Måned: november 2015

Et nattskift på barnehjemmet.

Vi kom til barnehjemmet klokken 19, og fant de større barna utenfor, sammen med Mama Joyce og Mama Angelina. For at barna skulle få sovne, ble vi ute så vi ikke forstyrret dem. Barn og voksne lekte seg, og det var fint å bli litt bedre kjent med noen av mødrene. De (fleste) er så fulle av godhet, omsorg og kjærlighet for barna, og det varmer hjertet mitt å se. Angelina sa at selv etter 20 år i jobben, er der fortsatt tøft å se når det kommer små babyer. Og fortsatt vanskelig når barna drar tilbake til sin familie. Noen av de ser de igjen, men ofte så har de ikke mer kontakt med de, og de vet ikke hvordan de har det. Barna har det ofte bedre her, enn hos sin familie.

Klare for en lang natt.

Klare for en lang natt.

Sofia facetimet med kjæresten sin, og han snakket litt med de eldste barna. De spurte han om han hadde en mamma, hvorpå han svarte at det hadde han dessverre ikke. Barna ble tydelig med seg, og medfølende svarte de ‘Å, stakkar deg. Vi har mødre vi.’ De ser jo ikke på seg selv som foreldreløse. De ser på alle de ansatte der som mammaer, til og med vi frivillige fikk vi fortalt.

Klokken åtte kom nattskiftene. Hver natt er det tre ansatte på jobb. To juniorer, og en senior. Mama Jane, nattens senior, har jobbet på barnehjemmet i 32 år. Vi gikk ned på småbarnsrommet, gjorde klart der vi skulle sove, og kjente på freden som var senket seg over barna. Det var noe annet enn hvordan det er på dagvakt, skal jeg si dere. I denne atmosfæren kan jeg sitte i timevis. Lytte til små snork, nyte stillheten.

20151124_201723

Halv ti gikk Jane og Georgina for å forberede nattens første måltid, og klokken ti var det tid for å mate de små. Ta de opp av krybbene sine en etter en, med øyne fulle av søvn. Dra de ut av drømmen. Det var såvidt de klarte å holde øynene oppe, og de klamret seg inn til oss. Noen sovnet mens de spiste, og det var en slik ro over spisestunden. Da alle hadde spist ferdig, fikk alle nye bleier før de ble lagt tilbake i krybbene.20151124_222434

Da klokken er blitt halv elleve, har alle sovnet igjen. Nå høres bare snorking gjennom en tett nese. Små ynk fra en litt vond drøm. Koselyder. Og smatting på små barnehender. Vi benytter sjansen, og får oss litt hvile. Akkurat slaget tolv ble solcellepanelet tom for energi, og det ble plutselig mørkt i rommet. De er visst vant til å sove med lyset på her, så Georgina slo på ei lykt. Så fikk jeg sove litt jeg også, den lille halvtimen jeg sov den natten.

20151124_20180920151124_201839

Minstemann, som faktisk ble 3 uker i går, vekte meg kvart over ett, og var klar for ny runde med mat. Han svelgte unna som bare det, og sovnet god og mett rundt halv to.

Freden varte ikke lenge, for kvart på to våknet han igjen. Gråt og gråt. Til slutt byttet jeg og Jane på å se til fire forsjellige barn som gråt på tur. Minstemann var tett i nesa, så hun kokte vann hun dyppet et håndkle i, for så å holde det under nesa hannes. Slik at han skulle inhalere dampen og få det til å åpne opp litt. Fatter ikke hvordan Sofia og Georgina klarte å sove over det, men igjen så har jeg jo veldig lett sovehjerte (spesielt med barn involvert).

20151124_230052

Rundt halv tre hadde vi fått tre av fire barn til å sove igjen, da lille Emmanuela på 4 mnd våknet og gråt. Det er en fin balanse på det der, å vite når man skal ta de opp og å la de ligge. Barna venner seg fort til dersom de blir tatt opp når de gråter, og på et barnehjem med 16 småttiser vil man helst unngå det. Og på den andre siden; man kan ikke la de gråte så mye at de vekker de andre barna. Med to sovende (snorkende) personell, og en Jane som tydelig var sliten, tok jeg med meg Emmanuela til madrassen. Der roet hun seg, selv om hun ikke sovnet. Det er så koselig med en liten tass som ligger så tett inntil deg at du kjenner pusten mot din egen kropp. Det smattes iherdig på den ene hånden, mens den andre blir brukt til å pjuske seg selv i håret. Jeg verdsetter virkelig slike stunder, og ble liggende å følge med henne til hun endelig sovnet klokken fire.

