Måned: oktober 2015

#endpoverty

Se for deg dette: Du er en 32 år gammel kvinne, og du har fire barn. For å tjene penger, selger du sko. Hver morgen etter frokost, tar du med deg din 1.5 år gamle datter, Emilie, til den boden du leier. Pent legger du frem sko i alle farver og fasonger. Der sitter du hele dagen i varmen. Du tjener i gjennomsnitt 5 kroner om dagen, og det kan gå flere dager mellom at du tjener noe som helst. Du lever i ekstrem fattigdom, skal man følge statistikken. I fjor hadde du en inntekt på 1800 kroner. Du har ikke råd til å gi dine barn ordentlig mat, vannkilden deres er utrygg og dere har ikke tilgang til toalett.

wpid-esd-ghana-fieldtrip-may-2009-086.jpg

Din eldste datter, fjorten år gamle Cecilie, har flyttet til hovedstaden. For å gå på skole, og å forsørge seg selv. Da du snakket med henne på telefon sist, for to måneder siden, sa hun at hun hadde det bra. Du er stolt av henne, og vet at dersom hun fortsatt bodde hjemme, hadde du ikke fått ting til å gå rundt. Sannheten om din datter er en helt annen, men hun holder det hemmelig for deg. Din fjorten år gamle datter er prostituert. Seks kunder daglig, gir henne det du ikke kan. Penger til å få gå på skolen. 12 kroner betaler mennene henne for sine fem minutter med nytelse. 5 kroner av de går til leie av rom på bordellet, resten deler hun og halliken sin.

wpid-ghana-2013-kumasi-6.jpg

Du har også tvillinger, Martin og Andrea. Din elleve år gamle tvillingsønn selger også på gata, han selger vann til forbikjørende. Han står gatelangs til flere timer etter at det har blitt mørkt, selv hvor utrygt det er. Etter at din mann stakk ifra deg, er det nå din sønn som er mannen i huset. Et ansvar han tar svært alvorlig. Så alvorlig at han nesten har droppet helt ut av skolen. For det er jo klart, det er mannen i husholdningen som skal stå for mesteparten av innkomsten. Tvillingdatteren din går fortsatt på skolen, men du vet ikke hvor lenge du har råd til å la henne gå der. Av de 30 elevene i hennes klasse, lever 9 av de i fattigdom; 3 av de lever i ekstrem fattigdom. Det er Andrea som tilbereder all maten hjemme, for du er i for store smerter til å gjøre det selv. Du har hatt vondt i mageregionen i flere uker, og smertene blir bare verre. Hver dag overveier du om du skal dra til legen, eller har råd til å mate dine små. Valget havner alltid på sistnevnte.


Vanskelig å se for seg, er det ikke? Dette er realiteten for mange familier i Ghana, for omtrent 30% av befolkningen for å være eksakt. 3.65 millioner barn lever i fattigdom, hvor 1.27 millioner barn lever i ekstrem fattigdom. Hvordan kan man hjelpe disse menneskene? Det er en setning jeg alltid har med meg, i møte med alle mennesker; Lær de kunsten å fiske, fremfor å gi de fisken. Og med den setningen i bakhodet tror jeg det er mulig å gjøre mye med fattigdoms-problematikken her. Jeg skrev dette i dagboken min, på turen ned hit: «Ikke gi de penger, for de trenger ikke det. Kjøper du mat til de, vil de fortsatt være sultne i morgen. Gi de heller kunnskapen og redskapene de trenger for å klare seg selv. Lær de å stå på egne ben. Ikke ta fra dem deres «frihet». Ikke frarøv dem deres rett til å være medmennesker. Ikke gjør de mindre enn det de er. Utdann de. Lær de. Forbered dem på (å ut i) verden. Slik at de har redskapene, ferdighetene, nok til å forsørge sin egen familie. Universitet. Videreutdannelse. Det er det de trenger. Educate. Empower. Humanity.»

