Måned: desember 2015

Julefeiring ved Mampong Babies’ Home.

Jeg har jo i grunn feiret jul på to forskjellige måter i år, så her er noen bilder fra min julefeiring med barna på barnehjemmet. Mange inntrykk, og ingenting forklarer det så godt som bilder.


«Nå snør det, så nå har julen kommet.» sa Paulina og smilte lurt til meg. Ja, særlig. Men jo da, hun hadde rett. De kaller det for snø. Hvert år, rundt julaften, er sanden i luften så tykk at det er vanskelig å se mer enn 10 meter foran deg. Sand som har kommet med vinden fra Sahara. Snøen har altså kommet. Så ble det da snø til jul i år også.

20151225_101538

Paulina til venstre.

20151225_101608

2015-12-30 18.24.08

Fredag var vi i kirka med barna. I og med at barnehjemmet er finansiert av den anglikanske kirka, var det hit vi dro. Fin seremoni. Biskopen tok frem hele barnehjemmet til alteret. Først kastet han hellig vann over oss, så la ham hendene på alle barna og velsignet dem. Ba for beskyttelse for det kommende året. Helt i slutten av seremonien, var det tid for takkgivning. Da sto det over storskjermen: »Staff and inmates at babies home give thanks to God for protect and favour throughout 2015.» Da holdt jeg på å sette fast kjeksen i halsen. Inmates? Virkelig? Paulina lo bare av meg, og sa det ikke var sånn ment.

20151225_122106

Etter kirka fikk jeg spise Fu Fu sammen med barna. De skjønte ikke stort, for vanligvis bruker visst de voksne å spise på et rom for seg selv. De trodde visst jeg spiste opp maten deres.

20151225_135011

Lørdag var det julefest på barnehjemmet. Da ble alle barna i landsbyen invitert. TV var der, og mange sponsorer. Dette er jeg glad for at jeg fikk med meg! Etter en litt hektisk bade- og påkledningsrunde etter duppen, var de små så utrolig fine i kjolene sine. Hjertet smeltet helt.

2015-12-30 19.41.12

2015-12-30 19.39.45

20151224_11090020151224_112729

2015-12-30 18.25.05

2015-12-30 18.23.25

2015-12-30 18.19.59

2015-12-30 18.20.19

Noen av barna leste høyt foran TV-kameraet, for å fortelle hva de var takknemlige for.

»I am lucky to have moms that take care of me. I could not ask for anything more. I am so happy.» Jente, 6 år.

»I am black. That is because I am African. God made me this way. I would never ever change my color for anything in the world. I am proud to be black. Black is beautiful.» Gutt, 7 år. Og da måtte jeg jo gråte litt.

Basil fikk låne telefonen min, så alle bildene her er tatt av han:

Selvbilde av Basil.

Selvbilde av Basil.

2015-12-30 18.21.21

Spisekonkurranse.

2015-12-30 18.19.41

Donasjoner.

Donasjoner.

2015-12-30 18.21.46

2015-12-30 18.22.43

2015-12-30 18.23.11

2015-12-30 19.04.46

2015-12-30 19.05.34

2015-12-30 19.05.54

Alle disse søte små ønsker deg et godt nytt år!

Alle disse søte små ønsker deg et godt nytt år!

Reklamer

Jul i Ghana.

Barnehjemmet fikk en liten gutt i julegave. Det er så skjørt å holde, mate og kle et slikt underernært og fortidligfødt barn. Han er 4 måneder gammel, men med sine 3,2 kg og 50 cm er han ikke store krabaten. Han var virkelig bare skinn og bein. De første dagene var Mama Jane usikker på om han kom til å klare seg, men kampviljen hans er sterkt tilstede. Nå, seks dager senere veier han nesten 300g mer, og smiler til alle rundt seg.

20151224_160455.jpg

Tradisjonell julemat her er Fu Fu med kylling, og det er jo jeg veldig glad for! Det eer så godt. Kjempesterk suppe. Den der deig-klumpen tygges forresten ikke. Man tar en bit med hendene, dypper den i suppa og svelger den hel. Men det ligner på deig, det kan være derfor jeg liker Fu Fu så godt. Jeg er den personen som kan finne på å spise opp hele bolledeigen, eller drikke opp hele vaffelrøra. Helt seriøst. Uten å skamme meg. Får aldri vondt i magen heller. Vet jeg er rar, det har jeg forstått og akseptert for lenge siden.

20151224_181102

Klokken syv var det klart for gaveåpning. I vår familie har vi alltid åpnet gavene klokken syv, og noen tradisjoner må vi jo holde. Gjennom Skype i år, men det var fint det også. Aner dere hvor godt det var med julebrus? Denne har jeg gått og siklet på siden jeg kom hit, men SÅ verdt det å spare den. Det blir jo ikke jul uten julebrus. (Hvor kun dahls er godt nok.)

IMG_1986

Jeg er veldig glad i å holde på tradisjoner. Da jeg var mindre pleide hele pappa si slekt å møtes hjemme hos min onkel for julegrøt. Hvert år på julaften, klokken 12. Det er en tradisjon som virkelig setter meg i julestemning. Når mandelen i smørgrøten var funnet (som regel av pappa eller meg, vi har mandel-skills), pleide vi barna å se Tre nøtter til Askepott. Premien var enten en marsipan-gris, eller julestrømpe. Absolutt en tradisjon jeg kommer til å bringe videre til min slekt.

Jeg lærer Mike å bruke kanel på grøten, istedet for å bruke det som medisin.

Jeg lærer Mike å bruke kanel på grøten, istedet for å bruke det som medisin.