Ganske timet, egentlig. Jane og jeg lot de to andre sove, og gikk opp for å forberede en ny runde med mat. Alle ansatte som jobber ved Mampong Babies Home er nødt til å gå et HMS-kurs, og de er flinke med hygienen på kjøkkenet. Om noen har noen flaske-tuter å donere, vet jeg at dette blir satt veldig pris på! Her i Ghana så er de vanskelige å få tak i (man får kjøpt, men da må man kjøpe hele flaska), og det har med hygienen å gjøre. Vannet er ikke alltid helt rent, og ‘den vanlige familien’ klarer som regel ikke å holde flaske-tutene desinfiserte. Noe som gjerne resulterer i diaré hos barna. Av samme grunn er det ytterst sjelden å finne smokker her. Her på barnehjemmet koker de vannet, for så å avkjøle det; og det er kun dette vannet de gir barna. Det er godt å se at de tar hygienen så seriøst. Men med så mange barn som drikker av de samme flaskene, og gjerne biter i de, har mange av flaske-tutene alt for store åpninger. Dette er spesielt uheldig for de minste, som ofte har vanskelig med å svelge unna. Så, har du småbarn som akkurat har sluttet med flaske, og du vil gi bort flaske-tutene til et godt formål? Ta gjerne kontakt, enten her eller på Facebook! (Mye man kan lære av en samtale klokken fire på natten!)

20151125_043325

Grøt-melka de bruker her er en slags tykk mais-grøt, eller hot cereal. De blander den med kokende vann, tilsetter ideal-melk, og blander godt. Så er det bare å fylle i ti flasker, fire av de utblandet med litt morsmelk-erstatning, og fylle kannen med den resterende grøt-melka. Seks av barna drikker den av kopper.

Klokken var blitt nesten fem da vi dro morgendagens helter ut av søvnen og krybbene deres, og la de ut på den store madrassen. 20 minutter senere var de alle mette og våkne, og de ni største ble tatt med til det store badet. Der satt 38 barn enten i kø, eller de satt allerede på do for dagens rutinemessige bæsje-runde. 20 barn i gangen, på rekke og rad på en potte/bøtte. Et av barna rakk å spise litt av naboens bæsje før vi fikk avverget det, og ei holdt på å drikke fra tisse-potta si, noe vi fikk avverget. Jeg fikk ansvaret for de 16 minste, fikk på de ny bleie og lagt de til sengs igjen. Sofia ble igjen hos de større barna, og fikk oppgaven med å tørke de etter badet, for så å sende de videre til Georgina for påkledning (vanlige klær for preschoolers, da de ikke begynner før klokken 10.)

Snapchat-517256042420470798

Her er klokken 06.

Her er klokken 06.

Skolebarna kledte på seg selv, og ble gitt Milo og loff av Mama Jane, og sett til at de var presentable. Siden det nå ikke var mer å gjøre for Sofia og meg, pakket vi sammen sakene våre og tok en taxi hjem da klokken var blitt 0630.

20151125_062246Snapchat-6700717151331646474

Ma bre! (Jeg er sliten!)


Jeg ble overrasket over hvor mye som gjøres om nettene. Rutinene er mye bedre enn på dagtid synes jeg, spesielt med tanke på tiden. Både Sofia og jeg hadde vært våken siden halv sju på morgenen, noe som kanskje ikke var helt gjennomtenkt. Flaks jeg er en nattugle. Jeg likte nattskiftet, og kan gjerne tenke meg å jobbe mer natt på barnehjemmet også.

Reklamer

En julekalender med stor betydning.

Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Jeg er så glad, så rørt, så takknemlig.