De fleste barn fra fattige familier, dropper ut av skolen. De fleste av de dropper ut tidlig i barneskolen. Og da fortsetter den vonde sirkelen med fattigdom. Barna er fremtiden vår. Det finnes så mange intelligente barn her, som aldri vil få muligheten til å vokse. Til å bruke det potensialet de har. Et eksempel er en elleve år gammel gutt som bor i nabohuset her. Kjempesmart unge. Her en kveld, da strømmen var gått, lagde han en lommelykt av ting han fant på gata. Av et batteri, pære fra en ødelagt lykt og et gummistrikk. Jeg husker at vi fikk gjøre noe lignende under forskningsmessa i Trondheim, men denne elleve år gamle gutten har faktisk tenkt ut dette helt selv. Tenk om han hadde fått en ordentlig utdannelse, han hadde nådd så langt med det potensialet han innehar!

wpid-pov5.jpg

Så, for å stoppe fattigdommens vonde sirkel, må vi utdanne morgendagens helter. Alle barn har rett til skolegang. Til å utvikle seg. Vi vet aldri når en kur mot kreft vil bli oppfunnet. Hva om denne gutten/jenta sitter her i Ghana, og ikke har råd til å gå på skole?

#endpoverty

(bildene er lånt fra google.)

Reklamer

Polio Vaccine.

Nesten 3 millioner barn i Ghana under 5 år får i disse disse dagene gratis Polio-vaksine!!

Kampanjen foregår fra 22-24. Oktober i år, og er i regi av Extended Programme on Immunisation  (EPI).

Rundt 28 millioner barn i Vest-Afrika Sub-regionen drar nytte av kampanjen til sammen. I tillegg til Ghana, så er Benin, Burkina Faso, Nigeria og Mali med på denne synkroniserte kampanjen.

wpid-20151022_084027.jpg

Ambia.

Poliomyelitis viruset angriper nervesystemet og bare timer etter smitte kan det forårsake lammelser. Størst smittefare er det for små barn, og i områder med dårlige sanitærforhold.
Afrika har ikke rapportert ett eneste tilfelle av Polio siden 11 august i fjor (Somalia), noe som betyr at kontinentet er to år unna å offisielt bli polio-fritt. Ghana hadde siste store utbrudd i 2008, og har ikke rapportert noen utbrudd siden, men faren er likevel ikke over.

Nysgjerrige barn venter på å bli vaksinert.

Nysgjerrige barn venter på å bli vaksinert.

Kampanjens 24.000 frivillige går disse dagene fra hus til hus, i lastebilparker, i skoler og på markeder; i alle Ghanas 108 distrikter. Et formål med denne kampanjen, er å sikre at ingen barn blir etterlatt. Hun frivillige som var på vårt barnehjem og vaksinerte, fortalte at omtrent 90% av alle barn i Ghana allerede er nådd, nå vil de nå de resterende 10%.

wpid-20151022_085956.jpg

Emmanuela, en smule skeptisk.

Dette er faktisk den 50ende polio- kampanjen i Ghana siden dens oppstart i 1996, og så mye som 196,330,507 doser av denne orale vaksinen er gitt til barn under fem år. I tillegg til vaksinen, får de også en kapsel med flytende vitamin A.

 En kjempeviktig kampanje, som er med på å sikre barnas helse og fremtid!

Hurra for friske barn, sier Bennis!

Hurra for friske barn, sier Bennis!

Mampong Babies Home.

wpid-20151019_075914.jpg

For 50 år siden brukte Søstrene av ‘Order of the Holy Paraclete’ (OHP) i Whitby, England å administrere Mampong Maternity Hospital for den ghanesiske regjeringen. Dødsraten var veldig høy for mødre og barn under og etter fødsel på den tiden, så noen av de lokale spurte en av Søstrene om hun kunne beholde et barn når moren døde; vel vitende om at dersom moren døde, døde vanligvis barnet også. Behovet for en organisert hjelpeinstans for mødreløse barn var stort.

De har en tradisjon i Ghana som de kaller ‘the extended family system’. Det systemet betyr at øvrige familie (storfamilien) deler det samme ansvaret som de i kjernefamilien. Disse utvidede familiene, gjerne besteforeldre eller onkler og tanter, var klare til å ta til seg barna som sine egne så raskt barnet kunne gå og spise av den lokale maten. Så Søstrene av OHP ble enige om å ta vare på babyene, fortrinnsvis til barnet var rundt 5 – 6 år.