Julen her i Ghana ble annerledes, men en veldig fin opplevelse. Det var veldig godt å slippe alt stresset og gavehysteriet, og bare nyte tiden med nære. Spise god mat sammen. Danse. Bare kose seg i hverandres selskap. Alt er så ekte her, på en måte. Men skal sant sies; ingenting slår norsk jul. Ingenting slår ribbe, mormors multekrem og snøballkrig.

På julekvelden dro vi alle i kirka, for å vente på at Jesus ble født. Det er mange år siden jeg har vært i kirka på julaften, så det var fint å gå igjen. Det var lesing av juleevangeliet, sang, og både sang og dans fra barna i kirka. Jeg liker å gå i kirka her nede, det er så mye glede.

20151224_203354

20151224_211331

Første juledag, etter norsk kalender, var det familie- og vennefest. Alle var med. Alle danset. Alle lo og koste seg. Barna hadde dansekonkurranse, og hvilken rytme de har her. Selv de små små. Kveldens MC sa at ‘dersom jeg hadde vært hjemme i Norge, hadde jeg nok tilbringt kvelden med min familie. Håper at vi klarer å få deg til å føle deg velkommen, for rundt deg er din ghanesiske familie og dine venner. Du er en av oss nå.’ Og ja, jeg føler meg som en i familien her. De har tatt imot meg med åpne armer, og behandler meg som en av dem istedet for bare en hviting. Det er så godt. Jeg er så glad i disse menneskene.

Et bilde sier mer en tusen ord sies det, så jeg avslutter innlegget med bilder fra festen, og ønsker dere en fin romjul videre:

IMG_1997

IMG_2037

IMG_2055

IMG_2092

IMG_2102

IMG_2118

IMG_2124

IMG_2134

IMG_2157

IMG_2167

IMG_2203 2

IMG_2223 2

IMG_2362 2

IMG_2226 2

Jeg har så mye kjærlighet for disse menneskene ♡

Jeg har så mye kjærlighet for disse menneskene ♡

God jul!

I dag er det akkurat ett år til jeg flytter nesen hjem mot Norge igjen. Om ett år sitter jeg enten på et fly, eller holder på å fryse på meg løsunger i Noregs land. 21. Desember.

Når jeg ser tilbake på de 3 månedene (om en uke) som har gått, så har jeg lært så utrolig mye. Både om meg selv, og om verden. Jeg har møtt mennesker som alltid vil ha en plass i hjertet mitt. Jeg har en større forståelse av verden. Vet hvor heldige vi faktisk er i Norge. Vet å ikke ta ting for gitt. Har virkelig fått perspektiv på ting. Har opplevelser jeg alltid vil ha i bagasjen, både på godt og vondt. Vet dere hva? Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Det er nesten tre måneder siden sist jeg så på TV, og jeg har ikke ord for hvor befriende det er. Nei, nå lyver jeg. Jeg så faktisk ti minutter av iCarly via Skype på fredag, sammen med min fantastiske lillesøster. Men ellers. Å ikke være en slave for fjernsynet. Finne roen i seg selv. Tørre å være alene med seg selv, og sine egne tanker. Bli ordentlig kjent med seg selv. Det er ganske godt.

20151220_140704

Mama Sarah pyntet seg selv, Junior og meg til ære for at jeg har ett år igjen. (Mon tro om hun egentlig feirer at jeg «snart» skal dra.)

Tenk at det er julaften alt på torsdag. Det er helt vilt, og nesten ikke til å tro. Mammas julepakke ankom i dag, og nå har jeg virkelig fått fylt opp kvoten av norske produkter. Dette skal jeg nyte i lang tid fremover ♡

2015-12-21 20.29.15

I kveld har jeg kost meg med å pynte pepperkaker, med Bachs juleoratorio på øret. Håper alle der hjemme hygger seg like mye som det jeg har gjort i kveld, for nå er julestemningen på plass.

2015-12-21 20.28.15

Nå vil jeg at du som leser brer armene dine rundt deg, gir deg selv en klem – så lukker du øynene, og tenker at det er jeg som gir deg en juleklem (-:

2015-12-22 11.57.28

Med julestrømpen full av godteri, pakker under juletreet, julebrusen i kjøleskapet og pepperkakene pyntet – ønsker jeg deg en riktig god jul fra Afrika! 

wp-1450732402445.jpg

Gled en som gruer seg til jul.

Dette innlegget har ikke så mye med Afrika å gjøre- annet enn at jeg har mye tid til å reflektere og tenke over ting her nede, og fordi at å leve her gjør at jeg setter enda mer pris på mitt liv hjemme i Norge. Og – uten denne historien i bagasjen, hadde jeg ikke sittet i Afrika nå. Så. Med fare for å bli veldig personlig her, og å åpne opp til ett av mine svakeste, mørkeste øyeblikk. Jeg har gått flere runder med meg selv, for om jeg skulle dele dette – men har kommet til den konklusjonen at det er det riktige. Spesielt nå, i julen.

For fire år siden, i disse dagene, kjempet kroppen min for livet. For fire år siden, trodde jeg alt håp var ute. Jeg fant ikke noe  lysglimt, og hadde ikke mer krefter igjen i meg til å kjempe. Jeg falt. Hardt. Trynet med nesa først i grusen. Hendene mine var blodige og såre etter å i lang tid ha forsøkt å dra seg opp av det hullet jeg befant meg i. For fire år siden, klarte jeg nesten det jeg hadde forsøkt i så mange år tidligere – å ta mitt eget liv.

Det var et nederlag. Å ikke klare det, altså. Å bli dratt tilbake til det livet jeg ikke ville leve. Jeg klarte jo ikke engang å ta mitt eget liv, og følte meg ekstremt mislykket.

