom dette året. Jeg har troen på 2016. At det blir et stort år for meg. Ikke bare fordi jeg er i Afrika omtrent hele året, men fordi jeg har troen på fremtiden.

Jeg leste nettopp et blogginnlegg. Det handlet om å endre fokus på målene sine. Passende tema nå som et nytt år har ankommet, og mange har satt seg nyttårsforsett. Innlegget handlet om at man istedet for å stille spørsmålet ‘hva vil du oppnå i livet’ – så burde man heller spørre seg ‘hva er du villig å lide for‘. Hva man er villig til å kjempe for.

Hva ville du oppnå da du var liten? Hva var din drøm? Bli popstjerne? Skuespiller? Millionær? Verdensmester i håndball? Ta sistnevnte som et eksempel. Mange drømmer om det, om å bli verdensmester i en eller annen sport. Men hvor mange er villige til å lide for det? Alle treningstimene. Å være så dedikert. All svetten. Smerten. Blåmerkene. Alle skadene? De færreste. Fordi at det for de fleste bare er en fantasi. Man ser for seg at man scorer det avgjørende målet, at man går over målstreken. Man vil ha belønningen, ikke gjøre jobben. Nyte utsikten, men ikke gå den harde klatreturen.

Jeg fantaserte også om å bli skuespiller som liten. Men det var akkurat det – det var bare en fantasi. Jeg ville det ikke nok til at det var verdt å kjempe for.

Og dette er noe å tenke over når mange i disse tider har satt seg nyttårsforsetter. Er du villig til å lide for målene dine? Dersom du vil ned i vekt – er du villig til å ofre mange timer på treningssenteret, all svetten og smerten, er du villig til å endre på kostholdet ditt?

Når jeg tenker tilbake, føles det ut som at 2015 var over på et blunk. Og når jeg vet hvor fort tiden går, så begynte jeg allerede nå å stresse med at jeg skal tilbake til Norge. Hvordan skal jeg egentlig klare å reise herifra? Reise fra disse menneskene? Å ikke vite om jeg noen gang kommer til å se dem igjen. Å ikke vite om noenting er det samme den gangen jeg kommer tilbake.

Så jeg måtte ta en reality check. Få kvittet meg med stresset. Det er faktisk elleve og en halv måned til jeg skal hjem igjen. Det er et hav av tid. Ro ned’a Carina. Det er ikke verdt å stresse enda. Da går jeg glipp av så mye. Tanken på å reise hjem er skummel og vanskelig – men dette er noe jeg er villig å lide for.

Da det ble bestemt at jeg skulle til Afrika, måtte jeg gjennom disse tankene. Om det var verdt det. Om jeg var villig til å lide for å leve ut drømmen. Pengemessig er en ting, men det å være rik på opplevelser versus penger kan ikke sammenlignes. Jeg har for eksempel ingen plass å bo når jeg kommer hjem. Klart, jeg har både en mamma og en mormor jeg kan bo hos til jeg finner meg noe, men jeg har ingenting som er mitt. Da måtte jeg finne ut om det var verdt den usikkerheten. Og den usikkerheten ved å sette hele livet sitt der hjemme på vent. Jeg har gitt vekk 90% av alle klærne mine (som egentlig bare var en lettelse). Ville jeg det nok til å skulle reise ifra familie og venner, for å reise til andre siden av verden, uten å kjenne en sjel? Kom jeg til å klare dette helt alene? Jeg måtte også vurdere om det var verdt å gå glipp av en så stor del av min minste søsters barndom (som var det jeg kvernet mest over) – ville jeg leve ut denne drømmen nok til at jeg var villig å lide for det?

Svaret er JA. (Kanskje ikke en overraskelse i og med at jeg er her.) Det er verdt det. Det er verdt usikkerheten om hvor jeg kommer til å bo neste år. Det er verdt å bare kunne kommunisere med min lillesøster på Skype og SnapChat for en periode. Det å være vitne til så mye lidelse her er til tider tøft å takle, men det er verdt det. Det er også verdt smerten jeg kommer til å føle den dagen jeg reiser fra disse små, og alle disse menneskene. For når alt kommer til alt: Jeg ville ikke vært foruten dem. De er verdt det.

20151229_15251720151229_152158

Så – er DU villig til å lide for det du drømmer om?