Slik ble Mampong Babies Home et faktum, og det ble grunnøagt året 1967. Først holdt de til i en bungalow, og nå i dag i et spesialbygd barnehjem. OHP-Søstrene ble pensjonert i 1982, så nå er hjemmet administrert og finansiert av ‘the Anglican Diocese’ (det Anglikanske bispedømme) av Kumasi.

wpid-20151019_075925.jpg

Boligen har plass til 50 barn, men står i fare for å overfylles og det trengs å utvides. Noen av mødrene dør på grunn av sykdom og/eller feilernæring, og det er ikke uvanlig at de yngste barna som kommer er veldig fortidligfødte og underernært. Mange ganger blir barna fôret tilbake til helse, men familiene nekter å ta barna tilbake på grunn av økonomisk ansvar og stigmatisme. Det er ikke uvanlig at barna på barnehjemmet har fedre, men som ikke kan ta vare på de da de må jobbe.

For å gjøre ting litt enklere, kan man dele barna inn i 4 aldersgrupper:

  1. Babyer: 0 – 1 år
  2. Småbarn: 2 – 4 år
  3. Førskolebarn: 4 – 6 år
  4. Skolebarn: 6+ år

Det er 40 barn tilsammen i dag, hvor yngste er 5 uker, og eldste er 14 år. De ser ikke på seg selv som foreldreløse, eller barnehjemsbarn. De ser på seg selv som helt normale barn, med 39 søsken. De eldre trøbbel-makerne stjeler lekene fra de yngre, de yngre plager de eldre. De krangler, men de har også masse kjærlighet og omsorg for hverandre.

wpid-20151019_080002.jpg

wpid-20151019_080037.jpg

Her er inngangen til barnehjemmet. Her ute blir de største barna badet for kvelden, og her foregår det ofte vill lek mellom glade, energiske barn!

wpid-20151012_153537.jpg

wpid-20151012_153522.jpg

I dette rommet befinner jeg meg det meste av min arbeidsdag. Her sover, spiser, leker og bades per akkurat nå 19 barn. 2 babyer, 11 småbarn og 6 førskolebarn (som er på skolen fra 10-15.).

wpid-20151012_153551.jpg

Baderommet, om man kan kalle det det. Helt klart ikke samme standard som vi har i Norge, men det fungerer helt fint. Og det er jo i bunn og grunn det som er det viktigste, er det ikke? Det trenger ikke se så bra ut, så lenge det virker til formålet sitt. Her blir alle 19 barna badet to ganger hver dag.


Jeg skulle egentlig fortelle hvordan en dag på barnehjemmet utspiller seg, men vi har ikke hatt strøm på over ett døgn, så batteriet på mobilen strekker ikke til. Vær takknemlige for strømmen dere har, vi har en tendens til å ta den for gitt. Her kan den gå flere ganger om dagen, og den kan være borte i over ett døgn i strekk. Men den gleden, spesielt hos barna, når den kommer tilbake? Den kan ikke beskrives 💜

Tur til Accra.


I og med at det var siste helgen til Katrine her i Ghana, så ble jeg og Junior med henne til Accra. Det tar omtrent 7 timer fra Nsuta til hovedstaden. Først tok vi en tro tro til Kumasi, en tur som tar rundt en og en halv time. Å kjøre med en tro tro er forøvrig en opplevelse i seg selv. Det er privateide minibusser, eller ‘shared taxis’.

wpid-wp-1445185839114.jpg

Videre fra Kumasi tok vi en V.I.P. buss til Accra. Air condition, film og gode seter. Luksus!

wpid-snapchat-6624905905877221139.jpgKumasi.

I Accra så bodde vi hos moren til en familievenn av Katrine. Francis, Juniors søskenbarn møtte oss der. Standarden på huset der var litt annet enn det jeg har blitt vant til, de hadde både TV og vann-toalett! Sistnevnte var selvfølgelig det som gledet hjertet mitt mest. Og se på denne sengen! Queensize-bed for oss to dronninger :)