Hvert år bruker Rye Skole i Trondheim å ha julekalender, hvor hver elev tar med 1 kr hver dag, og så sender de de innsamlede pengene til en hjelpeorganisasjon. Og vet dere hva? I år går den donasjonen til Mampong Babies Home!!

advent_calendar

Mamma sendte meg en melding og fortalte det i går morrest, og jeg satt i senga mi med hakeslepp og tårer i øynene. Dette var så uventet, og veldig fint gjort. Tusen, tusen takk.

Dette betyr dermed at jeg kan starte på prosjektet ‘uteareal’, som jeg har tenkt på en stund (mer info kommer senere.) Frisk luft er vel en ting vi alle vet er bra, men her er de miste barna inne på det samme rommet 24 timer i døgnet. Har fått godkjennelse fra Madam Maggie om å ta i bruk og fikse opp det flotte utearealet som er her, slik at barna kan få være ute å leke seg. Og det, kjære Rye Skole, det kan startes takket være dere!

Dere aner ikke hvor mye denne støtten betyr for disse små, deres hverdag og deres fremtid. Sender en stor takk fra alle barna, alle mødrene, Madam Maggie og meg :-)

Følg med!

Preventive Child Sexual Abuse.

Forrige mandag startet svenske Sofia, Mike og jeg program for å forebygge seksuelle overgrep hos barn, et prosjekt jeg skal jobbe med parallelt med barnehjemmet i tre uker. Her kommer litt informasjon, om teamet og presentasjonen:

Dette er et stort problem i Ghana, og har kommet veldig frem i media i det siste. Antall rapporterte tilfeller øker. Det ghanesiske politiet har en enhet kalt Domestic Violence and Victims Support Unit (DOVVSU), og i 2012 fikk de inn 1,111 saker som omhandlet seksuelle overgrep.

Det er også verdt å nevne at utbredelsen av seksuelle overgrep mot barn i Afrika, rapportert i 2009, er 34,4% – noe som er den høyeste globalt. UNFPA (United Nations Fund for Population Activities) rapporterte I 2006 at 40-47% av seksuelle overgrep på global basis, blir begått mot jenter under 15 år.

wpid-2015-11-18-07.56.10.jpg.jpg

Organisasjonen jeg jobber for, Light for Children, startet derfor et prosjekt kalt Preventive Child Sexual Assault Workshops, for å forsøke å gjøre noe med dette voksende problemet. Workshop’ene har blitt presentert i barne- og ungdomsskoler siden 2010. Siden den gang har over 20,000 barn blitt nådd i Ashanti-regionen, og organisasjonen vil nå utvide prosjektet til en større del av Ghana.
Presentasjonen er holdt engasjerende og interaktiv, noe som hjelper barna med dette seriøse temaet. Med hjelp av rollespill, sang og en gjennomtenkt samtale, gir workshopen barna kunnskap om:
– Hva seksuelle overgrep er, og hvordan å kjenne igjen varseltegnene.
– En hver persons rett til å være fri for seksuelle overgrep.
– Hva de bør gjøre hvis de er utsatt for en seksuell krenkelse.

20151110_101529

Som med resten av verden, blir tilfellene av overgrep ofte ikke rapportert i Ghana heller. Jeg leste en plass at 15 av 16 seksuelle krenkelser aldri blir rapportert, og dette er store, skremmende mørketall. Overgriper er ofte en kjenning av offeret og har ofte en autoritær posisjon, enten i barnets familie eller i lokalsamfunnet. Straffen for seksuelle overgrep på barn er veldig strenge her i Ghana, og fengselsstraffen varierer mellom 7 – 25 år. I tillegg så er stigmatisering knyttet til offeret alvorlig her, så mange tilfeller blir dessverre avgjort med en bestikkelse utenfor retten. Denne ‘erstatningen’ gjør ingenting for å hjelpe det utsatte barnet med de fysiske og psykiske skadene et overgrep forårsaker.