Hvorfor og hvordan er ikke så viktig som det å få temaet frem i lyset. Jul og selvmord. To ord som absolutt ikke passer sammen, men som ofte knyttes sammen likevel. Jeg vet at det er flere som tror at alt håp er ute. Som ikke klarer mer. Som står ved kanten på stupet, og tipper. Ser ned. Balansen holder på å svikte. Spesielt i disse tider. Juletidene. Hvor «julekos» og «julelykke» er en selvfølge. Og mange føler seg utenfor. Utelatt. Fordi de føler seg alene. Ensomme. Hold ut. Vi ser deg. Vi tror deg. Du er ikke alene.

Ta den praten med vennen du skulle ha ringt for lenge siden. Stopp opp å snakk med tiggeren på gata. Ta deg to minutter for å ønske pensjonisten en god jul. Smil til menneskene du går forbi. Ofte så er det ikke mer som skal til, for å gi de ekstra kreftene for å kjempe videre – enn for de å føle seg sett. Å leve med en depresjon er helt jævlig. Det er sagt at én av fire kvinner, og én av åtte menn, opplever depresjon en gang iløpet av livet – i større eller mindre grad.

Vet dere at det går an å leve et fantastisk liv, etter å ha mistet håpet helt? Hadde noen sagt det til meg for fire år siden, hadde jeg ledd dem i trynet. Eller, nei. Tilværelsen min var for mørkt til at jeg klarte å le. Eller gråte. Jeg hadde nok selvskadet og følt meg enda mer håpløs. For ‘så heldig var jo ikke jeg’. Men så snudde det. For meg også.

Jeg siterer fra mitt søskenbarns blogg: «…  det er mange stoler som kommer til å stå tomme på julaften. Enten for første gang, eller som en gjentakelse fra årene før. På de tomme stolene skulle det ha sittet en mor, en sønn, en søster, en bror. En far, en datter, en onkel eller tante. Men de ga opp. De trodde på det depresjonen fortalte dem, og valgte døden fremfor livet.»

Min stol kunne ha stått tom hjemme hos mamma for fjerde år på rad i år. Mamma, min store helt. Jeg hørte bare depresjonens lovnader om at utveien var bedre. Et liv uten smerte. Jeg levde i min egen boble, ute av stand til å forholde meg til verden utenfor.

«Hadde ikke fastlegen din ringt inn hit i fritiden sin, hadde du nok ikke overlevd dette.» sa legen på intensiven til meg 22. desember i 2011.

Jeg kan ikke få sagt det ofte nok; En god fastlege eeer såå viktig! Er du ikke fornøyd med fastlegen din, så for all del- bytt fastlege. Klarer du ikke å være fortrolig med din fastlege, så bytt. Det er ikke for legens del h*n er der, det er for din. Og da må du gjøre det som er riktig for deg. Hadde ikke Hr. Fastlege vært der å fanget meg opp, hadde jeg ikke eksistert på denne jorden lengre. Man vet aldri når eller om man faller, og da er det så viktig at noen tar deg imot.

Der og da følte jeg at Hr. Fastlege frarøvet meg min rett til å bestemme over eget liv – men i dag er jeg så takknemlig for at han reagerte som han gjorde. Jeg er takknemlig for at jeg ikke klarte det den gangen heller. Takk. Takk. Takk. Da hadde jeg gått glipp av så mye vakkert. Likevel, så er jeg glad for den erfaringen det gav meg. Den lærdommen jeg tok til meg. At jeg kom ut på den andre siden, som en sterkere person. Jeg måtte nesten dø, for å innse at jeg virkelig ville leve.

Men ikke alle er like heldige som meg, ikke alle innser det før det er for sent. «Gled en som gruer seg til jul» synes jeg er et fantastisk konsept. Gjør det. Gled en som gruer seg til jul. Gi noen kroner til Kirkens Bymisjon, slik at hjemløse kan få et varmt måltid. Ta den praten med vennen du skulle ha ringt for lenge siden. Stopp opp å snakk med tiggeren på gata. Ta deg to minutter for å ønske pensjonisten en god jul. Smil til menneskene du går forbi. Si hei til den gutten som står alene utenfor butikken.

Livet kan være urettferdig. Afrika lærer meg mye om godhet og takknemlighet, men også om smerte og urettferdighet. Afrika har fått meg til å sette enda mer pris på livet, og de menneskene rundt meg. Afrika har lært meg å sette enda mer pris på det livet jeg en gang forsøkte å rømme ifra – og derfor velger jeg å skrive om dette. Jeg er så takknemlig for livet mitt, alt det (og de) jeg fyller det med, og alt det jeg får lov til å oppleve.

Julen er en tid for refleksjoner. Minnes de som ikke lengre er med oss. Og for min del; minnes at jeg lever. Jeg setter sånn pris på det livet jeg har. Det livet som er gitt meg i gave. I dag er det fire år siden mitt aller siste selvmordsforsøk. I dag hører jeg på livet. Og jeg har aldri hatt det bedre.

Møt mine hjertebarn. #FacesOfGhana

Jeg har tenkt å lage en ny kategori [link i menyen], kalt #FacesOfGhana. Ghanas ansikt. Her vil jeg introdusere dere for mennesker herifra, som gjør ekstra inntrykk på meg. Mennesker som sniker seg rett inn i hjertet mitt, og alltid kommer til å bli der. Mennesker som gjør Ghana til Ghana, med alt det innebærer. 


Og hva passer vel bedre enn å starte med hjertebarna mine fra barnehjemmet? 

