Juletanker og perspektiv.

Mandag kveld kjørte jeg gjennom Kumasi sentrum. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg på en ti minutters kjøretur, kjørte forbi 70 – 80 hjemløse. Menn, kvinner og barn som lå langs fortauene, med pappesker eller plastikkposer som underlag. Blandt mennesker som travet rundt dem, i et virvar av søppel, støv og urin. Det gjorde inntrykk. Det er tøft å se. Disse menneskene tenker ikke på jul. De tenker ikke på julegaver. Alt de vil er å ha en trygg, varm seng, og nok mat å spise.

Julestresset og julegavehysteriet har i mange år vært et faktum i land som Norge. Vi stresser unødig i den tiden vi burde slappe av som mest, og gir barna gaver de egentlig ikke har bruk for. På julaften får de så mange gaver at de ikke husker halvparten av de neste dag. Men vi gjør det jo bare fordi vi er glade i dem, og vil at de skal bli fornøyde, gjør vi ikke? Hvorfor er det slik, at hvor mye vi bryr oss må måles i materielle ting? Hvilket barn trenger en veske til 15 000,- eller en PC til 9000,-? Hva er det vi lærer barna våre? Hvorfor jager vi alltid etter mer? Mer penger. Mer gaver. Mer lykke. Mer julekos. Mer å være takknemlig for, når man i realiteten bare blir mer utakknemlig. Kalenderpress. Gavestress. Følelse av utilstrekkelighet.

For hvert år bruker vi mer og mer penger på julegaver. Barna får ofte så mye gaver at de ikke orker å pakke opp alle, for ikke å snakke om at de ikke orker å leke med de. Jaget etter de største, beste julegavene – slik at barna skal huske de. Facebook overøses i disse dager med ‘vinn ditt, vinn datt til jul’. Hvorfor handler det i så stor grad om å få noe? Hva er egentlig meningen med julen? Er det å kjøpe så mange gaver at du kommer bakpå i flere måneder fremover? Stresse hele Desember, for å bevise vår familielykke for hverandre, og da gjerne gjennom sosiale medier?

Det handler om perspektiv. Og perspektiv har jeg mer enn nok av her. En ung kvinne i denne landsbyen sitter i dag å bekymrer seg over hvordan hun skal få ting til å gå opp. Hun har en tre år gammel sønn hun ikke klarer å forsørge, og nå har hun blitt gravid igjen. Aborten på 800 norske kroner har hun ikke råd til. Hun er rådvill, og desperat. Samtidig sitter en ung kvinne i Norge å bekymrer seg. Hun vet ikke om leketøysbilen til 3000,- hun har kjøpt til sin 3 år gamle sønn er nok. Hun burde kanskje kjøpe en ting til, for å vise han at hun virkelig bryr seg om han. I nabohuset her sitter en mor med ansiktet gjemt i hendene. Hver dag er en kamp for å finne mat til sine to barn og sin nevø. De lever hånd-til-munn, og hun gråter hver gang hun må sende sine små i seng sultne. Hvordan skal hun klare dette? Samtidig sitter en mor i sin varme stue i Norge, med ansiktet gjemt i hendene. Hun stresser over julaften. Hun må bake, rydde, vaske, pynte, vaske juleklær, pakke inn gaver, levere gaver, lage ribbe, lage multekrem. Lista føles uendelig. Hvordan skal hun rekke alt dette?

Det er ikke jul her enda. Gatene er ikke fulle av julelys. Butikkene er ikke (og har ikke de to siste månedene) vært overøst av julepynt. Folk springer ikke som gale for å rekke å kjøpe alle gavene de skal. Selv hvor lite de har, så er de glade. De er avslappet. Både barn og voksne gleder seg til jul. For julen har ikke gått over stokk og styr. Jul her i Ghana betyr at hele familien kommer fra fjern og nær, bare for å være sammen. At hele familien spleiser på et godt måltid. Tilbringe tid med de som betyr noe. På kvelden går alle ut. De tar vare på alle, inkluderer alle. De som ikke har noe, tar de inn i sin medmenneskelighet. Gaver betyr ingenting, fordi menneskene de er med betyr alt. Afrika har mye å lære av Europa, men jøsses hvor mye vi har å lære av dem også! Det bordet jeg har med julepynt og det lille juletreet jeg har på rommet mitt, var nok til å gi tårer i øynene til mine vertssøsken. Snakk om takknemlighet for ‘lite’. Lite i den vestlige verden, men akk så mye for disse fem barna.

Julaften handler ikke om å gi mest mulig gaver. Om å få flest, de beste og dyreste gavene. Den handler om å gi og få kjærlighet. Tilhørighet. Barna trenger ikke all verden for å ha det bra. Det virker som at voksne trenger mer bekreftelse på hva barna betyr, enn de selv. Barna trenger trygghet. Omsorg. Kjærlighet. En klem. Tak over hodet. En varm seng. Nok mat i magen. 

For all del, kjøp hva dere vil til barna deres – men jeg vil komme med disse juletankene for i år: Tenk bare på at i andre deler av verden, og også i Norge, finnes det mennesker som ville gitt alt for bare en brøkdel av det dere allerede har. «La julefreden senke seg», heter det så fint. Ikke glem det. Slapp av. Stress ned. Ta vare på hverandre. Gi de du bryr deg om en ekstra klem. Tenk på de som er alene, de som ikke har mulighet til å feire jul med sine kjære. Husk at det er menneskene som betyr noe, ikke tingene. Gi tid, ikke ting. Barna vil ikke huske gavene de fikk om ti år, men de vil alltid huske følelsen du ga dem.

Det er lillejulaften. Et lite barn går gatelangs i Kumasi. Hun lurer på om hun vil finne en trygg plass å sove i natt. Hun håper at hun i morgen får det hun ønsker seg mest av alt; et varmt, fullverdig måltid. Samtidig lusker et lite barn rundt juletreet hjemme i stua si. Hun lurer på om hvor mange av de 40 gavene som ligger under juletreet er til henne. Hun håper at hun får det hun ønsker seg mest av alt; den dukken som kan spise, tisse og bæsje, med tilhørende stelleveske, vogn og barnestol. Den ene gruer seg til morgendagen, den andre kan nesten ikke vente.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s