wpid-2015-11-18-08.00.21.jpg.jpg

Det er ofte en alt for høy barriere å anmelde, da det er så mye enklere (for alle andre enn offeret, that is) å bare hysje det ned og å skyve det under teppet. Psykolog-hjelp er lite utbredt, og jeg vet ikke engang om det finnes psykologer her. Jeg har i alle fall ikke sett eller hørt om noen. Så derfor er det ekstra viktig å nå ut til flest mulig med denne workshopen, synes jeg. Etter hver presentasjon oppfordrer vi alle elevene til å skrive ned nummeret til Light for Children. De tilbyr oppfølging i ettertid, i form av både råd og veiledning. Vi frivillige svarer på de spørsmålene vi kan, men gir også ut kontaktinformasjon til utdannet personale, slik at barna kan ringe senere dersom de har spørsmål rundt misbruk/overgrep, eller dersom de ønsker råd eller bistand i en eventuell anmeldelse. Det er jo ikke alt som er like greit å spørre om i plenum, og Light for Children får mange telefoner fra barn som har vært med på disse presentasjonene. Det sier litt om hvor viktig det er å skape åpenhet rundt det, og å gi barna en trygg plass de kan vende seg til.

Normalt har vi mellom 6 – 8 forskjellige klasser hver dag, fra Primary 5 til Junior High School (I Norge tilsvarer det 6. – 10. Klassinger). I Kumasi ta de også med Primary 4, da elevene i de store byene er flinkere i engelsk. Her i landsbyene fant vi ut etter den første dagen, at det var liten vits i å kjøre med det laveste trinnet. Jeg er i snakk med organisasjonen om muligheten for å kjøre workshopen med lokale frivillige på lokalspråket, for å nå ut til flest mulige. Overgrep mot barn skjer i alle aldre, og det er aldri for tidlig å begynne å snakke med barna om det.

2015-11-18 07.54.19


Dette er et prosjekt som jeg også engasjerer meg i hjemme i Norge, og jeg mener det er viktig å få dette temaet frem i lyset. Er du interessert i å vite mer, engasjere deg, kjenner du noen som er utsatt eller er du utsatt selv? Gå inn på Landsforeningen for Seksuelle Overgreps hjemmeside >HER<

(mer…)

A Volunteer’s Day at the Babies Home.

Tenkte at jeg skulle fortelle litt om hva jeg gjør på en vanlig dag. For de av dere som har meg på SnapChat, vet dere allerede at det har kommet en ny gutt på 1 uke til barnehjemmet. Han har det bra! Dersom du synes jeg blogger litt for sjelden, legg meg til på SnapChat (carinamonstad) :-)


Jeg starter klokken åtte hver morgen.

Før alle barna står opp, er det tannpuss-tid. Allerede her har man muligheten til å bli gjennomsvett for første gang, for barna hater å pusse tennene sine. Mammaene som jobber her bruker makt for å få tennene rene, noe som bare gjør problemet større etter min mening. Jeg har fem småsøsken jeg alle har pusset tennene på, og de ansatte her begynner endelig å forstå at ting kan gjøres mye enklere uten makt. De gangene jeg kommer tidlig nok til å være med på tannpussen, står det fleste barna i kø hos meg og mer enn gjerne pusser tennene sine! Med et barn på fanget, blir Trond Viggo Torgersens ‘Puss, puss så får du en suss!’ flittig brukt – og nå er det plutselig morsomt å pusse tennene sine. (Merkelig hvor lett det kan snus til noe positivt, sant?)

Så sendes de eldste ut for å spise mat, og de får kun mat når de sitter pent på benken eller gulvet.

2015-11-11 19.57.59

De blir gitt kopper med risgrøt og Milo, og små biter med loff som forsvinner raskt. Som regel kommer jeg på jobb rundt denne tiden. Da blir man hilst av masse barn med mat over hele seg, som alle vil bli holdt. Og mens de gjør seg ferdige med frokosten, går jeg til min avdeling. Per nå er det 4 babyer og 12 småbarn ved hjemmet; og de alle møter meg våkne, med store smil og skitne, lekkende bleier. 24 små barnehender strekt imot meg, og de konkurrerer om å være den mest sjarmerende, i håp om å bli tatt opp først.

2015-11-11 20.03.43

Engangsbleier er dyrt i Ghana, derfor bruker de som regel gjenbruksbleier. Var du barn, eller hadde barn, på 70-tallet vet du nok hva jeg snakker om. Et tøystykke man knyter plastikk rundt. Uvant i starten, men med 20 sprelske barn som skiftes flere ganger om dagen, blir man proff.