Jeg har ingen favoritter av de, det føler jeg hadde vært urettferdig ovenfor de. De trenger alle like mye kjærlighet, og da er det dumt å favorisere. I starten trodde jeg at jeg kom til å få en eller to favoritter, men etterhvert som tiden går så sniker de alle seg inn i hjertet mitt på hver sin måte. De er så forskjellige og har alle sine egne personlighetstrekk som gjør dem spesielle. De tolv største på denne avdelingen har begynt å kalle meg Mamma, og det er en positiv greie sier Mødrene her. Det viser at barna har respekt for meg, og ser på meg som en trygg omsorgsperson. Ikke bare en hviting, liksom.

De større barna kaller meg Mamma Akua eller Mother – og de ansatte kaller meg Sister Akua. Jeg lyder alle navnene like godt nå. Akua er mitt ghanesiske navn, for onsdagsfødte jenter heter Akua. (Dere vet Kofi Annan? Han er født på en fredag(Kofi).)

Jeg innså at jeg har snakket om de, og vist bilder, men det er kanskje vanskelig for dere der hjemme å vite hvem som er hvem. Så her kommer en liten introduksjon av de alle sammen :-)

2015-12-18 06.27.11

Fedawus – f. 09.2013. Little monster. Denne jenta står definitivt midt i trassalderen. Hvilket sinne hun kan ha! Tror hun er større enn det hun er, og vil helst være med de største barna. Når hun er i godt humør derimot, er det få som slår henne. Sterk skapning, og tar lett et par pullups opp vinduskarmen for å se ut.

2015-12-18 06.24.13

Monica – f. 03.2014. Liker å tøye grensene. Selvstendig frøken. Synes det er veldig stas at jeg lar hjelpe til med å kle henne, selv om det tar veldig mye lengre tid. Hun har den herligste latteren.

2015-12-18 06.27.41

Priscilla – f. 04.2014. Fikk et godt øye til denne jenta med en gang, Martina skjønner det absolutt ikke. En troublemaker. Elsker å være ulydig, og gjør det gjerne med et stort glis. Jeg ler masse (både av og) med henne.

20151218_081113

Dentaa – f. 05.2014. Adent. Verdens nydeligste smil, og søteste personlighet. Forsiktig og omsorgsfull jente. Har veldig lys stemme. Dentaa er en av de mest selvstendige i flokken, og hjelper gjerne til med å samle inn tåteflasker etter mat. Bruker det ytterste leddet på lang- og ringfinger som smokk, og det synes jeg er så søtt. Dentaa roer helt ned og slapper ordentlig av når jeg bærer henne på ryggen, og kan sitte der i flere timer.

2015-12-18 06.10.50

Emmanuel – f. 06.2014. Big boy Ima var lenge eneste gutt blant småbarna, og det merkes god. At han er gutt, altså. Liker å plage sine søstre og å kjefte på de, men syns selvfølgelig det er verdens undergang når de plager han.

2015-12-18 06.16.06

Sharifa – f. 08.2014. Har de mest gjennomtrengende øynene i flokken. Hun ser rett inn i sjela di. Tror nok hun kan kunsten med telepati. «Se da, hvor søt og snill jeg er. Kom hit. Ta meg opp.» Akkurat slik tror jeg hun tenker. Alvorlig frøken, men har alltid et glis på lur. Gjør lite utav seg, og skal for alt i verden ikke be om oppmerksomhet- til tross for at hun er den mest sjalu og oppmerksomhetsyke av de alle.

2015-12-18 13.53.05

Suhuria & Hamdia – f. 07.2014. Suhuria kaller jeg for little monkey, hun er all over the place. En liten skapning med stor personlighet. Hamdia er størst av de i størrelse, men virker litt som at hun er minst. Tar veldig etter sin søster. Hamdia kan være et monster. Ler av kjeft, og kan være ordentlig ulydig. De kan krangle som pesten, men har tvilling-båndet og passer på hverandre. Søstrene crazy er innerst inne veldig kosete, bare de er i det rette humøret. Begge to har begynt å gå mens jeg har vært her.

2015-12-18 06.15.09

Patience – f. ukjent. Dette er en tenker. Hun er litt som meg, og trives veldig godt i eget selskap. Er en av de som har kommet inn i flokken mens jeg har jobbet her. Går ikke, kryper ikke, men bruker føttene og dra seg sittende bortover gulvet. Lite stimulert før hun kom hit, men har motorikken til en veslevoksen femåring i hendene.

2015-12-18 06.35.14

Princess & Priscilla – f. 12.2014 Det andre tvillingparet i flokken. Princess er gråteren (seriøst, alltid.), og Priscilla blir gjerne oppgitt av sin tvillingsøster. De gjør ikke så mye av seg, så lenge ingen plager de. Jeg har forøvrig aldri møtt et så tøyelig barn som Princess, leddene går i alle veier. Derfor har hun nettopp fått styrke nok i kroppen til å krype, mens Priscilla allerede reiser seg og står alene.

2015-12-18 06.16.58

Raquia – f. 12.2014. Heter egentlig Musharifa. My little Raquia. Klapperen i søskenflokken, hun klapper seriøst hele tiden. Har blitt litt eiesyk på meg, og er kjempesjalu når jeg gir andre oppmerksomhet. Ellers er hun alltid blid. Hun har så vakre øyne!

Så har vi de fire små. Jeg gleder meg til å få se de vokse opp mer!

2015-12-18 06.26.07

Emmanuella – f. 08.2015. Solstrålen som kan utskinne sola. Alltid i godt humør, så lenge hun ikke skal bades. I starten syntes jeg at hun var litt distansert, det var vanskelig å få øyekontakt med henne, og ikke riktig fulgte med så godt som alderen tilsa- men med mye stimulering på det området (noe så enkelt som en bamse eller en finger i bevegelse foran ansiktet) er det blitt mye bedre.

