Gled en som gruer seg til jul.

Dette innlegget har ikke så mye med Afrika å gjøre- annet enn at jeg har mye tid til å reflektere og tenke over ting her nede, og fordi at å leve her gjør at jeg setter enda mer pris på mitt liv hjemme i Norge. Og – uten denne historien i bagasjen, hadde jeg ikke sittet i Afrika nå. Så. Med fare for å bli veldig personlig her, og å åpne opp til ett av mine svakeste, mørkeste øyeblikk. Jeg har gått flere runder med meg selv, for om jeg skulle dele dette – men har kommet til den konklusjonen at det er det riktige. Spesielt nå, i julen.

For fire år siden, i disse dagene, kjempet kroppen min for livet. For fire år siden, trodde jeg alt håp var ute. Jeg fant ikke noe  lysglimt, og hadde ikke mer krefter igjen i meg til å kjempe. Jeg falt. Hardt. Trynet med nesa først i grusen. Hendene mine var blodige og såre etter å i lang tid ha forsøkt å dra seg opp av det hullet jeg befant meg i. For fire år siden, klarte jeg nesten det jeg hadde forsøkt i så mange år tidligere – å ta mitt eget liv.

Det var et nederlag. Å ikke klare det, altså. Å bli dratt tilbake til det livet jeg ikke ville leve. Jeg klarte jo ikke engang å ta mitt eget liv, og følte meg ekstremt mislykket.

Hvorfor og hvordan er ikke så viktig som det å få temaet frem i lyset. Jul og selvmord. To ord som absolutt ikke passer sammen, men som ofte knyttes sammen likevel. Jeg vet at det er flere som tror at alt håp er ute. Som ikke klarer mer. Som står ved kanten på stupet, og tipper. Ser ned. Balansen holder på å svikte. Spesielt i disse tider. Juletidene. Hvor «julekos» og «julelykke» er en selvfølge. Og mange føler seg utenfor. Utelatt. Fordi de føler seg alene. Ensomme. Hold ut. Vi ser deg. Vi tror deg. Du er ikke alene.

Ta den praten med vennen du skulle ha ringt for lenge siden. Stopp opp å snakk med tiggeren på gata. Ta deg to minutter for å ønske pensjonisten en god jul. Smil til menneskene du går forbi. Ofte så er det ikke mer som skal til, for å gi de ekstra kreftene for å kjempe videre – enn for de å føle seg sett. Å leve med en depresjon er helt jævlig. Det er sagt at én av fire kvinner, og én av åtte menn, opplever depresjon en gang iløpet av livet – i større eller mindre grad.

Vet dere at det går an å leve et fantastisk liv, etter å ha mistet håpet helt? Hadde noen sagt det til meg for fire år siden, hadde jeg ledd dem i trynet. Eller, nei. Tilværelsen min var for mørkt til at jeg klarte å le. Eller gråte. Jeg hadde nok selvskadet og følt meg enda mer håpløs. For ‘så heldig var jo ikke jeg’. Men så snudde det. For meg også.

Jeg siterer fra mitt søskenbarns blogg: «…  det er mange stoler som kommer til å stå tomme på julaften. Enten for første gang, eller som en gjentakelse fra årene før. På de tomme stolene skulle det ha sittet en mor, en sønn, en søster, en bror. En far, en datter, en onkel eller tante. Men de ga opp. De trodde på det depresjonen fortalte dem, og valgte døden fremfor livet.»

Min stol kunne ha stått tom hjemme hos mamma for fjerde år på rad i år. Mamma, min store helt. Jeg hørte bare depresjonens lovnader om at utveien var bedre. Et liv uten smerte. Jeg levde i min egen boble, ute av stand til å forholde meg til verden utenfor.

«Hadde ikke fastlegen din ringt inn hit i fritiden sin, hadde du nok ikke overlevd dette.» sa legen på intensiven til meg 22. desember i 2011.

Jeg kan ikke få sagt det ofte nok; En god fastlege eeer såå viktig! Er du ikke fornøyd med fastlegen din, så for all del- bytt fastlege. Klarer du ikke å være fortrolig med din fastlege, så bytt. Det er ikke for legens del h*n er der, det er for din. Og da må du gjøre det som er riktig for deg. Hadde ikke Hr. Fastlege vært der å fanget meg opp, hadde jeg ikke eksistert på denne jorden lengre. Man vet aldri når eller om man faller, og da er det så viktig at noen tar deg imot.

Der og da følte jeg at Hr. Fastlege frarøvet meg min rett til å bestemme over eget liv – men i dag er jeg så takknemlig for at han reagerte som han gjorde. Jeg er takknemlig for at jeg ikke klarte det den gangen heller. Takk. Takk. Takk. Da hadde jeg gått glipp av så mye vakkert. Likevel, så er jeg glad for den erfaringen det gav meg. Den lærdommen jeg tok til meg. At jeg kom ut på den andre siden, som en sterkere person. Jeg måtte nesten dø, for å innse at jeg virkelig ville leve.

Men ikke alle er like heldige som meg, ikke alle innser det før det er for sent. «Gled en som gruer seg til jul» synes jeg er et fantastisk konsept. Gjør det. Gled en som gruer seg til jul. Gi noen kroner til Kirkens Bymisjon, slik at hjemløse kan få et varmt måltid. Ta den praten med vennen du skulle ha ringt for lenge siden. Stopp opp å snakk med tiggeren på gata. Ta deg to minutter for å ønske pensjonisten en god jul. Smil til menneskene du går forbi. Si hei til den gutten som står alene utenfor butikken.

Livet kan være urettferdig. Afrika lærer meg mye om godhet og takknemlighet, men også om smerte og urettferdighet. Afrika har fått meg til å sette enda mer pris på livet, og de menneskene rundt meg. Afrika har lært meg å sette enda mer pris på det livet jeg en gang forsøkte å rømme ifra – og derfor velger jeg å skrive om dette. Jeg er så takknemlig for livet mitt, alt det (og de) jeg fyller det med, og alt det jeg får lov til å oppleve.

Julen er en tid for refleksjoner. Minnes de som ikke lengre er med oss. Og for min del; minnes at jeg lever. Jeg setter sånn pris på det livet jeg har. Det livet som er gitt meg i gave. I dag er det fire år siden mitt aller siste selvmordsforsøk. I dag hører jeg på livet. Og jeg har aldri hatt det bedre.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s