2015-11-11 20.02.07

Så er det tid for å vaske sengene, både med såpe og desinfeksjon for å vaske vekk spor etter de lekkende bleiene. 44 madrasser, framside og bakside. Det går ganske radig, når man setter igang. Nå er vi to frivillige, så vi begge vasker inne på the Nursery, så tar en av oss de størres senger. Det er også en ting jeg tenker på å investere i. Nye madrasser. Slik jeg ser det, er det fire madrasser som skulle ha blitt bytter ut for lenge siden. Plastikken rundt madrassene har morknet, så alle urin har trukket inn i skumgummien. Jeg trenger vel ikke forklare hvordan det lukter? Det er høyst nødvendig at disse fire byttes ut, mine barn hadde aldri fått ligget slik og jeg skal snakke med Madammen om hvor mye en ny madrass koster. Det er også noen madrasser som jeg mener er for tynne/flatklemte, så vi får se hva jeg kan gjøre med det.

20151020_104950

Klokken har nå som regel blitt ni, og man har tid til å tilbringe litt tid med barna. Både barna og frivillige har lett for å bli liggende på den store madrassen å bare kose. For hvem synes vel ikke det er fantastisk med åtte småttiser liggende oppå seg (helt i ro, vel og merke), så tett inntil en de bare kan? Det er noe magisk over det å ha et lite barn sovende på brystet ditt. Kjenne de små hjerteslagene. Kjenne den lille brystkassen bevege seg i takt med den varme pusten mot halsen din.

Snapchat-7421173711121322456

Jeg prøver dog å aktivisere dem så godt det lar seg gjøres. De ansatte liker av en eller annen grunn ikke så godt at man tar ut lekene til de (foruten bamser), så vi tar kroppen til hjelp. Det blir endel synging, med min vakre sangstemme. ‘Old McDonald had a farm’ er alltid en slager- med klapping, all slags dyrelyder og killing. Da sitter alle barna og klapper takten med meg, og synes det er hysterisk når jeg killer dem. For de som har lært å gå, blir jo ‘nå-kommer-jeg-og-tar-deg’ aldri kjedelig. Heller aldri å ri på hest, marsjere i tog eller snurre karusell. Har du forslag til småbarnsleker som ikke krever noe annet enn deg og barna, gjerne for de som ikke kan gå, tar jeg imot det med et stort takk!

2015-11-11 20.01.35

I mellomtiden finner en av oss klærne barna skal ha på seg for dagen, og det synes jeg er ordentlig gøy. Små gleder, vet dere. Finne det antrekket som passer den enkeltes personlighet. Eller matche de alle, slik vi gjorde her:

2015-11-11 20.04.24

De engelske damene var imponert over meg, og synes det er en lettelse å ha meg der (de fikk virkelig kjenne det da jeg ikke var på barnehjemmet en dag, og Paulina sto med hodet lengst inne i klesskapet). Jeg har tydeligvis en egen evne til å se hvilke størrelser i klær som passer til hvert av barna, og når jeg har funnet frem klær til de så ‘ser de ikke foreldreløse’ ut. Jeg har visst stålkontroll, men det er vel ikke noe nytt?

Er forøvrig ikke rart at Paulina må stå med hodet i skapet..

Er forøvrig ikke rart at Paulina må stå med hodet i skapet..

2015-11-11 20.05.07

Selfølgelig skal Princess ha denne genseren.

Selfølgelig skal Princess ha denne genseren.

Mellom halv ti og ti kommer maten, til barnas store glede. Da legger vi alle de som kan holde flaska si selv på den store madrassen. Tett i tett med barn som drikker tynn risgrøt-melk fra flaskene sine, helt til de store magene deres strutter ut fra kroppen. Det er fascinerende å se hvor mye de har plass til i magen, og mange av de ser ut som at de er åtte måneder på vei når de sier seg ferdige. Babyene taes opp fra krybben sin, og mates i favnen på de frivillige.

2015-11-11 20.00.572015-11-11 20.00.39

Så er det tid for et bad. En etter en blir de vasket av en av mammaene på senteret, og gitt videre til en av oss frivillige. Hos oss blir de tørket, smurt inn med bodylotion, baby powdered, afroen blir kjemmet, de får på ny bleie (engangsbleier når de skal sove), blir kledd i de nye klærne sine og lagt i seng. Klokken har blitt ca elleve, og barna er som regel så utslitte selv, og de sovner raskt. Alt man hører er små snork, ellers er hele Nursery helt fredfullt.