2015-12-18 06.25.18

Lawrencia – f. 08.2015. Snakker som en foss for øyeblikket, og har blitt så stor at hun har ordentlige latterkuler. Har lært å sitte! Vi to har mange stumme, dype samtaler mens jeg mater henne. Øynene hennes forteller så mye.

wpid-wp-1446734713941.jpg

Grace – f. 05.2015. Var redd for hvite da hun først kom hit, men nå smiler hun hver gang hun ser meg. Stille og rolig. Hun kan stirre deg inn i øynene med et blikk som sier ‘hvilken tulling er det der’, for å så to sekunder senere gi deg det største gliset.

2015-12-18 06.18.58

Kwabena/Yayi – f. 11.2015. Nyeste tilskudd i søskenflokken. Kom i forrige måned, fire dager gammel. Hvilken kraft en så liten tass kan ha i lungene!


En oppdatering av syke barn.

Jeg har fått prisoverslag på madrassene! 140 cedi (omtrentlig 300 NOK) pr. stk. Grunnen til at de er litt ‘dyre’, er for at jeg vil investere i noen med kvalitet. Jeg har funnet en modell som er vannavstøtende, og som er i de riktige målene. 

Jeg gikk inn på kontoen min akkurat nå, og til min store glede har min fantastiske fastlege donert 5.000 kroner, og min tante i Sverige har donert 3.000 kroner!! TUSEN TAKK ♡♡ Nå blir det madrasser, og vi har fortsatt penger til overs!


Barnehjemmet har hatt et utbrudd med soppinfeksjon den siste tiden. Svette barn gir fuktige barn, og det liker jo soppen veldig godt. Det ser nok verre ut enn det er (for det ser jo forferdelig ut), men det virker ikke som at det gjorde spesielt vondt for de. Heldigvis.

2015-12-17 20.47.57

Sårene har begynt å hele.

Sårene har begynt å hele.

Onsdag ble første barnet sykt. Influensa-sesongen er i gang. Rett etter mat, kom hele melkeflaska i retur. I en eneste stor sprut. Dere vet den følelsen når man er så kvalm at det eneste som hjelper er å ynke seg? (Janicke og jeg vet i alle fall.) Så syk var hun. Hun fant roen da jeg la meg ned på madrassen med henne oppå meg, og strøk henne lett over ryggen. Da sovnet hun omsider. Etter en halvtime, gikk det opp et lys for meg. «Nå, blir jeg og syk. Nå kan du skylde deg sjæl.»

2015-12-17 20.37.15

Jeg var jo syk for en måned siden. Sofia var min roomie da, og fikk æren av å holde håret mitt. Etter ei sprøyte i ræva, og å ha laget så høye brekkelyder at geitene utenfor svarte meg, så ble jeg da fin igjen. At andre spyr er helt ok (til og med når de spyr PÅ meg, Sandra), men meg selv? Usj. Mange år med bulimi gjorde ikke akkurat forholdet til det å kaste opp noe bedre, akkurat.

2015-12-17 20.42.06

Berget unna denne gangen, heldigvis. Godt var det, for allerede andre dagen hadde seks barn begynt å kaste opp og fått høy feber. Slappe, syke barn gir en litt roligere dag, sier du? Ha. Eller ikke.

Det er jo et under at ingen av oss har sklidd i spyet og knekt nakken eller lårhalsen. Flere dager på rad har jeg kommet hjem med spy fra topp til tå, bokstavelig talt. Forrige uke ble jeg nedspydd av fem forskjellige barn på en dag. Karma, tenkte jeg da. Det er straffen for å mobbe min mor, da min lillesøster kastet opp på henne for et par uker siden.

2015-12-17 20.40.05

Barna blir jo litt redde når de er syke, og søker voksen kontakt og trøst. Fint det, når du kommer imot meg for at jeg skal holde deg, for du er redd og ikke helt skjønner hva som skjer – så du spyr opp hele melkeflaska i ansiktet på meg. Da er det kjekt å ha vaskemaskin. NB! Merk ironien.

Kjekt å bli bært når man er syk!

Kjekt å bli bært når man er syk!

I går var faktisk første spy-frie dag, og alle barna var fulle av energi. Selv om slappe barn sovende på deg har sin sjarm, så er det jo mye kjekkere når de er i sitt ess.

20151216_164605

Hold dere friske!

De ga hverandre sitt ‘ja’!

I går var jeg på mitt første ghanesiske bryllup. Hvilken fin opplevelse det var!

Vi snakker matchende bukser også!

Vi snakker matchende bukser også!

Det startet med at brudgommen satte forlovelsesringen på sin kommende hustru, etterfulgt av taler fra foreldrene. Vi kom da talene hadde begynt, og vi snek oss inn i lokalet. Brudeparet satt i det ene hjørnet, på hver sin røde plaststol  (plaststolene er selve symbolet på Ghana, de finnes overalt og brukes til alt). Bruden hadde på en nydelig blå metallic-kjole, og brudgommen hadde matchende bukser og en hvit skjorte. 

Etter denne før-sermonien, dro vi til kirka. I og med at det var søndag, var ikke gudstjenesten ferdig enda da vi ankom. Gudstjenestene her er .. en fantastisk opplevelse. Den tilstedeværelsen, de er så fulle av liv og kjærlighet til Gud. Om du anser deg for kristen eller ikke; er du i Afrika, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å dra på en gudstjeneste. Så mye glede.