wpid-snapchat-6971463620329331368.jpg

Fredag var vår store dag i Accra. Vi startet dagen med å dra en tur på Nationalmuseet. Viktig med litt historie også, synes jeg. Kjenne landet man besøker litt bedre. Visste dere at på 1700 og 1800tallet, så var de Dansk-Norske størst på slavehandel i Ghana? Vi følte oss ikke så veldig høy i hatten under den guidede turen, der vi sto en danske og en norsk, for å si det slik. Ydmyke heller. Skjebnen til disse slavene minner mye om filmen ’12 years a slave’, for de som har sett den. Først ble de jaget og fanget, og lenket til armer, føtter og hals. Barna også, med bitte små arm- og fotlenker. Noen svarte gikk over til den andre siden, og jaget ned og overga sine egne. Baba Ato var den mest fryktinngytende av dem, og navnet hans brukes til å skremme barn den dag i dag. Så ventet en lang tur for fangene, helt sør i Ghana.  De ble strippet helt nakne, for så å bli vasket i ‘slave-elva’, Assin Manso, for å se best ut for kjøperne. Fortsatt i lenker. Deretter ble de på markedet lenket fast rundt gedigne trær, tett i tett.

wpid-20151016_103125.jpg

wpid-20151016_110505.jpgwpid-20151016_110315.jpg

Etter å ha sittet i fangehull i Cape Coast Castle, menn og kvinner adskilt, ble de kjørt i små båter ut til de store skipene som skulle føre de til kjøperne sine. Dansk-Norskene i majoritet, hvor skipet Fredensborg var det mest brukte skipet.

Museumet handlet om mye mer enn slaveri, heldigvis. Om Ghanas kultur. Ghanas historie og levemåter gjennom tidene. Om Ghanas tro.

wpid-20151016_103336.jpg Dette er en kjent ghanesisk barnelek kalt ‘Alukoto’. Den går ut på at de etter tur skal snurre den nederst delen av et snegle-skjell i sanden, for så å føre hånden under det. Målet er å tippe hele skjellet på hodet. Straffen for å ikke klare det et slag på håndbaken.

wpid-20151016_105530.jpgwpid-20151016_104426.jpgGhanesere er opptatte av fruktbarhet og fertilitet. Som hjelp for barnløse mødre, så går de rundt med en av disse ‘Akuaba’ dukkene på ryggen. I håp om å en dag ha et levende barn å ta vare på. Ansiktene ble utskjært for å gjenspeile Ashantis ideal på skjønnhet, i den tro at barnet skulle bli like vakkert.

wpid-20151016_103921.jpg

Dette er også fra Ashanti. Pubertets-ritualer. Når kvinnene fikk sin menstruasjon, ble de kledd ut slik som dette «so that the men can take their pick.» Det var det hun sa, hun guide-dama. De voksne mennene i alle deres klær, og de små jentene som knapt har fått menstruasjonen sin.

wpid-20151016_151238.jpg

Etter å ha fått masse ny kunnskap dro vi på stranden. Full avslapning hele dagen med Shiska (vannpipe), øl, skjell-plukking og bading.

wpid-img_20151017_092929.jpg

wpid-20151016_120540.jpgwpid-20151016_115856.jpgwpid-20151016_120710.jpgwpid-snapchat-289808455845817913.jpgwpid-20151016_120127.jpgwpid-snapchat-7796164052373575797.jpg

Kvelden ble tilbringt på en live Jazz-bar (selv om jeg heller ville sagt at bandet spilte soul/rhythm and blues) – og så Vienna City hvor vi møtte de to andre frivillige fra Mampong. Livet er så herlig, og jeg har så herlige mennesker rundt meg!

wpid-20151017_002957.jpg

wpid-20151017_002936.jpgwpid-20151017_002903.jpg

Lørdag var det tid for at Katrine skulle reise videre til Kenya, og fortsette sitt frivillige arbeid der. Jeg har virkelig sansen for den jenta der! Man blir så raskt kjent når man møtes slik, for jeg kan ikke fatte at vi bare har kjent hverandre i to uker.

wpid-20151016_161842.jpgKatrine, I’m gonna miss you and your koti ♡

WEEK 1, mitt nye hjem.

Da kommer det endelig en oppdatering fra meg her i Ghana. Masse nye inntrykk på kort tid, og det er ikke så lett å få beskrevet det med ord. Men jeg trives, veldig godt. Jeg har ikke hatt problemer med kulturforskjellene enda, og tror ærlig talt ikke at jeg kommer til å få det heller. Ghana er et vakkert land. Den røde sanden, den frodige naturen og det varme klimaet. Dette må være et av verdens mest vennlige folkeslag. Alle er mer enn villige til å slå av en prat, og barna roper gjerne ‘Obruni’ etter oss, som betyr hviting. Jeg har ofte opplevd at barna har tatt på tatoveringene mine, og ikke forstått noe når de ikke får farge på hendene.