2015-11-11 19.55.032015-11-11 19.59.20

Etter lunsj, klokken 15, er det litt roligere. Vel, alt er relativt. Madrassene blir ikke vasket, og førskolebarna blir ikke gjort klar for skolen (på fredag flyttet de seks førskolebarna vi hadde avdeling, så i påvente av at tre-åringene skal begynne på skolen, gjør vi ikke klar noen skolebarn om morgenen for øyeblikket.) Ellers så er etter lunsj akkurat likt som morgenen. Bleieskift, leking/kosing, forings-tid, bading, påkledning og legging. Det eneste som er annerledes er at vi på kveldstid brer over dem med tepper, og dekker sengene med myggnetting. Så sier vi ‘Bye bye’ og ‘Ibichia’ (we shall meet), og tar taxi hjem. Utslitte og gjennomsvette, er alt vi vil å spise middag, sove og å gjøre det hele på nytt neste dag.

Doccas klar for skolen!

Doccas klar for skolen!

Har du lyst å jobbe som frivillig ved Mampong Babies Home? Ta en titt på DENNE hjemmesiden.

Den brutale virkelighet.

På tirsdag kom det to nye til barnehjemmet, og med alt det innebærer så har ikke bloggen vært en prioritet. Men jeg skal la dere få et lite innblikk i denne følelseskarusellen jeg sitter i nå.

Det treffer en litt ekstra hardt når man er tilstede når barna blir bringt hit. Man får realiteten slengt i ansiktet, uten å ha mulighet for å beskytte seg selv først eller å pynte på sannheten. For det gjør vi vel alle i større eller mindre grad, eller? Det er så følelsesladet å være her. Verden, virkeligheten, er så brutal.


Den første jenta som kom inn, er rundt 1,5 år. Jeg vil anta det, når jeg ser på tennene hun har fått. Det er vanskelig å si da hun har vært underernært over en lengre periode, og er understimulert. Hun kom til barnehjemmet midt på natten. Noen hadde funnet henne forlatt ved Social Services. Moren hadde bare dratt ifra jenta si. Selv om det er lett, så kan man ikke dømme henne heller. Ingen vet hva moren sto ovenfor, hvilke vilkår hun levde under. Ei nydelig lita tulle, som klamrer seg fast til alle voksenpersoner. Hun har litt vanskelig for å tilpasse seg og har enda ikke funnet roen, men jeg tror hun vil bli okei. Og selv om det er lett å holde henne tett inntil seg, overøse henne med trygghet og kjærlighet; så tror jeg også det er viktig å holde en viss avstand de første dagene. For hennes del. Omsorg og trygghet, ja, men ikke hele tiden. Finne balansen. Hun er veldig sårbar akkurat nå, og jeg vil ikke at hun skal bli for knyttet til noen som kommer til å forlate henne igjen.

wpid-snapchat-6422614131118937691.jpg
Den andre jenta er 6 måneder. Bolle-kinnene og alle valkene på låra viser at hun har fått godt med mat før hun kom hit. Moren døde, så faren ba barnehjemmet om å ta vare på jenta en stund, da han er nødt til å jobbe. Det første døgnet hun var her, gråt hun bare. Klarte ikke å finne roen, og ville ikke spise. Nå har hun tilpasset seg veldig bra, smiler og spiser masse. Jeg er sikker på at hun kommer til å klare seg bra.wpid-wp-1446734713941.jpg

To nye venner.

To nye venner.

Det er tre damer fra England på barnehjemmet nå, to av de finansierte ‘the Nursery’. De viste meg bilder fra i fjor. Moro å se førskolebarna som små, men også veldig sterkt. Bildene de viste, og historiene de fortalte, ga inntrykk. Barna ga inntrykk. Alt blir så nært når man vet historiene bak.

Paulina og Grace.

Paulina og Grace.