20151212_113318

Omsider gikk vi inn i kirka, sammen med brudgommen, og fikk plass helt fremst. Mens vi ventet på at bryllups-sermonien skulle begynne, hadde forsamlingen lovsang. En mann på piano, en ti år gammel gutt på trommer, og damer med mikrofon. Her synger du med den stemmen du har, og jeg skal love deg at folk sang med hele sin røst. Fantastisk fint.

wp-1450025267751.jpg

Til forskjell fra et norsk bryllup, er det ikke noe ‘stillhet og alle reiser slik at bruden får all oppmerksomheten når hun gjør sin entre’. Midt i en av sangene merket jeg plutselig at bruden allerede var halvveis opp til alteret. Sakte gange sammen med sin beste venninne (de bruker ikke forlovere her), til lystig og rask musikk, hvor hele menigheten sang av hele sitt hjerte. Jeg syntes det var litt rart, men slik er tradisjonen her.

wp-1450025285588.jpg

Brudeparet hadde sitt andre antrekk for dagen. De ble satt på stoler foran alteret, og presten begynte sin preken. Selv om det foregikk på Twi, vil jeg anta at det er ganske likt det som sies i Norge. Men noen andre tradisjoner hadde de:

  • Brudens far ble kalt opp av presten, for å gi sin velsignelse til brudeparet. Da denne var gitt tok han sin datters hånd, overga henne til presten, og han førte henne videre til sin kommende ektemann. Veldig fint, og rørende.
  • Presten velsignet og ba for ringene, før de ble satt på fingrene til brudeparet.
  • Hver gang enten bruden eller brudgommen fikk en mikrofon trykket i ansiktet for å gjenta etter presten – ble det etterfulgt av ‘amen’, applaus og stormende jubel fra hele forsamlingen.
  • Da de hadde fått ringene på fingene, og hadde blitt velsignet mens de knelte fremfor alteret, skulle de snu seg mot venstre (som visstnok var veldig viktig, og som viste seg å være vanskelig å skjønne), og snu seg mot forsamlingen og motta applaus.
  • Det er ikke noe ‘nå kan du kysse bruden’ her. Det er en awkward klem som gies, jeg kjente at jeg ble litt flau selv også. Kulturen er slik at kyssing og tildels klemming helst skal foregå hjemme, bak lukkede dører.
  • Deretter skulle brudeparet danse. Hele forsamlingen reiste seg og ble med på dansen, så frigjort og fullt av glede. Istedet for at de kastet ris på de, klistret de pengelapper  (for de var jo blitt ganske svette) i ansiktet på dem.
  • Så var det til for nok en preken. For brudeparet, som jeg forsto. Det ble lest fra 1. Peter 3, der det står om ‘Ord til ektefolk’. Hvilken innlevelse det var på presten! Jeg trodde han skulle lette fra gulvet, at han skulle riste av seg fingeren, og at stemmen hans skulle sprekke.
  • Så var det tid for dans igjen. Hele forsamlingen.

20151213_113458

20151213_113518

Etter kirka dro vi til bryllupsfesten. Det var så vakkert laget der ute! Jeg ble kalt inn til kjøkkenet, for å få mat. Noe jeg stusset litt over, siden det virket bare som om det var nærmeste familie som fikk spise. Sikkert fordi jeg var hvit. Brudgommen, som faktisk er en av taxi-sjåførene som jeg har sittet på endel med, var i fyr og flamme da han fikk høre at jeg ville ha Fu Fu. (Slapp av mormor, ikke rotte denne gangen. Denne var med geit.) Så ble jeg plassert inne på noens soverom helt alene for å spise. Litt rart, men god mat i alle fall!

20151213_133304

Ute var festen i gang, og brudeparet hadde skiftet til sitt tredje antrekk. Lilla og hvitt, de var så nydelige. De gir ikke gaver her. Eller jo, men ikke gaver som de pakker inn. Gjestene la penger framfor brudeparet (1 cedi var ett skritt osv, også måtte de begge komme seg til stolene sine), de solgte champagne-flasker og lommetørklær i plenum, gjestene kunne betale for å sprekke ballongene som var satt opp i en bue over brudeparet – alle pengene gikk selvsagt til brudeparet.

20151213_125826

Bryllupskake!

Bryllupskake!

Titt og stadig vrengte DJ’n opp musikken, slik at brudeparet og hele forsamlingen skulle danse. I kjent afrikansk dansestil, såklart. Jeg og vertsmoren min dro hjem, slitne etter å ha vært der i fem timer.

Et par timer senere skulle vi til nabolandsbyen å drikke øl. Det var faktisk brudebilen som hentet oss, og jeg følte meg litt utilpass da jeg ble plassert i baksetet sammen med Alice og George. Jeg følte jeg entret en sfære som ikke var ment for meg. De brydde seg ikke, da, og var kjempehyggelige. En plass på veien kysset de også, og jeg fikk nesten hakeslepp og følte meg beæret. Etterfesten besto av ti mennesker  (jeg trodde alle gjestene skulle dit), men vi hadde det gøy.

IMG-20151214-WA0001

GRATULERER TIL ALICE OG GEORGE!!

Juletanker og perspektiv.

Mandag kveld kjørte jeg gjennom Kumasi sentrum. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg på en ti minutters kjøretur, kjørte forbi 70 – 80 hjemløse. Menn, kvinner og barn som lå langs fortauene, med pappesker eller plastikkposer som underlag. Blandt mennesker som travet rundt dem, i et virvar av søppel, støv og urin. Det gjorde inntrykk. Det er tøft å se. Disse menneskene tenker ikke på jul. De tenker ikke på julegaver. Alt de vil er å ha en trygg, varm seng, og nok mat å spise.

Julestresset og julegavehysteriet har i mange år vært et faktum i land som Norge. Vi stresser unødig i den tiden vi burde slappe av som mest, og gir barna gaver de egentlig ikke har bruk for. På julaften får de så mange gaver at de ikke husker halvparten av de neste dag. Men vi gjør det jo bare fordi vi er glade i dem, og vil at de skal bli fornøyde, gjør vi ikke? Hvorfor er det slik, at hvor mye vi bryr oss må måles i materielle ting? Hvilket barn trenger en veske til 15 000,- eller en PC til 9000,-? Hva er det vi lærer barna våre? Hvorfor jager vi alltid etter mer? Mer penger. Mer gaver. Mer lykke. Mer julekos. Mer å være takknemlig for, når man i realiteten bare blir mer utakknemlig. Kalenderpress. Gavestress. Følelse av utilstrekkelighet.