Bussen fra Accra til Kumasi tok litt over fem timer. Ghanesisk TV-underholdning er for øvrig .. annerledes. De er flittige brukere av bilhornet her i Ghana, noe som var på grensen til irriterende i starten men som jeg ikke engang enser nå lengre. Trafikkregler har de ikke, de bruker dem i alle fall ikke, så trafikken kan være ganske kaotisk til tider.

Den første natten i nord-Ghana tilbragte jeg hos Mike i byen Kumasi, før jeg skulle videre til landsbyen jeg skal tilbringe de neste månedene i. Kumasi, for en stor by. Her lever det mennesker tett i tett. Bildet er fra utsikten i leiligheten til Mike.
photo 1

Anthony, vertfaren min, har fire koner. De alle bor her. Mary heter den offisielle vertsmoren min. Er ikke helt sikker på hvor mange barn som bor her, men jeg tror de til sammen har fem gutter og fire jenter i alderen 2 – 23 år. Også bor Nana Grace her, altså moren til mamma Grace. Ei kjempesøt dame på 90 år, som flyttet hit fra nabolandsbyen da hun ikke lengre klarer å ta vare på seg selv.IMG_1943

Dette er inngangspartiet til mitt nye hjem. Jeg bor i en liten, hyggelig landsby kalt Nsuta.         IMG_1948photo 1 Det første man kommer til når man går inn inngangspartiet, er kjøkkenet.

IMG_1944

Dette er vel det man kan kalle for stua. Oppholdsstedet. Her spiser vi, tørker mat, tar oppvasken, vasker klær, barna leker og man er sosiale. Hver av de fire familiene som bor her har hver sin dør, men de alle samles her om dagene. Det er en fin vertsfamilie jeg har fått tildelt, og jeg er sikker på at jeg kommer til å få det veldig fint her. Vertsbroren min, Mike, han jeg har mest kontakt med, er også den som lager mat til meg hver dag. For vi frivillige spiser ikke sammen med resten av familien, da ghanesere er glad i sterk, oljete mat.

photo 3 (2)

IMG_1945

Inn den åpne døren er rommet mitt. Akkurat nå har jeg en roomie, henne dere ser på bildet. Katrine heter hun, og hun kommer fra Danmark. Ei veldig hyggelig jente. I neste uke er hun ferdig med sine to måneder på Mampong Babies Home og Ghana, og fortsetter videre til Kenya neste helg. Jeg liker selskapet hennes, og det er synd vi fikk så kort tid sammen. Wo mame che, Katrine, paa!

IMG_1946

Til høyre her ser dere doen, dusjen og vannkrana. De har innlagt vann her, men ikke vann-toalett. Helt okei, og gjør meg ingen verdens ting. Det er sjarmerende på sin måte.

photo 2 Og her er gaten jeg bor i.

 

Jeg er godt i gang med arbeidet på Mampong Babies Home. Vi er per nå fire frivillige ved barnehjemmet. I tillegg til Katrine og meg så er det en jente fra Belgia, hun har sin siste uke nå, og ei fra Italia, som har to måneder igjen av sitt opphold. Barnehjemmet er jo for så vidt slik jeg har sett det for meg. Det er allerede endel prosjekter jeg ser for meg å starte på, for det er mye som skulle ha vært gjort og mye som skulle vært forbedret, for barnas beste.

Strømmen i Ghana er ikke stabil, og den går gjerne et par ganger om dagen. Noen ganger er den også ute i et helt døgn. Den er borte akkurat nå, og derfor avrunder jeg innlegget nå slik at jeg er sikker på at jeg har nok strøm på pc’n.

Avslutter med noen bilder i fra barnehjemmet, og håper alle dere der hjemme har det bra!
Mitt ghanesiske nummer er: +233 0553657158 :)

IMG_1968IMG_1972IMG_1966IMG_1964

 

 

 

 


 

photo 3