Vi er heldige å ha friske barn på hjemmet nå, men det er ikke alltid tilfelle. I fjor døde fire av barna. Det var et tvillingpar på to år, som begge hadde et handikapp. De gikk alltid med gips på føttene, da de hadde klumpfot. Gutten fikk en kraftig luftveisinfeksjon, og ble innlagt på sykehuset. Sykehusene her kan ikke sammenlignes med de i Norge. CPAP’en han var satt på, var .. jeg vet ærlig talt ikke hvor mye nytte den gjorde for gutten. Luftfukter hadde de ikke, så løsningen var en flaske med vann, tilkoblet en slange. Han overlevde ikke. Tvillingsøstra har det veldig bra, og ble adoptert av ei amerikansk dame. Da tvillingenes onkel fikk høre om dødsfallet, kom han med en «kiste» de skulle begrave gutten i. En blå pappeske med bilde av en gulvvifte på. Der fikk han sin siste hvile.

Å se bilder av gutten, begravelsen og kista, dro meg tilbake til den desemberdagen vi måtte begrave min lillebror. Og jeg kjenner en dyp takknemlighet for at vi fikk begrave han i en hvit, fin kiste. Et verdig, siste hvile for en flott gutt. Vi tar så mange ting for gitt i Norge. Kunne du tenkt deg å begrave barnet ditt i en pappeske kanskje? Tanken er helt ufattelig. Utenkelig. Fjern. Før hadde jeg ikke engang kunnet sett det for meg, men nå kan jeg det. Virkeligheten er brutal.

Ei jente på 3 hadde aldri sittet oppreist før hun kom til barnehjemmet. Hun hadde heller aldri blitt stimulert. Når noen snakket til henne, freste hun med sammenbitte tenner. Ei jente med et handikapp ble reddet fra elva av ei dame. For her i Ghana kan de finne på å ofre de «ødelagte» og forbannede barna, gi de schnapps og la elva ta de. En horribel tradisjon, som dessverre blir praktisert i dag også. Men denne jenta ble funnet før ‘elva rakk å ta sjela hennes’. Damen som reddet henne hadde bare lagt henne i et hjørne hjemme hos seg, uten å ta noe ansvar for henne. Ingen av disse jentene overlevde, og døde på barnehjemmet.

Jeg sier det igjen; virkeligheten er brutal. Å se bilder av de skjønne englene, gjorde sterkt inntrykk. Å få et uskyldig ansikt å forbinde med historiene.

wpid-20151026_170122-1.jpg

Denne jentas mor hadde en tragisk skjebne. Hun ble bringt hit da hun var 3 måneder, av sin far og eldre søster. Søstra tok ikke øynene fra henne, og hadde et blikk som lyste «You killed my mommy». Moren fikk en blødning under fødselen. Faren hadde råd til å betale for blodoverføring, men blodet de fikk var infisert – og moren døde av Hepatitt. Skulle hun reddes, måtte hun sendes til Europa, noe som ville kostet familien 100,000,- NOK.

En 7 år gammel gutt ble hentet av sin far i fjor, tatt med til sin døde mors landsby og forlatt der helt alene. Hva de gjorde med gutten der, er det ingen som vet. Noe jævlig, i alle fall. Hekseri var det noen som trodde. Faren kom tilbake til barnehjemmet med gutten. Han spiste ikke, sluttet å snakke, man fikk ikke kontakt med han og han var veldig tydelig traumatisert. Han ble innlagt på sykehuset, hvor faren la gutten på gulvet for å selv sove i senga. Han har kommet seg enormt siden den gang, og er en sosial og glad gutt nå!

Yaw.

Yaw.

Den eldste jenta på barnehjemmet, nekter å dra tilbake til familien sin. Med en voldelig far og med fem eldre brødre, frykter hun for å bli mishandlet. Ei smart, høflig og gjennomført snill jente. Madam Maggie, sjefen, gjør alt hun kan for at jenta skal få bli værende på barnehjemmet.

Basille.

Basille.

Mampong Babies Home gjør utvilsomt en ekstremt viktig og god jobb, og de ansatte her er fantastiske. Jeg er ydmyk over å få være en del av dette teamet for en stund. Det er lett å tenke at ‘man ikke får gjort nok’ for disse barna, men jeg både ser og føler at jeg gjør en forskjell. For disse små englene.