For hvert år bruker vi mer og mer penger på julegaver. Barna får ofte så mye gaver at de ikke orker å pakke opp alle, for ikke å snakke om at de ikke orker å leke med de. Jaget etter de største, beste julegavene – slik at barna skal huske de. Facebook overøses i disse dager med ‘vinn ditt, vinn datt til jul’. Hvorfor handler det i så stor grad om å få noe? Hva er egentlig meningen med julen? Er det å kjøpe så mange gaver at du kommer bakpå i flere måneder fremover? Stresse hele Desember, for å bevise vår familielykke for hverandre, og da gjerne gjennom sosiale medier?

Det handler om perspektiv. Og perspektiv har jeg mer enn nok av her. En ung kvinne i denne landsbyen sitter i dag å bekymrer seg over hvordan hun skal få ting til å gå opp. Hun har en tre år gammel sønn hun ikke klarer å forsørge, og nå har hun blitt gravid igjen. Aborten på 800 norske kroner har hun ikke råd til. Hun er rådvill, og desperat. Samtidig sitter en ung kvinne i Norge å bekymrer seg. Hun vet ikke om leketøysbilen til 3000,- hun har kjøpt til sin 3 år gamle sønn er nok. Hun burde kanskje kjøpe en ting til, for å vise han at hun virkelig bryr seg om han. I nabohuset her sitter en mor med ansiktet gjemt i hendene. Hver dag er en kamp for å finne mat til sine to barn og sin nevø. De lever hånd-til-munn, og hun gråter hver gang hun må sende sine små i seng sultne. Hvordan skal hun klare dette? Samtidig sitter en mor i sin varme stue i Norge, med ansiktet gjemt i hendene. Hun stresser over julaften. Hun må bake, rydde, vaske, pynte, vaske juleklær, pakke inn gaver, levere gaver, lage ribbe, lage multekrem. Lista føles uendelig. Hvordan skal hun rekke alt dette?

Det er ikke jul her enda. Gatene er ikke fulle av julelys. Butikkene er ikke (og har ikke de to siste månedene) vært overøst av julepynt. Folk springer ikke som gale for å rekke å kjøpe alle gavene de skal. Selv hvor lite de har, så er de glade. De er avslappet. Både barn og voksne gleder seg til jul. For julen har ikke gått over stokk og styr. Jul her i Ghana betyr at hele familien kommer fra fjern og nær, bare for å være sammen. At hele familien spleiser på et godt måltid. Tilbringe tid med de som betyr noe. På kvelden går alle ut. De tar vare på alle, inkluderer alle. De som ikke har noe, tar de inn i sin medmenneskelighet. Gaver betyr ingenting, fordi menneskene de er med betyr alt. Afrika har mye å lære av Europa, men jøsses hvor mye vi har å lære av dem også! Det bordet jeg har med julepynt og det lille juletreet jeg har på rommet mitt, var nok til å gi tårer i øynene til mine vertssøsken. Snakk om takknemlighet for ‘lite’. Lite i den vestlige verden, men akk så mye for disse fem barna.

Julaften handler ikke om å gi mest mulig gaver. Om å få flest, de beste og dyreste gavene. Den handler om å gi og få kjærlighet. Tilhørighet. Barna trenger ikke all verden for å ha det bra. Det virker som at voksne trenger mer bekreftelse på hva barna betyr, enn de selv. Barna trenger trygghet. Omsorg. Kjærlighet. En klem. Tak over hodet. En varm seng. Nok mat i magen. 

For all del, kjøp hva dere vil til barna deres – men jeg vil komme med disse juletankene for i år: Tenk bare på at i andre deler av verden, og også i Norge, finnes det mennesker som ville gitt alt for bare en brøkdel av det dere allerede har. «La julefreden senke seg», heter det så fint. Ikke glem det. Slapp av. Stress ned. Ta vare på hverandre. Gi de du bryr deg om en ekstra klem. Tenk på de som er alene, de som ikke har mulighet til å feire jul med sine kjære. Husk at det er menneskene som betyr noe, ikke tingene. Gi tid, ikke ting. Barna vil ikke huske gavene de fikk om ti år, men de vil alltid huske følelsen du ga dem.

Det er lillejulaften. Et lite barn går gatelangs i Kumasi. Hun lurer på om hun vil finne en trygg plass å sove i natt. Hun håper at hun i morgen får det hun ønsker seg mest av alt; et varmt, fullverdig måltid. Samtidig lusker et lite barn rundt juletreet hjemme i stua si. Hun lurer på om hvor mange av de 40 gavene som ligger under juletreet er til henne. Hun håper at hun får det hun ønsker seg mest av alt; den dukken som kan spise, tisse og bæsje, med tilhørende stelleveske, vogn og barnestol. Den ene gruer seg til morgendagen, den andre kan nesten ikke vente.

På bussen en plass i Ghana.

Dersom man tilbringer litt tid i Ghana, og da tar endel buss, få man oppleve det. Buss-prekene. Er den ene passasjeren prest, finner han ofte ut å ha en timelang preken midt i bussen. Til alle medpassasjerers store glede og engasjement. Det er bare synd det som oftest foregår på Twi, så man ikke forstår så mye av det.

Og det var dette jeg trodde denne mannen hadde også, på veien fra Cape Coast til Kumasi. En preken. Overbevisende, engasjert og målrettet, med høy, selvsikker røst – kombinert med hans manglende bruk av engelsk, hvordan  kunne jeg tro noe annet?

Etter en halvtime med roping og aktiv deltagelse fra de andre passasjerene, forsto jeg at han forsøkte å selge noe. (Og er du i Ghana; for all del vær litt skeptisk til slike ting! Ghanesere tror på nesten alt. En mann kom inn på sykehuset helt svart i munnen og med tenner som falt ut, fordi noen hadde sagt at å drikke/skylle munnen med bensin hjalp mot tannpine. De er desperate når sykehuset er et så dyrt alternativ.) Men denne mannen solgte altså noe fantastisk. Helt sikkert. Et vidundermiddel. Siden det virket som at alle rundt meg var bergtatt og overgitte til denne nyskapende medisinen, måtte jo jeg også åpne ørene litt. Medisin-mannen så det, og flettet inn noen engelske ord her og der, slik at jeg i det minste fikk med meg sammenhengen.

Og dere kan tro hvilken fantastisk medisin han kom med? Det fantes ikke grenser for hva den kunne kurere og/eller behandle: Høyt blodtrykk. Diabetes (1, 2 OG 3). Redusere kolesterol. Kontrollere HIV (!!). Kurere prostatakreft. Behandle slag. Syns-problemer. Forsterke hukommelsen. Muskelkramper. Gonoré. Problemer med fertilitet eller impotens. Tann-pine. Psykiske problemer. Nyre-problemer. Parkinsons sykdom. Slangebitt. Og det var bare det jeg fikk med meg på engelsk.

Snakk om vidundermedisin, ikke sant? Doseringen var en halv teskje to ganger daglig. Ghaneserne var frelste, og kjøpte som gale. Så da måtte jo jeg og kjøpe, da. Vil jo ikke risikere å bli syk! Skal innrømme at det var lovnaden mot kurering av slangebitt som vant meg over. For rundt tre-fire uker siden, var jeg vitne til at en 36 år gammel mann døde, grunnet et slangebitt. [ De er fattige her, og det er dyrt å dra på sykehuset. Seks dager etter bittet kom han inn likevel, men dessverre for sent. Han blødde ihjel innvendig. Men, det er en annen historie. ]

Medisin-mannen kom rundt med smaksprøver til 59 ivrige ghanesere som knasket ubekymret i seg, og jeg tok gladelig imot en smaksprøve jeg også. Jeg måtte jo le litt da jeg fikk prøven i hånda. Ser dere hva denne «vidundermedisinen» egentlig er?

wp-1449240229511.jpg

Vel. Det vil kanskje ikke kurere meg for Parkinsons eller beskytte meg mot slangebitt; men sammen med mammas sending, sikrer det i alle fall risgrøten i hele Desember!

wp-1449240643899.jpg

Adventstid og jul i heimen.

Jeg kan nesten ikke tro at det er Desember allerede. Hvor ble det av dette året? Og det faktum at jeg har vært i Ghana i to måneder allerede? Jeg kan nesten ikke begripe det. Tiden har gått raskt, og det føles ut som bare et par uker siden at jeg satte meg på flyet på Værnes. På den andre siden; når jeg betrakter alle minner, inntrykk, opplevelser og erfaringer hver for seg, så føles det som at jeg har vært her et helt år. Blir helt tidsforvirret her nede.

20151201_125858

Da jeg kom hjem på mandag, ventet en av mors pakker på meg, og den var pakket full med julepynt! I vår familie er vi (les:mamma) veldig glade i jula. Regner nesten med at juleboden (ja, du leste riktig) allerede er tømt og fått sine plasser, mamma? Mors juleglede har med årene smittet over på meg. Det er så hyggelig når hele familien samles. Holde på alle tradisjonene. Bare være sammen. Nyte hverandres selskap. Så nå har jeg fått opp litt julepynt på rommet mitt også. Til og med juletreet er ferdig pyntet (-:

20151201_130920

Det er vanskelig å få noe særlig adventsfølelse når det er 32 grader og solsteik ute, men ghanesiske spiller masse julemusikk. Julemusikk med en ghanesisk vri, haha. Og det roper ikke akkurat julestemning når jeg har fått minst 60 nye myggstikk på ett døgn. Definisjonen på selvkontroll må være å unngå å klø på de, det er jeg sikker på.

received_10153647158810236

Klokken tolv i går kom en ny pakke; julekalenderen min ♡ Snakk om å få den på hengende håret. Eventuelt hengende skjegget, siden det snart er jul. Og jeg tror dette blir den beste julekalenderen noen sinne! I går fikk jeg brev fra mamma og i dagens pakke ventet et kort fra min fantastiske lillesøster. Er så vanvittig takknemlig for den jenta der.

20151202_144509


I går fylte min venninne Vera 20 år, og det måtte jo feires! En av tradisjonene når det kommer til bursdag her i Ghana, er at alle gjestene kaster væske på bursdagsbarnet. Vann, øl, suppe (kald, riktignok) har ingen betydning, så lenge bursdagsbarnet blir våt. Påminn meg å ikke ha på noe hvitt på min bursdag, vær så snill.

IMG-20151202-WA0000

Og siden det var 1. Desember så spiste vi ribbe! Okei, ikke norsk ribbe, men svoren var i alle fall sprø. Ghanesere liker sterk mat, veldig sterk mat. Trodde både tunge og underleppe skulle falle av.

IMG-20151202-WA0001


Nå gleder jeg meg til sene, mørke kvelder. Sitte i lyset fra juletreet med en kopp te fremfor meg. Åpne og nyte dagens julekalender. Finne frem strikketøyet mitt. Ha en fin adventstid!